Pyramider er fascinerende og verdige strukturer. Dette har det åpenbart vært intuitiv enighet om opp gjennom historien i og med at man har satset så mye på å bygge dem. Å se en gigantisk egyptisk pyramide reise seg over ørkenen stemmer til høytid. Ikke noe menneskeskapt byggverk har mer evighetspreg over seg. Nettopp deri lå deres status og funksjon som gravkammer.
Som andre barn lot jeg meg fortrylle av historier om pyramidene. Både sannhet og overnaturlige elementer, lettbent esoterikk, kunne inngå i en herlig lapskaus som de ennå gjør det i underholdningsfilmer der man også tilsetter minst en halv kopp kjærlighet og en knivsodd spenning og skrekk. Dessuten leste jeg André Bjerkes uforlignelige dikt ”Pyramiden” (du finner det her her; ”Farao på ferie” følger med ”for good measure”) som med suggestiv rytme lekte stein på stein til verdens største gravsteder var ferdigbygd. I Bjerkes magiske univers kunne fløytespill flytte steinblokker – han var tross alt en mann som gikk i Goethes fotspor - og han fremla sin fortelling på en formfullendt måte. Skulle man ikke la seg veve inn i mystikk av slikt?
Men selvsagt er det andre aspekter ved det pyramidale jeg hadde tenkt å bruke min og din tid på. Jeg vil si noe om moderne pyramidebygging og –spill, strukturer vanskeligere å få øye på og bestående av andre materialer enn stein, og til sist noe om tidløs bygging av enda en tredje type pyramide som virkelig varer evig.
Vi er visstnok blitt så egalitære her i landet. Alle sier ”du” og journalister sier ”Jens” til statsministeren. De sosiale strukturene er ikke lenger pyramideformet, men flate; ”alle dyr er like”. Mulig det, men i stedet for det gamle samfunnet som tross alt bød på betydelige muligheter for dyktige ungdommer til å gjennomføre klassereiser (la meg her enda en gang ta av meg hatten i ærbødighet for landsgymnasene og lignende lærdomsinstitusjoner som var med på å gjøre reisene mulig), så har vi nå tett knyttede interessegrupper – nettverk - som ivaretar interessene til de sine. En venn av meg kaller det vi ser utvikle seg for fløyelskommunisme, da særlig med tanke på den leninistiske styringsmodellen som tas i bruk mer og mer, en annen benevner det et nytt klanssamfunn. Begge er ytterst velutdannede og yrkesmessig suksessrike mennesker, så vennligst ikke vift deres bekymring vekk med at det dreier seg om mislykkede særingers oppgulp fra gutterommet. Selv synes jeg ingen av ordene er fullt ut dekkende, men samtidig peker de på en diskrepans mellom det man i politiske festtaler fra venstresiden påstår om likhet og det mange opplever. Bøygen lever videre og er ved utmerket helse i det sosialdemokratiske Norge, og alltid ikledd tidsriktige språklige gevanter. Prinsippfasthet var aldri Bøygens mest fremtredende egenskap, han stikker ikke ut haken unødig, men vet å te seg etter makthavernes og lendets krav.
For å være konkret og ta utgangspunkt i en yrkesvirkelighet jeg kjenner godt: Ved norske sykehus er avstanden fra gulvet til den øverste pyramidetopp lengre enn den noen gang har vært i min tid, så iallfall målt på denne måten er pyramidene blitt høyere enn de var. Dessuten: De på toppen omgir seg med folk av sitt eget slag, de som er enige og ikke ødelegger stemningen, skulle man kunne si. Kommunikasjonen med pyramidens grunnflate skal kun skje via fastlagte kanaler, og ganske særlig gjelder dette henvendelser oppover. Jo høyere og mer det tales om at de i de lavere pyramidelagene, altså fagfolkene, er de viktigste ressursene og at alt skal legges til rette for at det egentlige arbeidet kan gjøres best mulig, desto mindre synes de samme fagfolkene at snakket passer med den selvopplevde virkeligheten. Det er mitt bestemte inntrykk at arbeidstakere i mange andre sektorer kjenner seg igjen i denne beskrivelsen.
Pyramidespill er stygge saker. De er forbudt, men forekommer likevel; i blant ser vi spesielt grelle eksempler brettet ut i mediene. Til syvende og sist dreier pyramidespill seg om alternative fordelinger av en eksisterende kake, de er nullsumspill. Noen få vinner mens de mange, og særlig de sist ankomne, må betale regningen. Også andre former for ambisiøse økonomiske planer med løfte om en gullskatt der regnbuen ender ser man eksempler på fra tid til annen. Hvis noe virker for bra til å være sant, for eksempel for kommunepolitikere som skal investere fremtidige kraftmillioner i kompliserte finansielle prosjekter som angivelig er uten risiko, så er årsaken oftest at det ikke er sant. Intet tre og ingen pyramide vokser inn i himmelen; de gjorde det ikke før, gjør det ikke nå og vil heller ikke gjøre det i fremtiden.
I europeisk økonomi ser vi for tiden hvordan en annen høyreist pyramide er begynt å skjelve og truer med å falle sammen. Økonomien i PIGS-landene (altså Portugal, Italia, Hellas og Spania; stundom legger man til enda en I svarende til Irland) innen euro-samarbeidet har vært blåst opp gjennom mange år, sikkert med de beste hensikter om å bringe levestandarden i Sør-Europa opp på et nordeuropeisk nivå så fort som mulig. Man har stimulert næringslivet i disse landene ut fra politiske vurderinger og mål; tilførselen av investeringer, av nye penger annetsteds fra, har vært massiv. Nå vakler byggverket.
