Professor Einar Kringlen utelukket i sitt vitnemål kategorisk diagnosen paranoid schizofreni, men ikke paranoid psykose med samme grad av sikkerhet, og gav sin fulle tilslutning til sakkyndig rapport nummer to.
Han virket mest komfortabel så lenge han talte fritt, men ble mer unnvikende idet han ble utspurt av statsadvokat Holden. Gjentatte ganger sa han at ting neppe hadde psykiatrisk relevans, uten å virke helt overbevisende.
Det var et par-tre ting ved Kringlens vitnemål som fremstod litt underlige. Han mente at tiltalte ikke hadde vrangforestillinger fordi disse ikke skal ha vært fasttømrede, tatt i betraktning at han hadde gått tilbake på en rekke tidligere manifesterte oppfatninger under rettssaken.
Men den opplysningen er unektelig beheftet med den støyen som består i at tiltalte har fått innsikt i at det å holde fast ved enkelte forestillinger, kan få ham dømt utilregnelig. Når man husker det vennene har sagt om hvor urokkelig han var i diskusjon før 22/7, virker det som om ordet fasttømret var en helt passende karakteristikk av flere av hans oppfatninger, noe som vedvarte gjennom politiavhør og de første psykiatersamtalene.
Psykiatriprofessoren kritiserte videre Husby og Sørheim for ikke å ha tatt særlig hensyn til manifestet, hvilket rimer dårlig med at det er drøftet på sidene 55-63, og de to ved flere anledninger har konfrontert tiltalte med innholdet. Mange, Kringlen inkludert, sier at man ikke har lagt vekt på det politiske, men Husby og Sørheim sier ganske enkelt at de ikke tar stilling til det politiske i seg selv, ei heller dokumentets litterære kvalitet, men at de vurderer enhver observasjon -- politisk eller ei -- i lys av dens relevans for den kliniske vurderingen.
Det virket rett og slett som om Kringlen ikke var spesielt godt forberedt, et inntrykk som befestet seg gjennom Holdens utspørring, da han ofte var vag og sa han ikke husket tidligere fremkommet informasjon i detalj, men ikke desto mindre langt på vei avviste relevansen av dette eller hint for den psykiatriske vurderingen.
Mest overraskende var det kanskje at Kringlen sa at eksistensen eller ei av nettverket Knights Templar er påstand mot påstand. Mener Kringlen virkelig at uttalelser fra det som uomtvistelig -- og uaktet hvilken diagnose som er rett -- er en mentalt syk massemorder skal tillegges tilnærmelsesvis samme vekt som resultatene av lang tids nitid og omfattende etterforskning fra politiet?
Det springende punkt er altså hvorvidt man hos tiltalte har å gjøre med fantasier, løgner eller vrangforestillinger. Bistandsadvokat Larsen ville gjerne vite hvordan de to psykiaterparene med sine metodologiske redskaper kunne ha kommet til forskjellig konklusjon, og Kringlen sa i den forbindelse at det ikke er tale om krystallklare kategorier, dvs. at det er et stort element av tolkning og skjønn i arbeidet.
At et slikt skjønn alltid vil være heftet med usikkerhet, er åpenbart. Desto mer overraskende er det hvor kategorisk mange uttaler seg inntil de blir presset på nettopp denne usikkerheten, og Kringlen var ikke noe unntak.
