Dansk venstrefløy er i harnisk pga fattige 7 milliarder. Men de reagerer instinktivt riktig: det er snakk om en en symbolsk omlegging i en ny kurs.
Det symbolsk viktige ligger i at stønadene ikke lenger automatisk vil bli oppjustert etter lønnsoppgjør og prisvekst. De frakobles, ergo vil de arbeidsløses og sosialmottakere få synkende levestandard.
Det kalles forræderi mot solidariteten av venstrefløyen, andre kaller det sunn husholdning.
Mye tyder på at denne husholdning vil slå inn i samtlige land i Europa. Det er bare Norge som har råd til å ignorere at artimetikkens tyngdelover: at bunnlinjen over en viss tid må gå i pluss.
Et slagord sier at sosialisme er en mekanisme for hvordan man bruker andres penger til det er slutt på dem. Det lyder platt. Men det er noe i det.
Spørsmålet står ikke mellom nedskjæringer eller stimulans, det står mellom den produktive del av befolkningen og den uproduktive. Blir det for mange i siste kategori går skipet under. Dette har tidligere vært forbudt å si høyt. Det har blitt stemplet som stenhardt og umenneskelig.
Nå svinger pendelen andre veien. Det er en innlysende, sunn fornuft. Ikke noe samfunn kan i lengden eksistere uten å produsere verdier som er større enn de som forbrukes.
Hvis man slår fast dette enkle faktum kan diskusjonen starte derfra. Men så langt har man ikke en gang villet erkjenne dette faktum. Den tid er ved å være omme. Det er et historisk skifte.
Da begynner diskusjonen om hvem som er produktive, og hvordan man gjør et samfunn produktivt.
En tidligere kommunaldirektør, Ivar Dreyer, har et rammende uttrykk i dagens Jyllands-Post: det er bare til helvete det er gratisbillett. Til alle andre destinasjoner må man betale. Dessverre har venstrefløyen lagt seg på en kurs hvor man har innbilt velgerne at det nærmest er omvendt: at man kan få noe for ingenting. Man lover og lover, og hisser folk til vrede fordi de er sviktet. Men hvem er det som svikter?
Mye tyder på at bølgedalen Europa skal gjennom blir dyp. Men når man som i Danmark ser at sosialdemokraterne inngår forlik med de borgerlige for å belønne de arbeidende, er det håp. Den harde realismen slår inn. Det er ikke forræderi. Det er lojalitet.
