Lørdag kunne en kort NTB-melding forkynne at den krigsforbryterdømte SS-mannen Klaas Faber torsdag døde i Ingolstadt, Tyskland, 90 år gammel. I 1947 ble han dømt døden -- senere omgjort til livsvarig fengsel -- for drap på 22 jødiske fanger i Nederland. Faber, som var nummer to på listen over Wiesenthal-senterets liste over ettersøkte naziforbrytere, rømte fra nederlandsk fengsel i 1952, og ble aldri utlevert fra Tyskland, som hadde gitt ham statsborgerskap.
Historien om Faber er såpass bemerkelsesverdig at den egentlig burde fortelles noe mer i detalj. Men fremfor alt inviterer hans død til refleksjon: Hvordan var det mulig at han klarte å løpe fra ansvaret han var blitt stilt til i hele seksti år? Var det noen forhold som tilsa at han hadde fortjent barmhjertighet?
Faber meldte seg frivillig til SS-tjeneste da Tyskland invaderte Nederland. Han ble med tiden forfremmet til spion i en spesialenhet hvis oppgave var å ramme den nederlandske motstandsbevegelsen, og deltok siden i en dødsskvadron som hadde medlemmer av den samme i sikte. Han var altså en fullblods landsforræder.
Underveis hadde han deltatt i henrettelsen av fanger i konsentrasjonsleiren Westerbork, som Anne Frank var innom på vei til Bergen-Belsen, hvor hun endte sine dager. De nederlandske dommerne omtalte ham i sin tid som “en av de verste SS-mennene”.
Men den Faber som med kona ved sin side gikk ut av tiden i forrige uke, hadde aldri vist noen anger. Ikke desto mindre hadde han fritt og uforstyrret levd et normalt liv i Ingolstadt, hvor han sågar hadde hatt kontorarbeid ved Audi-fabrikken.
Nederland forsøkte i mange år å få Faber utlevert fra Tyskland, men stanget hodet mot bestemmelsen om at man ikke utleverer egne statsborgere. Man kan bare spørre seg hvorfor dette formelle hinderet permanent skulle være i veien, for Faber fikk sitt tyske pass i 1943 takket være et direktiv fra Hitler, som ville premiere kollaborasjonister i de okkuperte landene.
Under en rettssak i Düsseldorf i 1957 fant man ikke at bevisene mot Faber var sterke nok. Da han senere, i 2006, ble trukket for en domstol i München, fant man at han riktignok hadde ansvar for drapene på en rekke jøder, men at han bare kunne ha blitt dømt for uaktsomt drap, en forbrytelse som var foreldet på det tidspunktet.
Takket være uforståelig formalisme og sandpåstrøing fra tyske myndigheter, skjedde det altså at en mann som deltok i forbrytelser mot menneskeheten og rømte fra ansvaret, tilsynelatende uten formildende omstendigheter, slapp unna med det til han mer enn et halvt århundre senere dro sitt siste sukk. En trist moral i en trist historie.