Immigrasjonens drama setter sitt preg på omgivelsene langs Sør-Italias kyst, da sjøveien fra Hellas til Italia er en hyppig benyttet transittrute for dem som kommer fra Asia eller Afrika og gjerne vil komme seg nord for Alpene.
En natt er en gummibåt på vei til et adkomststed i nærheten av Santa Maria di Leuca, helt nederst på spissen av den italienske hælen -- med sine villaer, sin fyrlykt og det monumentale endepunktet for det som en gang var verdens lengste akvedukt.
Noen få sjømil sør for Torre Vado tar båten av ukjente grunner inn vann og begynner å synke. Sju av de elleve ombord kan ikke svømme, men de fire andre klarer seg. Idet de blir tatt hånd om på land, blir den ene av dem, en tunisier, av de tre andre, afghanere hvorav to mindreårige, utpekt som menneskesmugler -- den eneste ombord som hadde redningsvest. Turen hadde visstnok kostet 3.500 euro, et beløp som tidligere ville ha vært nok til falske dokumenter og flybillett, men det nåløyet sies å ha blitt trangere enn før.
Tunisieren havner i fengsel i Lecce, og de tre andre overlevende i et mottak noen mil unna. Samtidig igangsettes leting etter de sju savnede -- ifølge afghanerne algirere og tunisiere -- som nesten helt sikkert er druknet. Først ute er et helikopter tilhørende grensepolitiet. Siden kommer et kystvaktfartøy, og litt etter et av kystvaktens tomotors småfly, som flyr så lavt ned mot havoverflaten som forsvarlig. Noen frivillige dykkere hjelper også til med letearbeidet.
Søket er vanskelig. Ulykken fant sted omtrent der hvor Adriaterhavet møter Det joniske hav, og strømningsforholdene er ustabile. Fra Torre Vado strekker en sandstrand seg flere kilometer vestover. Denne har for tredje eller fjerde år på rad oppnådd turistforeningens høythengende blå flagg for sitt rene vann og velordnede omgivelser, og er full av badegjester. Til å begynne med kan disse se redningsfartøyene i horisonten, man fornemmer også lyden av helikopterets rotorblader.
Etter en dags resultatløst arbeid begynner mannskapene å søke frem og tilbake stadig nærmere stranden. Der hersker idyllen, men den forstyrres en smule av den økte båt- og lufttrafikken. Man ser med det blotte øye at det er uniformert personell ombord i båtene.
Noen langs stranden kommenterer at det er overdreven ressursbruk å lete etter personer fra en annen del av verden som man ikke vet hvem er, som man kun har de overlevendes ord for at eksisterer, og som hvis de virkelig finnes allerede er døde. Burde ikke politiet heller prioritere kriminalitetsbekjempelse?
Andre sier at det uansett er tale om personer, at personer er hellige, at et sivilisert land må strekke seg langt for å finne de omkomne, og om mulig identifisere dem og underrette de pårørende, samt at dette er ting som er så fundamentale for våre verdier at man ikke kan bry seg så mye om kostnadene for staten.
Atter andre mener mer kynisk at den intense letevirksomheten mest av alt skyldes at man ikke vil gi noen av badegjestene den særdeles ubehagelige opplevelsen det ville være å oppdage et lik som skyller mot land. Området er i sterk kommersiell utvikling, det er flere gjester nordfra enn før, om enn det nesten ikke kommer utlendinger. Med den økonomiske krisen er det færre som drar til Sardinia, hvor prisene er høye og de hotellvertskapene som orker det tar imot nyrike russere i de uteblivende italienernes sted. Dette kan være Salento-halvøyas store sjanse til å etablere seg som en viktig turistdestinasjon, og da må man begrense skadevirkningene av mennesketrafikken.
Det er knapt noen i Torre Vado som er det minste oppskaket av det som skjer. Disse kystene har opplevd lignende dramaer siden tidenes morgen. Man reflekterer ikke nevneverdig over avgrunnen mellom et land som til tross for sine problemer fungerer, og den alt annet enn optimistiske situasjonen lenger sør og øst i regionen. Man forstår hvorfor folk kommer, man vet at deres eget nærområde neppe vil måtte dele sine begrensede ressurser med det som i nesten alle tilfeller er transittpassasjerer, og man forstår at noen forulykker på veien.
Etter en tid avsluttes letingen. Lokalbefolkningens omtanke for de døde begrenser seg til et “fred være med deres sjeler”, og siden vender man tilbake til sitt.