En av lærdommene etter Edmund Burke er at mennesket ikke bare lever livet for seg selv og sin samtid, men også for sine døde og ufødte. Man har et ansvar for å forvalte det som de døde etterlot, slik at det kan viderebringes i mest mulig uskadd, aller helst forbedret, stand til de ufødte. Slik settes ens eget liv inn i en kontinuerlig sammenheng, og får mening utover seg selv.
Det eksisterer altså et lojalitetsbånd mellom generasjonene, og dette kommer til uttrykk på mange måter. Til syvende og sist dreier det seg om å gi og motta omsorg, noe mennesket blant annet trenger i lange perioder ved livets begynnelse og slutt, av helt innlysende biologiske grunner.
Før staten kom inn for alvor som en koordinator av disse omsorgsforpliktelsene, var det som oftest innad i familien at denne utvekslingen av høyst nødvendige tjenester fant sted. Men staten utslettet ikke familielojaliteten, selv om den gjorde tilværelsen lettere for dem som ikke kunne trekke veksler på familiens ressurser. Så om man ikke lenger trengte å yte den fysiske omsorgen selv på slutten av sine forfedres liv, fortsatte man å yte sjelelig omsorg ved og etter livets opphør.
Også etter at familien i en pause i historien opphørte å være livsnødvendig for enkeltmennesket, har folk altså som regel fortsatt å hedre sine avdøde slektninger. En oppmerksomhet man gjerne gir de døde, er å minnes dem, besøke deres gravsteder, skjenke dem en vennlig tanke og fortelle om dem til den oppvoksende generasjon. Følelsen av tilknytning til slekten er ikke blitt borte selv om forpliktelsene er færre.
Men kanskje er den begynt å svekkes hos noen. NTB offentliggjorde nylig en liten notis som forkynte at det er stadig flere personer som ønsker å gravlegges i fellesgraver som stelles av det offentlige, fordi de ikke vil være til bry for de etterlatte -- blant annet av den grunn at etterkommerne i dagens mobile samfunn ofte har tilhold langt borte. Slik setter disse personene altså færre spor etter seg, både i de fysiske omgivelser hvor de har sin siste hvile, og i bevisstheten til de pårørende.
Et spørsmål som melder seg, er om dette er noe etterkommerne egentlig ønsker. Mon tro om de ikke ville foretrekke å ha en egen grav å gå til, kanskje den stellejobben ikke er så avskrekkende når det kommer til stykket. Hva om den tvertimot er den bitte lille forpliktelsen man trenger å vise sine døde for at de yngre skal yte en selv den samme respekten? Og hva mobiliteten angår: Er ikke en egen grav en ekstra grunn til å oppsøke ens opphavssted? Er det for mye å betale noen på stedet en slant for å se til ens forfedres graver av og til hvis det ikke er andre slektninger i nærheten?
Man hører av og til fortellinger om personer i USA som henrykkes voldsomt over å finne igjen graver etter noen av sine forfedre i Europa, en glede de neppe ville ha fått overhodet eller i samme grad dersom vedkommende tipp-tipp hadde valgt en offentlig fellesgrav, eller latt sin aske forsvinne et eller annet sted.
Tenker samtidens aldrende at det ikke vil være noen som har interesse av å spore dem opp etter deres død? Eller er dette rett og slett et påfunn fra sekstiåttergenerasjonen -- født mellom 1945 og 1955 og så smått i ferd med å forlate jammerdalen -- som vil vare en tredveårsperiode eller deromkring, for siden å opphøre? Skal den fortsette å bekjempe familien etter sin død, eller foretrekker den å ikke bli husket? Sekstiåtternes betydelig mer konservative -- altså i historisk sammenheng mer normale -- barn vil i så fall trolig se annerledes på saken.
Da undertegnedes håpefulle en dag hadde fått vite hva et slektstre er for noe, begynte de sporenstreks å tegne opp idet de forlangte alle opplysninger som var å oppdrive. Siden de er så heldige å ha fire besteforeldre i live, var det nokså enkelt å kartlegge de fire foregående generasjoner i sin helhet. Da det var gjort, lød neste spørsmål: Hvor er de begravet? Med en bedre halvdel fra syd for femtiende breddegrad, måtte Europa-kartet frem. De kunne da konstatere at lengste avstand mellom to graver var på over tre tusen kilometer.
Siden har de i årenes løp besøkt samtlige oldeforeldres og ti av seksten tippoldeforeldres graver. En av disse befinner seg på et spesielt naturskjønt sted, og da de var med dit en sommerdag ble de sittende lenge i gresset, nesten uten å ville bli med hjem igjen. Av og til i tankefull stillhet, av og til mens de berørte de inngraverte bokstavene i sine aners navn. På de sydeuropeiske gravene gjorde de det samme med portrettene som var festet til steinen. Og etterpå stilte de masse spørsmål som det bare delvis var mulig å besvare. De vet nå at det vil være mulig å spore opp to av de seks gravene de ikke har besøkt, men ikke de fire gjenstående. Skuffelsen stod å lese i deres ansikter da de fikk den opplysningen, akkurat som entusiasmen ved oppdagelsen av en grav tilhørende to tipp-tippoldeforeldre.
At lignende scener utspiller seg i tallrike familier, kan det ikke herske noen tvil om. Og internasjonale familier er neppe noe unntak. Globaliseringen og mobiliteten burde altså ikke i seg selv være noe argument for ikke å etterlate seg en egen grav. Man kunne nesten hevde det motsatte: I en tid hvor alt flyter, er familiebåndene blant de få gjenværende holdepunkter i tilværelsen. Og de blir ikke borte fordi folk skiller seg. Alle er barn av noen som selv var barn av noen. Dette er en fundamental, universelt menneskelig lærdom, en av de få som deles på tvers av alle skillelinjer, og ved å nedtone minnet om seg selv, gjør man litt mindre for at de som kommer etter en skal få ordentlig del i den.
