Anders Behring Breivik er sin egen verste fiende. Hver gang han åpner munnen for å si noe om hva som egentlig har motivert og drevet ham, synker han dypere.
Igår snakket han om sine erfaringer med innvandrere og muslimer spesielt. Brevik sa at han ikke hadde mot innvandrere, og nevnte navn på flere som han hadde kjent eller stått på vennskapelig fot med. En chilensk familie i oppgangen i Hoffsveien hadde de hatt kontakt med, og han hadde ingenting vondt å si om dem.
Men så skulle han fortelle om de negative erfaringene, og her skurret det kraftig. Noe negativt har Breivik utvilsomt opplevd. Det første eksemplet var fra da han var syv år og fikk ødelagt sykkelen av faren til en venn. Faren var tyrker og ansatt ved ambassaden. Han mente Breivik hadde krenket sønnen. Slik fortsatte det, på det nivået. Men ingen traumatiske hendelser. De var det andre som hadde opplevd.
Nivået på Breiviks historier: En venninne av moren gikk tur med hunden da en person, en muslim, tok henne hardt i armen. Han likte ikke hunder.
Når han velger å bruke tid og plass på slike historier, kan man spørre seg om hans vurderingsevne og realitetssans. Er dette nok? Er det slike ting som har fått ham til å bli massemorder? Det er noe med den enormiteten han er tiltalt for og de bagateller han trekker frem som begrunnelse. Det rimer ikke. Det at Breivik i det hele tatt får seg til å nevne dem, reiser tvil om hans realitetssans.
Mange av voldsepisodene han har fortalt om, husker ikke vennene som var med. Det er ingen stor og alvorlig episode som skulle ha virket “formativt”.
Den andre desavoueringen av seg selv Breivik begikk, var da han skulle nevne eksempler på den norske motstandskampen etter 1945: Ifølge ham er det et førtitalls episoder.
Breivik tok her med rubbel og bit av overfall, skyting, knivstikking, brann, hærverk og drap, på innvandrere i Norge. Absolutt alt var med og skulle illustrere “motstanden”. Men hva slags motstand er det snakk om?
Det er et stort sprik mellom de høytflyvende, grandiose visjonene i manifestet og de brutale, blinde, smålige og hatefulle, implusive angrep Breivik listet opp. De er ikke utført av perfekte riddere, men av rennestenspøbel.
Det at Breivik synker ned på dette nivået, gjør at han ideologisk faller helt sammen. Alt er en tom konstruksjon, slik aktorene Bejer Engh og Holden har forsøkt å påvise.
Ikke bare er turen til Liberia, møtet i London og Knights Templar et falsum, en drøm i hans hode. Også eksemplene han gir på “motstand” er av det mest lavpannede slaget. Å si at drapet på Benjamin Hermansen er eksempel på “motstand”, sier noe om at Breivik bestyrer et konkursbo. Dette er mannen som har snakket om at han er selger, og at 22/7 skulle være en marketingsoperasjon for manifestet. Breivik har kjempet desperat for at dette skulle lyde plausibelt, men som Brynjar Lia sa: Hvordan kan PR fungere hvis publikum forlater salen?
Man skulle forventet at Breivik ville presentert noen sammenhengende tanker, noen eksempler på “motstand” som ville hatt en ideologisk kjerne. I stedet var hver minste voldsepisode og anslag mot en kiosk tatt med som eksempel.
Breivik presterte også å si at Tore Tvedt, en erklært nazist, var et lysende eksempel på motstand.
Han har forsøkt å fremstå som ideolog, som en som har lest mye, som en intellektuell. Men det som fremkommer mer og mer, er et byggverk som står på et svært svakt fundament og som blåser over ende ved det minste vindpust. Aktoratet har vært en effektiv vind, men den som river det over ende, er Breivik selv.
Når det kommer til stykket, har han ikke noe å fare med.
