New York Times har publisert en lang kritisk artikkel om Barack Obama og dronekrigen. Den rører ved problemstillinger som Norge har fått i fanget etter 22/7.
Europa/Norge er blitt forelsket i idealer og noen tror at det gjør oss til amerikanere. Det stemmer ikke. Amerikanerne har evnen til å være tøffe når det trengs. Verden er et hardt sted, Uskyldstilstanden er for de fleste noe som forsvant med fordrivelsen fra Paradis.
Artikkelen om Obama og dronekrigen er derfor et vindu ikke bare inn til det liberale USAs møte med krigens fullbyrdede faktum, det er også et vindu inn til oss selv post 22/7.
Løfter
Da Barack Obama ble valgt hadde han lovt å stanse fangebehandling grensende til tortur og stenge Guantanamo. Han innfridde det første punkt, men ikke det andre. Det har skuffet mange liberale, særlig i Europa.
Uenigheten med Europa kommer ikke like synlig til uttrykk som i forholdet til George W. Bush. Men den ligger der, og i det politiske miljø er man klar over forskjellene.
Aller tydeligst gjelder uenigheten dronekrigen. Dronekrigen er Obamas krig, det er hans foretrukne våpen. Selv om Obama-administrasjonen har avsaffet termen war on terror, så har krigen mot al Qaida fortsatt, og den er blitt mer dødelig. Obama er mer killer-effektiv enn Bush. Det var ingen tilfeldighet at Osama bin Laden ble “tatt ut” i en særdeles dristig operasjon som ødela forholdet til Pakistan. Obama har et killer-instinct når det trengs.
Det passer dårlig med Europas ønskebilde av Obama, derfor snakker man ikke om det.
Jo Becker og Scott Shanes artikkel avslører mange og interessante detaljer: Det er Obama personlig som avgjør hvem som skal på eliminasjonslisten. Han vil selv avgjøre hvem som skal “tas ut”.
Ikke fordi Obama er blodtørstig. Han vet at feilslåtte angrep som resulterer i drap på uskyldige vil kunne bli en boomerang i opinionen. Derfor vil han ha full kontroll.
Men det har også en samvittighetsside: Obama har lest både Augustin og Aquinas. Han er opptatt av den rettferdige krigen, hvilken krig som kan sies å være rettferdig, hvordan den må utkjempes.
Krig er avslørende. Obama har en side der han ikke rygger tilbake for å anvende dødelig makt. Han er ingen knee-jerk liberal.
I en tredel av “sakene” som gjelder situasjoner der kvinner og barn er involvert, er det Obama personlig som avgjør om målet skal tas ut.
Mr. Obama has placed himself at the helm of a top secret “nominations” process to designate terrorists for kill or capture, of which the capture part has become largely theoretical. He had vowed to align the fight against Al Qaeda with American values; the chart, introducing people whose deaths he might soon be asked to order, underscored just what a moral and legal conundrum this could be.
Fordi han personlig godkjenner drapslistene kommer presidenten tett på krigens brutalitet. Han blir forelagt bilder av de det er aktuelt å drepe. Det gjør noe med beslutningstakere, på den ene og den andre måten. Man forstår hva krig er, og man forstår også hvem som er fienden, og hva han er i stand til.
I romjulen 2009 hadde Detroit nettopp unngått at en ung nigerianer hadde sprengt et passasjerfly over byen med en intrikat ny bombe skjult i undertøy. Obama var nær på en katastrofe som et slikt terrorangrep ville vært. Bush hadde unngått en gjentakelse av 9/11. Hvis et nytt angrep skjedde på hans vakt ville han fremstå som svak.
Det var med en slik visshet at Obama studerte bildene av potensielle “targets”. Det var 19. januar 2010, like etter at Abdulmutallab hadde forsøkt å sprenge seg selv over Detroit.
This was the enemy, served up in the latest chart from the intelligence agencies: 15 Qaeda suspects in Yemen with Western ties. The mug shots and brief biographies resembled a high school yearbook layout. Several were Americans. Two were teenagers, including a girl who looked even younger than her 17 years.
President Obama, overseeing the regular Tuesday counterterrorism meeting of two dozen security officials in the White House Situation Room, took a moment to study the faces. It was Jan. 19, 2010, the end of a first year in office punctuated by terrorist plots and culminating in a brush with catastrophe over Detroit on Christmas Day, a reminder that a successful attack could derail his presidency. Yet he faced adversaries without uniforms, often indistinguishable from the civilians around them.