Hva gjør man da? Hittil har man svart med mer fra samme skuffe eller mer av samme mynt, bokstavelig talt, altså med den ene gigantiske redningspakken (det vil si nye lån) etter den andre. Trass i dette går det riktig dårlig for Hellas, landet som lengst har stått foran avgrunnen. Nå ser turen ut til å være kommet til først og fremst Spania, mens uroen også i Italia og Portugal er tiltagende. Når folk for alvor setter fart i uttaket av penger fra sine konti – og flere og flere økonomer ser ut til å frykte et slikt ”bank run” nå – da blir det fort tomt. Selv om man skulle fyre ytterligere opp under seddelpressene i Den europeiske sentralbanken, vil pengeøkonomien som vi kjenner den, stoppe opp om noe sånt skjer. For først og fremst handler man hele tiden med tillit som den mest grunnleggende valuta. Forsvinner tilliten, så faller pyramiden, og det vil ikke bli vakkert. Store pyramidespill har det til felles med små at noen til sist må betale for moroa.
La meg så gå over til en helt annen type pyramide, en jeg kjenner fra mitt eget fag, nemlig erkjennelsespyramiden. Jeg snakker om å vinne ny vitenskapelig innsikt i hvordan verden er skrudd sammen og fungerer. Dette er en stor og abstrakt pyramide, men den blir ikke mindre virkelig eller mindre viktig for det. Dessuten er den vesentlig mer bestandig enn de politiske, økonomiske og endatil arkitektoniske pyramideprosjektene som er nevnt ovenfor.
Grunnleggende i erkjennelsespyramiden er data, informasjon. Man må vite noe, og innen biologisk vitenskap er dette typisk informasjonsbiter man har skapt gjennom å avlese eksperimenter, enten slike man selv steller i stand eller de som naturen, eksperimentatoren fremfor alle andre, er ansvarlig for. Det særpregete ved vår tid er at man daglig genererer enorme mengder med ny informasjon, klart for mye til at man kan ta hånd om alt. Man må følgelig velge hvilke rådata man skal konsentrere seg om. Dette helt vesentlige punktet i den vitenskapelige prosessen blir stemoderlig behandlet i de fleste metodologiske fremstillinger, og jeg skal heller ikke si noe om det her, gitt mitt snevre pyramideperspektiv.
Neste nivå nås når data syntetiseres til kunnskap. Dette er vanskeligere enn dataproduksjon, det krever at man evner å se årsakssammenhenger mellom informasjonsbitene, at man skjønner hva som er følge, virkning eller bare tilfeldig støy i det brokete bildet. Alle kan generere data, men langt fra alle skjønner hva de betyr. Har man derimot skapt ny kunnskap, da har man som forsker gjort et godt dagsverk, for ikke å si livsverk.
Enda høyere opp i erkjennelsespyramiden befinner forståelsen seg. Den fremkommer ved at kunnskap fra ulike delområder sys sammen til genuin erkjennelse av hvordan ting samvirker over hele fagområder. Forståelse er ikke lett å oppnå. Men bare det å vite at den foreligger som et mål, er klargjørende for tanken og virker stimulerende også på evnen til kunnskapsgenerering. Det er ikke alle forskere gitt å skape ny forståelse.
I toppen av erkjennelsespyramiden befinner visdommen seg. Noen vil si at dette stadiet ikke lenger først og fremst har med vitenskap å gjøre, men med noe annet som jeg ikke navngir av frykt for å vekke feil assosiasjoner, og jeg er delvis enig. Mens man i forskningen typisk arbeider med hvordan-spørsmål, sklir man ved overgangen til visdommen inn også på temaer som berører hvorfor ting skjer og meningen med det. Da er fjelluften tynn og fallhøyden stor. De færreste når denne toppen - merk vel, hverken det å bære fine titler eller å ha mottatt æresbevisninger og medaljer gir inngangspass – og for de aller fleste er kanskje ikke dette nivået engang noe å strebe etter. Men man skal vite at toppen fins, og man skal som forsker ha respekt for det den representerer.
Mange, også profesjonelle forskere, innbiller seg at det å generere data er det viktigste ved vitenskapelig arbeide; de tar feil. Strevet med å syntetisere kunnskap og forståelse er det viktigste, og gode, eldre veiledere prøver å få nye og yngre kolleger til å forstå dette på et så tidlig stadium som mulig.
Det er ikke færre mennesker involvert i denne vitenskapelige formen for pyramidebygging enn det var i faraoenes Egypt, og organisasjon og ulike typer konflikter mellom forskjellige slag ”bygningsarbeidere” forekommer selvsagt i rikt monn. Følelsen av å skape noe for evigheten deler vi med våre for lengst døde bygningskolleger, om enn materialene og målene er helt forskjellige og bare den pyramidale formen forener.
Å bidra til oppnåelse av i alle fall litt ny og verdifull kunnskap og til og med innimellom - når været er særlig godt og seilasen går fort og fint - en smule forståelse av varig verdi, det gir dyp indre tilfredsstillelse. Jeg velger å tro at denne typen lønn for strevet i lengden er mer verdifull enn det man oppnår med andre typer sosial pyramidebygging, -klatring eller -spill.
