Anders Behring Breiviks stivnede ansiktsuttrykk får meg til å tenke på de fremmedgjorte. Det gjør også debatten uten dynamikk, reflekterende bevissthet, teori, politikk eller ideologi som kan hjelpe fellesskapet til forståelse. Motsetningene forblir store i årtier fremover. Det vil ta lang tid før man ser at politikken må berikes med religion og metafysikk. Norge er ført inn i en virkelighet hinsides det politiske.
Norge har ingen lovgivning som kan håndtere en massemorder som Breivik. Forsvarere og aktorat har ingen forutsetninger for å stille riktige spørsmål. Psykiatere og journalister er like hinsides. Har de møtt mennesker som ligner dette individet de skal vurdere, kritisere og dømme? Lovgivning og rettsapparat dekker ikke realitetene i saken. Erfaringer med det naturlige onde er systematisk undertrykt og uformulert.
Breiviks adferd og handlinger er en forbrytelse mot menneskeheten. Hans sak burde håndteres på et nivå der dette aspektet er overordnet. Før han kan komme tilbake til et samfunn der han aldri kjente tilhørighet, må han bryte sammen. Men norske rettslige instanser vil at kriminelle skal løftes inn i varmen uten selv å være varme. I det norske systemet vil Breivik aldri komme ut til seg selv. Å behandle Breivik som landsforræder er å akseptere hans krigsforestillinger før krigen har funnet sted, og la hans forestillinger dominere samfunnsrommet. Men en absolutt personforlatt selvskader og massemorder har intet å si av betydning. En dialog med den naturlige onde, kan gjøre denne til vinner.
Begrepet fremmedfølelse oppsto med marxismen. Det beskrev arbeidernes totale maktesløshet i forhold til arbeidslivets betingelser, maskinene og kapitalen. Arbeiderne var del av et maskineri, uten personlighet. De kunne bare underkaste seg eller dø, de kunne ikke engang avskilte seg som person. Godtok de ikke betingelsene, var det uendelig mange andre som gjorde det.
Fremmedfølelsen ble i mellomkrigstiden den mest fundamentale menneskelige følelse via eksistensialismen, spesielt i Jean Paul Sartres og Simone de Beauvoirs forfatterskap. I Albert Camus bok Den fremmede (1942) fremstår fremmedfølelsen som en beskrivelse av mennesket uten Gud, uten dypere følelser, et menneske utlevert til solen og tilfeldige stemninger i en kultur der det ikke hørte hjemme, uten tilhørighet til noen eller noe. Hovedpersonen dreper nærmest i vanvare, det er ham helt likegyldig. Men Camus var katolikk, og hans forfatterskap var et varsel. I moderne tid er den fremmede blitt et ideal.
Det har oppstått nye fremmede. De heter Aliens, de kan observeres i TV-spill, i figurer som synes å ligne mennesker, de er kun roller, roboter. Kommentatorer bagatelliserer volden i spillene. Men spillenes innhold beskrives best av de tomme øynene, de døde ansiktene, de målrettede figurene, uten personlighet, verdighet, kjærlighet eller ærlighet, fullstendig kontrollert av spillet. Figurene er prototypen på den onde som ikke ser, ikke hører, ikke reagerer, ikke kommuniserer, men bare kjører frem sitt eget spill, som en bulldoser, uten ansvar for fellesskapet, uten forståelse for gjensidighet og gjenstridighet. Den onde har ingen tilhørighet, kan ikke kjenne fellesskap med noen, er selv enehersker i total, narsissistisk ensomhet.
Disse typene uten øyne er i moderne tid barnas og ungdommens viktigste samlivspartnere. De sitter inne på sine rom og stirrer på dem i timevis. Er de stengt ute eller inne av sin familie? Det spiller ingen rolle, uansett kan de ikke kan komme ut, før noen har låst opp den innerste døren til det personlige rommet. I Norge skal den forbli låst. I mange land vokser den nye fremmedfølelsen. I Kina dør unge mennesker fordi de ikke klarer å løsrive seg fra spillet i tide.
Den uutholdelige fremmedfølelsen kan gå så dypt at et menneske er villig til å bade i blod for å kjenne seg virkelig. Alle vet det. Alle partier har helter som stålsatte seg, drepte og underkuet naturlige følelser for å oppnå makt, frihet og likhet. Ikke minst venstresiden på 1900 - tallet. Å forflytte bevisstheten og la seg sine handlinger styres av det onde, er ikke vanskelig. Roméo Dallaire, FNs representant i Rwanda 1993-94 skrev boken Shake hands with the devil. I løpet av et knapt år drepte normale mennesker nesten en million av sine naboer i en monsterbølge.
I moderne samfunn er fremmedheten det normale, ingen autoriteter anstrenger seg for at den enkeltes bevissthet skal underordnes moral, personlighet og fellesskap. Når religion og metafysikk er borte, flyter alt.
Nina Karin Monsen: De nye fremmede, Aftenposten 3.5.12, en lettere modifisert utgave.
takk til Nina Karin Monsen som stilte artikkelen til rådighet