“How old are these people?” he asked, according to two officials present. “If they are starting to use children,” he said of Al Qaeda, “we are moving into a whole different phase.”
Juristen
Da han ble valgt fikk Obama råd om ikke å binde seg for sterkt til å stenge Guantanamo og stille alle terrormistenkte for sivile domstoler. Med sin juridiske bakgrunn visste Obama nødvendigheten av å legge inn reservasjoner som ga ham manøvreringsrom. Han har hele tiden hatt juridisk dekning for å la Guantanamo bli værende, og å trappe opp dronekrigen.
Men djevelen ligger i detaljer. Byråkratiet maler sin kvern, og produserer resultater som passer: Obama-administrasjonen hevder at ingen utenforstående er blitt drept av droner det siste året. Men det er fordi man automatisk ikke teller menn som befinner seg i målområdet. Kun kvinner og barn regnes som collateral damage. Selv innen administrasjonen er det folk som tviler på om så er tilfelle.
When a rare opportunity for a drone strike at a top terrorist arises — but his family is with him — it is the president who has reserved to himself the final moral calculation.
“He is determined that he will make these decisions about how far and wide these operations will go,” said Thomas E. Donilon, his national security adviser. “His view is that he’s responsible for the position of the United States in the world.” He added, “He’s determined to keep the tether pretty short.”
Obamas killer-instinct har gitt medlemmer av hans egen administrasjon kvaler, politiske eller moralske, for ikke å snakke om velgere. Også i New York Times-artikkelen merkes reservasjoner.
Kan amerikanere også drepes?
Betenkelighetene kom frem da USA vedsto seg at Anwar al-Awlaki sto på drapslisten til CIA. Han var amerikansk borger. Kunne presidenten være dommer over liv og død? Yes, svarte Obama, han hadde ikke den minste betenkelighet. Al-Awlaki var en stor trussel mot USA. Han hadde vært innblandet i flere terroraksjoner. Han var åndelig veileder for Nidal Hasan, militærpsykiateren som skjøt 13 medsoldater og såret 29 i november 2009 og han var innblandet i forsøket på å sprenge et fly over Detroit 2.juledag. Awlaki hadde lenge prediket krig på youtube, da han gikk over til operasjonell terror var hans skjebne beseglet.
Obama fatter ikke en slik beslutning i et legalt vakuum. Justisdepartementet gir den juridiske begrunnelse og ryggdekning.
The Justice Department’s Office of Legal Counsel prepared a lengthy memo justifying that extraordinary step, asserting that while the Fifth Amendment’s guarantee of due process applied, it could be satisfied by internal deliberations in the executive branch.
Mr. Obama gave his approval, and Mr. Awlaki was killed in September 2011, along with a fellow propagandist, Samir Khan, an American citizen who was not on the target list but was traveling with him.
Ikke alle liberalere så det slik. De var mer opptatt av de prinspielle sidene: kan den utøvende makt dømme en borger til døden uten due process og henrette ham i utlandet? Ja, dette er nødverge og helt nødvendig, svarer Obama-administrasjonen. Det er slike valg krigen mot terror stiller en overfor.
Løfter
Dette er et langt skritt fra den utstrakte hånden Obama kom med til den muslimske verden på talen i Kairo sommere 2009. Optimismen den gang var stor. Dette var det synlige bevis på at Obama var noe helt annet enn forgjengeren.
Stemmer i administrasjonen beklager at taktikk har erstattet strategi: situasjonen på bakken fanger. Fordi verktøyet droner finnes, og det er effektivt, og uten tap for USA, så blir det brukt. Kritikere mener at man da fristes til å bruke det, mer og mer. At det eskalerer. Byråkratiet utvikler termer som kamuflerer virkeligheten. Både drepingen, de moralske og politiske konsekvenser blir skjult. Våpenet erstatter politikk.
En av dem som har uttrykt en slik bekymring er utenriksminister Hillary Clinton. Hun klaget under den ukentlige lunchen med presidenten over at møtene i the Situation Room går med til å diskutere hvilke mål som skal ryddes av veien, ikke hvordan man bekjemper radikalisering.
Det var først i september 2011 at Obama ga ordre om å opprette et tverrdepartementalt kontor i State Department som kontinuerlig oppdaterer informasjon om krigen/e og gir ambassader nødvendige soundbites.
Men er det det samme som å bekjempe radikalisering?
Den samme Obama som dreper militante akter ikke å la demokratiets vindu lukke seg i Midtøsten og er villig til å snakke med og samarbeide med islamister.
