Boligkrisen i USA

Da bolig­krak­ket som uløste finans­kri­sen satte inn i USA i 2008 fikk vi raskt venstre­si­dens for­kla­rin­ger: Det er dette som skjer når man ikke har skik­ke­lige regu­le­rin­ger av finans­mar­ke­dene. Stats­mi­nis­ter Stol­ten­berg var også fremme i media med slike påstan­der, under­for­stått: Med et regu­le­rings­re­gime iverk­satt av min regje­ring ville noe slikt ikke ha skjedd.

Dette er enten basert på uvi­ten­het, eller så er det et for­søk på å tåke­legge de fak­tiske for­hold, med det for­mål å få folk til å tro at bare vi har poli­tisk ved­tatte regu­le­rin­ger, vil vi ikke opp­leve denne type “markedssvikt”.

Det man ikke snak­ker om er at det i 1977 (i Jimmy Car­ters første år som pre­si­dent) ble det ved­tatt en lov ved navn “Com­mu­nity Rein­vest­ment Act” eller CRA.

Wiki­pe­dia for­kla­rer loven slik:

The Com­mu­nity Rein­vest­ment Act (CRA, Pub.L. 95-128, title VIII of the Housing and Com­mu­nity Devel­op­ment Act of 1977, 91 Stat. 1147, 12 U.S.C. § 2901 et seq.) is a Uni­ted Sta­tes federal law desig­ned to encourage com­mer­cial banks and savings associa­tions to help meet the needs of bor­row­ers in all seg­ments of their com­mu­nities, inclu­ding low- and moderate-income neigh­bor­hoods. Con­gress passed the Act in 1977 to reduce discri­mi­na­tory cre­dit prac­tices against low-income neigh­bor­hoods, a prac­tice known as redlining.

The Act instructs the appro­priate federal finan­cial super­vi­sory agen­cies to encourage regu­lated finan­cial insti­tu­tions to help meet the cre­dit needs of the local com­mu­nities in which they are char­te­red, con­sis­tent with safe and sound ope­ra­tion (Sec­tion 802.) To enforce the sta­tute, federal regu­la­tory agen­cies exa­mine ban­king insti­tu­tions for CRA com­pli­ance, and take this infor­ma­tion into con­si­de­ra­tion when appro­ving appli­ca­tions for new bank bran­ches or for mer­gers or acqui­sitions (Sec­tion 804.)

Dette er nokså utve­ty­dige pålegg til bank­ve­se­net om de skal slakke av på det vi kal­ler skik­ke­lig bank­håndt­verk, som går ut på kre­ditt­vur­de­ring og krav til egen­ka­pi­tal ved bolig­in­ves­te­rin­ger. Kre­ditt­vur­de­rin­ger som kon­klu­de­rer med at en låne­sø­ker ikke har betje­nings­evne kate­go­ri­se­res i denne loven som “discri­mi­na­tory cre­dit prac­ti­ses”. Den poli­tiske ide som lå bak dette var at alle skulle kunne eie sin egen bolig, og man tok ikke sær­lig hen­syn til at det å inn­vilge lån til folk uten betje­nings­evne er risi­ka­bel finan­si­ell adferd. Riset bak spei­let for ikke å følge opp de poli­tiske inten­sjo­nene er også klart uttrykt:

“[…] take this infor­ma­tion [degree of CRA com­pli­ance] into con­si­de­ra­tion when appro­ving appli­ca­tions for new bank bran­ches or for mer­gers or acquisitions”

In July 1993, Pre­si­dent Bill Clin­ton asked regu­la­tors to reform the CRA in order to make exa­mi­na­tions more con­sis­tent, cla­rify per­for­mance stan­dards, and reduce cost and com­pli­ance bur­den. Robert Rubin, the Assi­stant to the Pre­si­dent for Eco­no­mic Policy, under Pre­si­dent Clin­ton, explai­ned that this was in line with Pre­si­dent Clinton’s stra­tegy to “deal with the pro­blems of the inner city and dis­tressed rural com­mu­nities”. Discus­sing the rea­sons for the Clin­ton administration’s pro­po­sal to strengt­hen the CRA and furt­her reduce red-lining, Lloyd Bent­sen, Secre­tary of the Trea­sury at that time, affir­med his belief that avai­la­bi­lity of cre­dit should not depend on where a per­son lives, “The only thing that ought to mat­ter on a loan appli­ca­tion is whether or not you can pay it back, not where you live.” Bent­sen said that the pro­po­sed chan­ges would “make it easier for len­ders to show how they’re com­ply­ing with the Com­mu­nity Rein­vest­ment Act”, and “cut back a lot of the paper­work and the cost on small busi­ness loans”.

