Søndag 3. juni på en militær flyplass i Milano: En million mennesker, hvorav flere har overnattet under åpen himmel, er samlet til utendørsgudstjeneste forrettet av pave Benedikt XVI, en 85 år gammel mann som er kommet for å fremme noe så umoderne som det livslange ekteskapet mellom mann og kvinne og ta til motmæle mot skilsmisse og abort -- uten å la seg hefte nevneverdig av detaljer som skandaler i Vatikanet eller en global økonomisk krise.
Søndag 3. juni ved Themsen i London: En million mennesker er samlet langs elvebreddene for å hylle dronning Elizabeth II, en 86 år gammel dame som representerer tradisjon, nedarvede privilegier og taus plikttroskap mot noe så umoderne som en eldgammel kulturnasjon -- uten å la den skarve krisen legge noen demper på den pomp og prakt som seg hør og bør.
Begge begivenheter har noe magisk over seg. Det er høytid og fest. Hva er det som får så mange mennesker til å gjøre seg umake for å få oppleve nærværet av disse to personene, født lenge før annen verdenskrig, som representerer angivelig antikverte ting som tro, familie og fedrelandskjærlighet?
Er det noe mer ved det enn hovedpersonenes superstjernestatus og det historiske suset fra et politisk og et åndelig imperium? Er det fordi de på så autentisk vis representerer båndene til ting ved fortiden som man mer enn gjerne vil vedkjenne seg og føle tilhørighet til?