Det spriker.
Det landet hvor taktikken ikke har ført frem er Pakistan, og Pakistan er USAs store hodepine, hvor en stor del av middelklassen er radikalisert og er blitt sterkt antiamerikanske.
Dilemmaene består.
Og Obama er blitt en god del klokere.
Ideal og sikkerhet
Før han ble valgt sa han at ikke aktet å ivareta USAs sikkerthet på en måte som kompromitterte dets idealer. Det var vel Kairo-talen og disse løftene som gjorde at han fikk Nobels fredspris.
Men også i sin takketale sa Obama at det var ondskap så radikal at den bare kunne nedkjempes med vold.
Da hadde han allerede lært at krig er en “messy business” som innebærer at man blir skitten på hendene.
Obama fikk sitt første møte med krigens brutale virkelighet da navnet på leder av Pakistans Taliban dukket opp.
One early test involved Baitullah Mehsud, the leader of the Pakistani Taliban. The case was problematic on two fronts, according to interviews with both administration and Pakistani sources.
The C.I.A. worried that Mr. Mehsud, whose group then mainly targeted the Pakistan government, did not meet the Obama administration’s criteria for targeted killing: he was not an imminent threat to the United States. But Pakistani officials wanted him dead, and the American drone program rested on their tacit approval. The issue was resolved after the president and his advisers found that he represented a threat, if not to the homeland, to American personnel in Pakistan.
Then, in August 2009, the C.I.A. director, Leon E. Panetta, told Mr. Brennan that the agency had Mr. Mehsud in its sights. But taking out the Pakistani Taliban leader, Mr. Panetta warned, did not meet Mr. Obama’s standard of “near certainty” of no innocents being killed. In fact, a strike would certainly result in such deaths: he was with his wife at his in-laws’ home.
“Many times,” General Jones said, in similar circumstances, “at the 11th hour we waved off a mission simply because the target had people around them and we were able to loiter on station until they didn’t.”
But not this time. Mr. Obama, through Mr. Brennan, told the C.I.A. to take the shot, and Mr. Mehsud was killed, along with his wife and, by some reports, other family members as well, said a senior intelligence official.
Lærer fort
Obama er smart og lærer fort. Fort Hood rystet ham. At en amerikansk psykiater kunne gå amok var too much. Hans første kommentarer var famlende. Men nesten-terroren over Detroit 1. juledag 2009 brakt budskapet hjem. Obama forsto hva USA sto overfor.
Omverdenen så ansiktet til en forvirret nigeriansk tenåring. Obama så på de som hadde sendt ham.
The attempted bombing of an airliner a few months later, on Dec. 25, stiffened the president’s resolve, aides say. It was the culmination of a series of plots, including the killing of 13 people at Fort Hood, Tex. by an Army psychiatrist who had embraced radical Islam.
Mr. Obama is a good poker player, but he has a tell when he is angry. His questions become rapid-fire, said his attorney general, Mr. Holder. “He’ll inject the phrase, ‘I just want to make sure you understand that.’ “ And it was clear to everyone, Mr. Holder said, that he was simmering about how a 23-year-old bomber had penetrated billions of dollars worth of American security measures.
When a few officials tentatively offered a defense, noting that the attack had failed because the terrorists were forced to rely on a novice bomber and an untested formula because of stepped-up airport security, Mr. Obama cut them short.
“Well, he could have gotten it right and we’d all be sitting here with an airplane that blew up and killed over a hundred people,” he said, according to a participant. He asked them to use the close call to imagine in detail the consequences if the bomb had detonated. In characteristic fashion, he went around the room, asking each official to explain what had gone wrong and what needed to be done about it.
“After that, as president, it seemed like he felt in his gut the threat to the United States,” said Michael E. Leiter, then director of the National Counterterrorism Center. “Even John Brennan, someone who was already a hardened veteran of counterterrorism, tightened the straps on his rucksack after that.”
David Axelrod, the president’s closest political adviser, began showing up at the “Terror Tuesday” meetings, his unspeaking presence a visible reminder of what everyone understood: a successful attack would overwhelm the president’s other aspirations and achievements.
Juristen og krigens nødvendighet
Obama forsto at han møtte seg selv i døren.
Mr. Obama, who had rejected the Bush-era concept of a global war on terrorism and had promised to narrow the American focus to Al Qaeda’s core, suddenly found himself directing strikes in another complicated Muslim country.
Det tredje muslimske landet var Jemen.
