Dommer Elizabeth Wenche Arntzen stilte rettssakkyndige Synne Sørheim og Torgeir Husby flere kritiske spørsmål til deres forklaring i retten igår.
Arntzen skal forsøke å avklare uklarheter og utfordre de sakkyndige, men noen av spørsmålene kunne tyde på at Arntzen selv har en annen oppfatning. Det gjør situasjonen i retten forvirrende.
Ligner Breiviks oppfatninger så mye på oppfatninger i subkulturelle miljøer, som Arntzen kalte det, at det svekker påstanden om massive vrangforestillinger?
Sørheim og Husby hevdet igår med styrke at ønske om å drepe kom foran ideologien for Breiviks vedkommende.
Spørsmålet er om man anlegger et ideologisk eller psykiatrisk syn på saken. Hvis man mener at voldstanker er til stede i det som kalles et høyreekstremt miljø, så kan det være et plausibelt argument. Men ingenting av det som er fremkommet i retten har dokumentert at det finnes slike voldstendenser i Europa eller Norge. Likevel kommer Arntzen og flere andre i retten med utsagn som tyder på at man antar noe slikt, og legger det til grunn. Det er ikke godtgjort, for å si det forsiktig. Da blir en slik antagelse i seg selv et ideologisk premiss og vi får en sirkelslutning: en tiltalt for massemord som hevder at han er en ideologisk kriger, blir vurdert at motparter som selv er ideologisk lastet. Kan det bety at de ideologisk befengte da feilvurderer?
Slik kan det synes. Store deler av pressen og “sakkyndige” synes å være ideologisk forutinntatt.
Mot dem står fagkunnskapen, i dette tilfelle to psykiatere, som er sikre i sin sak. De sier voldsfantasiene er massive. Breivik mener at han har et mandat til å drepe og forankrer det i en ikke-eksisterende organisasjon. Han tror virkelig at han og Norge er truet på livet, og han er frelseren som må gå til aksjon og har rett til å bestemme hvem som skal leve og dø. Han føler ikke at han er ferdig med jobben. Tusenvis av drepte sirkulerer i hans forestillingsverden. Derfor var befaringen på Utøya å ligne med befaring på en byggeplass, for ham.
Dette er tungt å svelge for de ideologisk belastede. De føler på en måte at det er urettferdig, at byttet unnslipper.
Gjør det det? Hva om det er de som tar feil? Hva er implikasjonene av å gjøre dette til en ideologisk handling, slik de selv fortolker det?
Husby og Sørheims styrke er at de inkorporerer ideologien, men på Breiviks egne premisser og sett ut fra hans univers.
Det gjør ikke de andre. De vil knytte det an til og fortolke det ut fra høyrebølgen som går over Europa. Det er et enormt sprang, et kvantesprang mellom de to alternativene, og implikasjonene og konsekvensene av de to perspektivene er store.
