“I løpet av det 20. århundre ødela Tyskland seg selv og den europeiske ordenen to ganger med militære midler. Siden overbeviste landet Vesten om at det hadde lært leksen: Kun ved fullt ut å omfavne det europeiske integrasjonsprosjektet oppnådde vi tilslutning til gjenforeningen. Det ville være en tragisk ironi dersom det gjenforente Tyskland i de beste hensikter og med fredelige midler ødela den europeiske ordenen for tredje gang. Men faren er nettopp denne.”
Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer sparer ikke på konfekten i et intervju med Corriere della Sera, hvor han blant annet beskylder forbundskansler Angela Merkel for nærsynthet. Fischer er meget bekymret for det han kaller en alvorlig situasjon for Europa, intet mindre enn på kanten av stupet, og han får ikke øye på noen ledere som er rede til å ta de skritt som er nødvendige for ikke å ødelegge de to siste generasjonenes “mirakel”.
Etter Fischers oppfatning står man overfor et uunngåelig valg mellom en fiskal og politisk union, altså nærmest en forbundsstat, og en renasjonalisering av kontinentet som blir EUs endelikt, men beslutningsvegringen er formidabel.
Til forskjell fra de fleste andre kommentatorer, er det ikke bare økonomien som bekymrer den tidligere utenriksministeren, men også de geopolitiske konsekvensene:
Men hvorfor skulle det ikke være mulig å begrense konsekvensene av en kontrollert utgang av Hellas fra eurosonen?
Euroen er et politisk prosjekt. Det var ikke sånn at vi trengte en fellesvaluta på begynnelse av nittitallet. Den skulle være et middel til politisk integrasjon. Dette var grunnideen. Det er ingen som i dag kan garantere at det ikke vil inntreffe en massiv tillitssvikt hvis Hellas forlater euroen, et rush mot bankene i Spania, Italia, sannsynligvis også Frankrike. Altså et finansielt skred som ville begrave Europa.
For det andre, hva tror De grekerne ville gjøre så snart de var ute av euroen? De ville lete etter andre partnere, f.eks. Russland, som allerede er parat uten at noen snakker om det. Vi ville si adjø til nye utvidelser mot sør og øst, og integreringen av Balkan i Europa ville få en brå slutt. Det er galskap. Man kan være delt i synet på hvorvidt Tyrkia hører hjemme i Europa, men det er ingen tvil om at Balkan, en iboende ustabil region, er en del av Europa.”
Fischer mener ikke overraskende at gjelden må bli et felles overnasjonalt ansvar, men at dette ikke må være til hinder for reformer med tanke på økt konkurranseevne. På spørsmål om det ikke allerede er for sent, sier han at det sannsynligvis vil åpne seg en mulighet i aller siste liten, rett før det hele kollapser.
Slik Fischer ser det, har det alltid vært omstendighetene som har tvunget EU til å treffe beslutninger, dvs. at man aldri har inntatt noen aktiv, strategisk rolle. Det samme vil trolig gjenta seg også denne gang, mener han, med nær fatale konsekvenser, men hvis man for all fremtid skal ha en slik modus operandi, vil Europa aldri kunne spille noen global førstefiolin. Kanskje lanserer han selv den beste forklaringen på hvorfor det neppe blir mulig i fremtiden heller:
Dessverre styres vi ikke av politiske ledere, men av bokførere.
«La Germania non affondi l’Europa -- Sarebbe la terza volta in cent’anni»