Obamas første droneangrep mot Jemen var 17. desember 2009. Det viste seg å ramme kvinner og barn også. Etter den tid bestemte Obama at han personlig skulle treffe avgjørelser der kvinner og barn kunne bli drept. Men han er klar over at det ikke finnes noen garanti: etterretning settes sammen av mennesker, og det begås feil.
Obama har noen egenskaper som gjør at han ikke viker tilbake. Det har både med ham som menneske, politiker og jurist å gjøre.
Fordi han er et spesimen av det 21. århundres globale menneske: smart, intelligent, jurist og fra en historisk undertrykt minoritet, med moderne rettighetsverdier, slipper han unna med handlinger som George W. Bush ble korsfestet for.
Hvis en republikansk president var blitt kjent for å ha sagt at “det var en lett avgjørelse” om likvidering av al-Awlaki, hadde setningene aldri blitt glemt. Den hadde klebet for ever. Men i Obamas tilfelle er den ikke en gang lekket, før nå.
When he applies his lawyering skills to counterterrorism, it is usually to enable, not constrain, his ferocious campaign against Al Qaeda — even when it comes to killing an American cleric in Yemen, a decision that Mr. Obama told colleagues was “an easy one.”
Som Nytimes-journalistene bemerker: på den ene siden renser administrasjonen terror-språket og går i dialog med islamister. På den annen side bruker man en presis dødelig kraft.
Skepsis i Europa og Norge
Kan dronekrigen gi et blowback? NUPI-seniorforsker John Kristen Skogan advarte om det i en artikkel i Dagbladet, som viste det norske miljøets bekymring. Med sin tette tilknytning til Arbeiderpartiet og regjeringen, uttrykte nok Skogen skepsis langt inn i maktens korridorer. Skogan fryktet at dronedrapene kan utløse terror. Han stilte også spørsmål ved USAs rett til å drepe i et land som Jemen. Men hva er alternativet? Det spørsmålet stilte ikke Skogan.
Filosofiske/historiske forutsetninger
Obama oppdaget da han ble president at virkeligheten ser annerledes ut når man er øverstkommanderende.
USA er ikke bare verdens eneste supermakt og garantisten for internasjonal lov og orden, det har også bevart en villighet til å bruke makt om nødvendig, og vært villig til å betale for et apparat som gjør det mulig.
Det har ikke Europa. Europa har hverken villet betale for et effektivt forsvar, eller beholdt viljen til å bruke makt, og det har med filosofiske forutsetninger å gjøre: Europa tror ikke lenger på krig som et politisk maktmiddel.
Det har store konsekvenser for forholdet mellom USA og Europa. Det er grenser for hvor lenge USA vil finne seg i at Europa er gratispassasjer på et sikkerhetssystem betalt av amerikanerne.
Transformasjon
Krig er det som forteller hva en person er laget av. Obama har vist seg lærevillig. Han har en omstillingsevne og en gjennomføringsevne som forbløffer, både medarbeidere og motstandere.
Republikanerne trodde at de kunne angripe ham for å være “soft on terror”. Det har ikke slått til. Obama har vist seg tøff. Samtidig er han beskyttet av bedre pr og bedre image enn Bush. Det gjør ham nesten uangripelig.
Smartness
Obamas håndtering av og holdning til “krigen” - den konvensjonelle krigen og krigen mot terror - uadskillelige i Afghanistan og usynlig til stede over store deler av verden, sier mye om dagens verden. Derfor er den verdt et studium. Det er ikke slik at Obama har falt ned på den gale siden, slik norsk moralisme gjerne tror. Obama står midt oppe i dilemmaer som forsvarer av Vesten.
Norske liberale og konservative mente at Bush tok kapitalt feil. Det var ingen motsetning mellom å ivareta sikkerhet og stå for idealene. I norsk versjon ble dette til at den som komprommisser med rettsstaten har gitt terroristene seieren. Så enkelt er det ikke.
I Bush periode avslørte journalister hvordan legal counsel var misbrukt til å legitimere avhørsmetoder grensende til tortur.
Ord som rendition, black sites, Guantanamo, militærkommisjoner, viste hvordan USA under Bush hadde sviktet rettsstaten. Med Obama skulle alt bli annerledes.
Men det har det ikke blitt. Obama har ikke bare beholdt Guantanamo. Han har også beholdt rendition, dvs. at amerikanerne kan ta en terrormistenkt til fange i et annet land, og bruke et tredjeland som oppbevaringssted. Han har også beholdt militærkommisjonene.
