Hva er det som gjør at et samfunn i det hele tatt fungerer? At dets grunnleggende strukturer består og dets medlemmer får dekket sine behov?
På ett plan forutsetter det naturligvis at det foreligger nok fysiske ressurser som menneskene gjennom organisasjon og arbeid kan utnytte til sin fordel, dvs. tilstrekkelig produktiv jord, mineraler, bygningsmaterialer og andre rent materielle ting. På et annet krever det tilstrekkelig intelligens til at man får gode ideer til hvordan disse tingene tas i bruk.
Som regel mangler det hverken naturgitt kapital eller ideer, men det behøves også et tredje element: en samarbeidsånd som setter samfunnets medlemmer i stand til å iverksette de gode ideene ved felles anstrengelse, altså en form for organisasjonsmessig og etisk kapital.
I praksis kommer denne til uttrykk ved at man innser sammenhengen mellom det å yte og det å nyte. Enhver bidrar til gruppens samlede ressurser, og enhver tar ut av de samme. I en situasjon hvor det normale er å bidra med litt mer til den felles kapital enn man tar ut, vil de samlede ressursene øke. Er forholdet mellom disse to størrelsene det motsatte, vil det tære på felleskapitalen, og gruppens rikdom blir mindre.
En helt nødvendig grunnholdning er altså at man er i stand til å forene hensynet til egne behov med hensynet til gruppens behov. Det krever ikke en fullkomment selvutslettende holdning, men at man av og til -- ikke absolutt hele tiden -- gir hensynet til fellesskapet forrang fremfor egne ønsker. Man gjør sitt arbeid, og man hever sin lønn. Det ideelle er at verdien av arbeidet er litt større enn verdien av lønnen. Kristendommen har dette innebygget i form av nestekjærligheten og løfter om uttak av lønn i det hinsidige.
En hyppig benyttet metafor -- the tragedy of the commons -- er en felles beitemark hvor enhver lar sine kuer gresse. Hvis kuene til sammen ikke spiser altfor mye gress, vil det hele tiden vokse ut tilstrekkelig nytt gress til alle. Om en eier av en kvegflokk derimot lar sine dyr spise mer enn parten sin, vil andre kanskje avreagere på ergrelsen ved dette med å gjøre eksakt det samme, og etter en tid er beitemarken blitt en ørken.
En annen måte å se det på i disse miljøbevisste tider, er at omgivelsene blir rene og pene hvis man selv avstår fra å forsøple, og kanskje selv fjerner søppel andre har etterlatt seg.
Det er ikke bare under forvaltningen av de fysiske ressursene og i de øyeblikk man forhandler om disse med tanke på overenskomst, at den sosiale grunnholdningen er gunstig. Om man opptrer hensynsfullt, høflig og hjertelig under normal sosial omgang til hverdag og fest, blir det lettere å praktisere de samme tingene når det skal fattes vanskelige beslutninger.
Disse tingene gjelder samfunn på enhver skala, fra det første og minste samfunnet, familien, til hele stater og sammenslutninger av slike. Dersom en forening eller en gruppe venner går sammen om et arrangement, blir det mest vellykket dersom enhver skrider til verket med tanke på hvordan man kan bidra med sitt for å gjøre det hyggeligst mulig for alle. Den som er flink til å bake, lager en kake; den som liker å pynte, tar seg av det; den som har talent for å underholde, utfolder seg i den retningen etc.
Lykkes man med dette, blir båndene sterkere. Det oppstår tilhørighet og tillit. Disse er ikke målbare størrelser. De finnes ikke i SSBs tabeller, akkurat som kjærligheten i et hjem ikke kan avleses med noen fysisk målestokk.
De som er med på festen og nyter godt av dens innhold uten selv å ha bidratt med noe, er en form for gratispassasjerer. I det øyeblikk antall gratispassasjerer blir for stort, og idet personene som hele tiden bidrar, ikke lenger orker å yte alene uten noen form for gjensidighet, kan man regne med at det ikke blir mange flere fester. Kanskje går hele gruppen i oppløsning.
Vi har altså sett at det behøves både fysisk, intellektuell og sosial kapital, som resulterer i arbeid. Det første er naturgitt og kan ikke påvirkes ved menneskelig arbeid, og det andre oppnås ved mental anstrengelse utført av et lite antall personer. De færreste kan med andre ord bidra med annet enn arbeid og egne innskudd til den sosiale kapitalen. Og i en virkelighet hvor maskinene utfører mye av det mest livsnødvendige arbeidet, blir den sosiale grunnholdningen det aller mest verdifulle et individ kan bringe med seg inn i gruppen.
Den mest kritiske faktoren for gruppens suksess blir altså hvordan det arter seg når dens medlemmer omgås hverandre. Om det skjer med bøllethet og fiendtlig mistenksomhet, eller med beherskelse og velvillig hjertelighet -- ikke å forveksle med godfjottethet. Dersom hverdagen er preget av det første, kan felles ritualer eller en høyere saks tjeneste bidra til å gjenopprette balansen med det siste. Uten slike arenaer blir det vanskeligere.
Også i et ekteskap brytes tilliten ned når ektefellene systematisk tolker hverandre i verste mening, mistenker hverandre, unnlater å overhøre en ubetenksom kommentar eller unnlater å tilgi hverandre.
Det finnes altså en spirituell beitemark også, som gror godt når man vanner den ved å forlange mer av seg selv enn av andre -- i praksis ved å opptre imøtekommende og anstendig, og ikke overreagere på andres mangel på disse egenskapene, men heller ikke late som om denne mangelen ikke eksisterer. Motsatt vil den bli en ørken hvis mange nok hensynsløst tar seg til rette og oppfører seg akkurat som de vil.
Man kunne kanskje tro at den sosiale og den fysiske kapitalen var omvendt proporsjonale størrelser, dvs. at man blir egoistisk i gode tider og solidarisk i dårlige. Men sammenhengen er nok litt mer komplisert, for den sosiale kapitalen kan forbli lav i et fattig samfunn og høy i et rikt. Trolig er det heller sånn at den sosiale kapitalen øker hos dem som under felles anstrengelse jobber seg ut av dårlige tider. De jobber sammen for at kaken blir større, slik at alle får et større stykke. Når det er utsikter til at en allerede stor kake vil bli endel mindre, oppstår derimot fristelsen til å raske til seg så mye av den som man kan innen den forsvinner.
Det er der vi befinner oss i Norge i dag. Nye og gamle borgere vil, snarere enn å vise nøysomhet, spise mest mulig av en kake som de fleste vet blir mindre, en kake som er blitt servert -- ikke bakt under felles anstrengelse.
Dette har skjedd fordi storsamfunnets sosiale kapital er svekket, fordi følelsen av samhørighet er blitt mindre, fordi det ikke forventes noenlunde lik standard av alle samfunnets medlemmer eller bestanddeler, og fordi det langt fra alltid er noe godt samsvar mellom fortjenstfullhet og belønning.
Disse tingene er resultat av tunge trender og fenomener man ikke har fullt herredømme over, og som sådan ikke noe som kan vedtas bort eller forandres over natten. Men enhver kan verbalt eller i praksis gjøre det lille han eller hun kan for at de ikke skal vedvare -- om ikke annet for egen samvittighets skyld.
