Etter noen dager med vår og liv og fri, begynner rettssaken på nytt. Man er et nytt menneske. Fått tid til å bli seg selv. Da er det Saken treffer en med ekstra tyngde.
Når en sitter dag etter dag i rettssaken merker man ikke hvordan man er i ferd med å tilpasse seg et liv på dypt vann, under voldsomt trykk. Man merker at det ikke er normalt, men man mister målestokken og kontakten med det normale.
Overgangen, hvor unormalt det som utspiller seg er, slo inn med full styrke torsdag, da rettssaken fortsatte.
Det er vitnene som “tar en med” inn i den mørke tunnelen. Først ut var en ung mann, Simen Brænden Mortensen, som sto parkeringsvakt på landsiden, der fergen “MS Thorbjørn” legger til kai.
Han beskrev hva som skjedde på ettermiddagen 22/7. De var klar over bombeeksplosjonen i Oslo. Fergen var innstilt. Det var en spent stemning, man visste ikke hva som hadde skjedd. Men også Mortensen tenkte på islamister.
Da er det en grå varebil kommer kjørende, rolig og pent. Klokken er litt før 1700. Mortensen rekker å se en mann med politiemblemer på innsiden.
Ut stiger en mann og sier det er en rutinekontroll pga terroraksjonen i Oslo. Mortensen husker han reagerte på at politimannen brukte ordet “terror”, for det hadde man ikke gått ut med offisielt ennå.
Små detaljer, som viser hvor oppmerksomme folk er. Men ellers var det ingenting som avslørte ABB: han opptrådte rolig og kontrollert.
Han ba om at fergen måtte sendes bud etter. Så er det kassen, den tunge kassen han har bak. Skipper på MS Thorbjørn, Jon Olsen, forteller senere at han la merke til at føttene sank nedi den løse grunnen, så tung var den. Det ble sagt at det var noe bombesøkerutstyr.
Vitnene forteller så man ser det for seg som på film. Dette er sterkere, fordi det de beskriver har en egen uhygge som selv ikke lerretet kan gjenskape. Man forstår at alle som har vært kontakt med ABB er merket. Det har gjort noe med dem.
Mortensen kvapp da han så automatriflen. Det virket truende i den situasjonen landet var i. Var det nødvendig?
ABB ber han tilkalle båten, og den kommer, med kapteinen Jon Olsen, Monika Bøsei og matros Johannes om bord.
Olsen er samboer med Monika. Han skal senere fortelle sin hostorie, fra overfarten og det som skjedde på øya.
Men hvordan var det å stå på land? Mortensen hørte tre skudd og syntes det var merkelig. Han tenkte det måtte være testskyting, men syntes det var stupid av en politimann å skremme opp ungdommene enda mer. De var allerede oppskaket av nyhetene fra Oslo.
Så går et en stund, så hører han og ungdommene som står på land skuddserier. De kan ikke se øya fra der de sitter. Men nå kommer det telefoner om at en politimann skyter folk.
Mortensen kom ikke på at det kunne være en forkledning. Identiteten virket overbevisende, og Mortensen tror derfor at det er en politimann det har klikket for. Stemningen på land blir opphisset, panikken griper dem. Noen sier de må komme seg vekk, og de kaster seg i bilene og kjører vekk.
Mortensens beskrivelse av ABB minner om Anton Chigurh i Coen-brødrenes No country for old men. Det er noe helt hinsides, noe helt ufattelig. En slik persona greier Javier Bardem å fremstille, og man glemmer den ikke.
Det er noe av det samme ved ABB, og man bør vokte seg vel for å normalisere mannen. Det er også en del av fellen.
Han er som et mørkt hull som suger alt lys til seg. Man bør holde seg på trygg avstand.