Dette er uttrykk for Obamas juristiske smartness. Hans bydende ønske til medarbeiderne er: - Jeg vil ha alle muligheter.
‘Maintain My Options’
A phalanx of retired generals and admirals stood behind Mr. Obama on the second day of his presidency, providing martial cover as he signed several executive orders to make good on campaign pledges. Brutal interrogation techniques were banned, he declared. And the prison at Guantánamo Bay would be closed.
What the new president did not say was that the orders contained a few subtle loopholes. They reflected a still unfamiliar Barack Obama, a realist who, unlike some of his fervent supporters, was never carried away by his own rhetoric. Instead, he was already putting his lawyerly mind to carving out the maximum amount of maneuvering room to fight terrorism as he saw fit. (red.uth)
It was a pattern that would be seen repeatedly, from his response to Republican complaints that he wanted to read terrorists their rights, to his acceptance of the C.I.A.’s method for counting civilian casualties in drone strikes.
The day before the executive orders were issued, the C.I.A.’s top lawyer, John A. Rizzo, had called the White House in a panic. The order prohibited the agency from operating detention facilities, closing once and for all the secret overseas “black sites” where interrogators had brutalized terrorist suspects.
“The way this is written, you are going to take us out of the rendition business,” Mr. Rizzo told Gregory B. Craig, Mr. Obama’s White House counsel, referring to the much-criticized practice of grabbing a terrorist suspect abroad and delivering him to another country for interrogation or trial. The problem, Mr. Rizzo explained, was that the C.I.A. sometimes held such suspects for a day or two while awaiting a flight. The order appeared to outlaw that.
Mr. Craig assured him that the new president had no intention of ending rendition — only its abuse, which could lead to American complicity in torture abroad. So a new definition of “detention facility” was inserted, excluding places used to hold people “on a short-term, transitory basis.” Problem solved — and no messy public explanation damped Mr. Obama’s celebration.
“Pragmatism over ideology,” his campaign national security team had advised in a memo in March 2008. It was counsel that only reinforced the president’s instincts.
Even before he was sworn in, Mr. Obama’s advisers had warned him against taking a categorical position on what would be done with Guantánamo detainees. The deft insertion of some wiggle words in the president’s order showed that the advice was followed.
Some detainees would be transferred to prisons in other countries, or released, it said. Some would be prosecuted — if “feasible” — in criminal courts. Military commissions, which Mr. Obama had criticized, were not mentioned — and thus not ruled out.
As for those who could not be transferred or tried but were judged too dangerous for release? Their “disposition” would be handled by “lawful means, consistent with the national security and foreign policy interests of the United States and the interests of justice.”
A few sharp-eyed observers inside and outside the government understood what the public did not. Without showing his hand, Mr. Obama had preserved three major policies — rendition, military commissions and indefinite detention — that have been targets of human rights groups since the 2001 terrorist attacks. (red.uth)
Jeg kan ikke huske å ha sett en så systematisk gjennomgang av Obamas record på disse avgjørende punkt. Ut fra et klassisk liberalt perspektiv er de knusende. Obama har fortsatt Bush’ sin politikk, med visse justeringer. Kan det være fordi de er svar på reelle dilemmaer når et demokratisk samfunn konfronterer terror og en motstander som opererer etter helt andre premisser?
Det er en uutholdelig tanke for europeiske liberalere. Norge har møtt det i form av Anders Behring Brevik og 22/7. Men i stedet for å forstå Brevik og hans handlinger på egne premisser, forsøker store deler av det politiske Norge å plassere ham innenfor et meget bredt og diffust nytt høyre som man kalte “høyreekstremt” og “høyreradikalt”. Dette miljøet er varg i veum, det burde lyses fredløst. Akkurat hvordan det skal skje er man ikke helt sikker på. Men ønsker om sensur, rettssaker og politisk overvåking er blitt hørt i ulike varianter. Selv ønsket om hevn og raseri er luftet av flere. Hvem det skulle ramme når gjerningsmannen sitter i fengsel, vil man helst slippe å tenke på.
Man hadde ikke noe problem med å mene at den norske reaksjonen på terror har vært langt bedre enn amerikanernes.
Er det så sikkert?
USAs svar viser hvordan politikken må løse problemer som ikke har enkle svar. Samfunnet står overfor dilemmaer som ikke forsvinner. Man må lære å leve med dem.
Secret ‘Kill List’ Proves a Test of Obama’s Principles and Will
