Journalistene i det norske bakvendtlandet er av og til så full of themselves at det er komisk.
Presseforbundets patente generalsekretær Per Edgar Kokkvold slo nylig fast noe fullstendig opplagt, nemlig at Anders Behring Breivik med sine handlinger har mistet retten til å delta som likeverdig diskusjonspartner i den offentlige samtalen, at han har svidd av retten til ytringsfrihet.
Dette har provosert en liten håndfull personer som ikke rekker Kokkvold til anklene. Den som -- trolig uten å skjønne det selv -- forårsaker mest ufrivillig komikk i dette lite ærerike selskapet, er Gunnar Bodahl-Johansen tilhørende Institutt for Journalistikk. Han mener Kokkvold er for bastant:
Pressen bør aldri være for bombastiske. Døren bør alltid stå på gløtt, selv for personer man forakter.
Bodahl-Johansen avslører på denne måten at subjektiv forakt for ham veier tyngre enn objektiv skyld. Som om det ikke er så nøye om en mann har drept 77 mennesker, men at pressens egen oppfatning er det som virkelig teller når man vurderer å la være å gi noen en stemme. En ufordelaktig oppfatning kan som kjent godt utløses selv om man er et hederlig og ustraffet menneske.
Stort bedre kan det ikke illustreres at det knapt er noen sammenheng mellom fortjenstfullhet og det man oppnår. I Norge kan man godt bli en samfunnstopp selv om man ikke besitter nevneverdige kvaliteter. Og som massemorder kan man regne med at noen vil gå på barrikadene for at man skal nyte godt av de samme rettigheter som enhver annen borger.
Fra det å utdele privilegier som oppholdstillatelser, verv og vitenskapelige stillinger på humanitært grunnlag til det å insistere på at det absolutte bunnfall blant forbrytere har de samme rettigheter som alle andre, går det en linje. Og hvis man vil forstå hvorfor samfunnet gjør et urovekkende høyt antall mennesker gale, kan denne frastøtende logikken være en bra start på analysen.