The Com­mu­nity Rein­vest­ment Act (CRA) requi­res the FDIC (The Federal Depo­sit Insu­rance Cor­po­ra­tion), in con­nec­tion with the exa­mi­na­tion of a State non­mem­ber insu­red finan­cial insti­tu­tion, to assess the institution’s CRA per­for­mance. A finan­cial institution’s per­for­mance is eva­lua­ted in the con­text of infor­ma­tion about the insti­tu­tion (finan­cial con­dition and busi­ness stra­te­gies), its com­mu­nity (demo­grap­hic and eco­no­mic data), and its com­pe­ti­tors. Upon com­ple­tion of a CRA exa­mi­na­tion, the FDIC rates the over­all CRA per­for­mance of the finan­cial insti­tu­tion using a four-tiered rating sys­tem. These ratings are shown in the “Last FDIC CRA Rating” field and con­sist of:

Out­stan­ding
Satis­factory
Needs to Improve
Sub­stan­tial Noncompliance

Begin­ning in Decem­ber 1998 a new five-tiered rating sys­tem, Com­po­nent Ratings, was added for insti­tu­tions that are in the “Large Bank” exa­mi­na­tion cri­te­ria. Insti­tu­tions not cate­go­rized as large con­ti­nue to use the four-tiered sys­tem descri­bed above. Com­po­nent Ratings are the “Len­ding Rating,” “Invest­ment Rating,” and “Ser­vice Rating” fields, and the nume­ric “Rating Points” field and use the following scale:

Rating Len­ding Invest­ment Ser­vice
Out­stan­ding 12 points 6 points 6 points
High Satis­factory 9 points 4 points 4 points
Low Satis­factory 6 points 3 points 3 points
Needs to Improve 3 points 1 point 1 point
Sub­stan­tial Non­com­pli­ance 0 points 0 points 0 points

Opp­når man 0 poeng i en CRA-rating vil man havne i myn­dig­he­te­nes søke­lys. Det skulle være lett å se at dette er en mar­keds­re­gu­le­ring med stort skade­po­ten­siale. Så her er det ikke snakk om at finans­mar­ke­dene løp løpsk grun­net mang­lende regu­le­rin­ger, det er snakk om at usik­rede utlån løp løpsk som følge av det regu­le­rings­re­gi­met som ble etab­lert gjen­nom CRA. Utsagn fra venstre­si­den som “det frie mar­keds her­jin­ger” og “Man­gel på regulein­ger gir kaos og finans­krise”, er der­for mot bedre vitende, eller på grunn av mang­lende kjenn­skap til de fak­tiske forhold.

Sett i lys av oven­stå­ende er det ingen sen­sa­sjon at bolig­mar­ke­det kollapset.

Fan­nie Mae og Fred­die Mac (de halv­stat­lige låne­in­siti­u­sjo­nene som ble opp­ret­tet under Roo­se­velt og som det har vært en del snakk om) ble så i sin tur pres­set til å kjøpe subprime lån i store meng­der. Så Fan­nie og Fred­die fun­gerte like mye som låneforsikringsinstitusjoner.

Der­med begynte Bear Stearns å selge låne­pak­ker (MBS’es) med kan­skje 25% gode lån og 75% råtne lån under merke­lap­pen “garan­tert”. Etter hvert ble disse pak­kene påstått å være like sikre som stats­ob­li­ga­sjo­ner, bare med høy­ere yield. Men lånene var ikke sikre, noe som senere skulle komme til over­fla­ten da blo­det for alvor begynte å flyte. Men - bolig­lån­gi­verne (“mort­gage len­ders”) trengte ikke å bry seg, for de skulle like­vel selge lånene videre til andre ban­ker. Og disse trengte hel­ler ikke å bry seg, for de skulle pakke om lånene til “struk­tu­rerte pro­duk­ter” Bare smak på ordet. Sier det noe som helst? Cre­dit Default Swaps er en type kreditt-derivater som skal fun­gere som sik­ring av lånet. Ut over dette blir for­kla­rin­gen vel tek­nisk. Men man kan sam­men­ligne dem med et vedde­mål om at nabo­ens hus brenner.

De som inves­terte i disse “pro­duk­tene” brydde seg ikke, for MBS’ene var backet opp av Fan­nie og Fred­die og deres impli­sitte stats­ga­ranti. Så fak­tum er: Ingen i denne pro­ses­sen ana­ly­serte risi­koen i disse elen­dige låne­pak­kene. Men spørs­må­let blir da: Hvor­for i all ver­den skulle de det? Så AAA ratin­ger fra rating­by­rå­ene ble ser­vert på sølv­fat, sik­kert med den beste sam­vit­tig­het. Låne­pak­kene ble solgt under merke­lap­pen “garan­tert”, så hvor­for ikke da AAA? Men vi sit­ter igjen med en flau smak i mun­nen. Skulle man ikke for­vente at et rating­byrå ana­ly­serte disse pro­duk­tene med større grun­dig­het? Men, alle involverte gjorde akku­rat det regu­la­to­rene i Wash­ing­ton ville at de skulle gjøre, selv om dette i rea­li­te­ten var å løfte seg selv etter håret. I den poli­tiske dema­go­gien får dette beteg­nel­sen “Bolig­boble, dere­gu­le­ring, mar­keds­svikt”. Men dette har intet med mar­keds­svikt å gjøre, dette er ren sty­rings­svikt. Der­som man leg­ger skik­ke­lige kapi­ta­lis­tiske prin­sip­per til grunn vil kre­ditt­mar­ke­det ikke kol­lapse på denne måten for da vil lån­gi­verne utøve pro­pert bankhndt­verk. I ste­det fikk vi denne poli­tiske regu­le­rings­øvel­sen som resul­terte i et gigan­tisk bedrag som en hel ver­den ble ram­met av.