Jeg er meget glad for at jeg lever i en rettsstat. Ikke misforstå meg, jeg tror ikke vårt system er perfekt og jeg har da også til hensikt å nevne noen forhold som jeg synes er problematiske, men det kommer ikke statsansatte menn i lange skinnstøvler og henter meg eller andre lovlydige borgere klokken 4 om natten, ikke til arrest og fremfor alt ikke til “skjerpet forhør” som det het under krigen. Man blir ikke torturert i norske fengsler og heller ikke blir man drept. Dette er ikke trivielt eller selvsagt i noe lands historie, og det kan være grunn til å tenke på slikt en gang imellom, særlig når man ønsker å lufte noen bekymringer omkring hvordan samfunnsklimaet, inklusive den politiske tidsånden, påvirker rettsvesenet.
Alt medialt domineres nå av rettssaken mot Anders Behring Breivik (ABB), og det jeg ønsker å skrive om er da også foranlediget eller aktualisert av hans ugjerninger og samfunnets reaksjon på dem. Ikke så å forstå at jeg ønsker å gi mitt besyv med i diskusjonen om hvorfor og hvordan ABB gjorde det han gjorde; det som alt er sagt om saken av andre er mer enn nok, bokstavelig talt. Men jeg vil ta dette som utgangspunkt for noen betraktninger om det allmenne synet på forbrytere i vårt samfunn (strenghet/mildhet; hvordan forklarer vi deres gjerninger?), om hvorvidt mildere og mildere lover og ditto praksis tåler møtet med spesielt grov kriminalitet og om hvordan vi møter ofrene for kriminell vold. Fremfor alt vil jeg svinge innom et punkt som har vært betent i norsk politisk og juridisk historie i mange tiår, spørsmålet om man i blant faller for fristelsen til å gi lover tilbakevirkende kraft.
Den sistnevnte bekymringen går tilbake til rettsoppgjøret etter krigen mot ”Hitlers norske hjelpere” (Nina Drolsum Kroglunds bok med denne tittelen og Ingerid Hagens ”Oppgjørets time” gir begge balanserte og nye innføringer i tematikken). Over 90 000 mistenkte ble etterforsket og 50 000, en utrolig høy andel av en befolkning på ikke mye over 3 millioner, fikk landssvikdom. Poenget med å nevne dette nå er at store deler av oppgjøret ble gjennomført ikke i henhold til den alt før krigen eksisterende norske straffeloven, som så visst hadde gjennomtenkte og velkjente bestemmelser om landsforræderi, men på grunnlag av ”provisoriske anordninger” vedtatt i London midtkrigs samt ”landssvikanordningen” fra sent 1944. Konsekvensene var omfattende og diskutable, men en av de mest uheldige var at mange ble dømt for forhold (mest typisk medlemskap i Nasjonal Samling etter 8. april 1940) som fant sted lenge før ”anordningene” var vedtatt enn si bekjentgjort. Andre som hadde ydet betydelig viktigere objektiv bistand til den tyske krigsmaskinen, men som aldri hadde meldt seg inn i NS, gikk fri. Slikt skaper varig mistillit.
I sen etterkrigstid så man en gradvis svekkelse av hevnaspektet og mindre vektlegging av allmennpreventive hensyn i straffeforfølgelsen av kriminelle mens behovet for behandling og rehabilitering av den innsatte oftere og oftere ble poengtert. Det ble viktigere å legge forholdene til rette for tilbakeføring av den dømte til samfunnet igjen etter endt soning. Selvsagt hang dette sammen med det etter hvert vanligere synet på forbryteren som et offer for uheldige og urettferdige samfunnsforhold. Straffene ble mildere - enda mer i realiteten enn i antallet år dommene lød på - og soningsforholdene ble bedre. Dødsstraff for forræderi i krig ble opphevet i 1979. Man viste kort sagt med sin lovgivning og praksis en ”totalhumanisme” som ikke tok inn over seg virkelighetens uforståelige umenneskelighet og ondskap, og mente formodentlig at man derved hadde gjort en god gjerning.
Så inntraff 22. juli med en ufattelig drapsorgie utført av en morder som ikke ser ut til å ha ens et snev av empati med sine ofre. Det norske samfunnet stod brått overfor den totale fenomenologiske ondskap, hva enten dens årsak i etterkant søkes i sinnssykdom eller i politisk ideologi; dette er ikke mitt anliggende her. Hvordan reagerer vi på dette møtet hva gjelder forbrytelse og straff, for nå å bruke ordene fra Dostojevskys udødelige tittel?
Ofrene har vært utsatt for en uhørt forbrytelse og fortjener all den medkjensle et samfunn generelt bør vise i tilfeller som dette. Etter min beste forståelse har de også fått det. Men det offisielle Norge har gått lengre enn som så ved å hastevedta en økning i voldsoffererstatningen fra 40 G (Folketrygdens grunnbeløp) til 60 G. Dette svarer til en øvre grense på 4,7 millioner kroner, et tak som man for øvrig åpner for skal kunne sprenges i gitte tilfeller. Man sørget for å kjøre saken gjennom systemet før utgangen av 2011 hvilket medførte at de nye reglene ville kunne gjelde alle utsatt for vold etter 1. januar forrige år.
Har jeg noe imot bedre voldsoffererstatning? Nei, så absolutt ikke, jeg synes tvert imot at man i årevis har vært alt for opptatt av gjerningsmennenes ve og vel og rettigheter av alle de slag mens for lite hensyn er tatt til ofrene i saker jeg har fulgt gjennom mediene, enten det nå har dreiet seg om voldtekt, ran eller voldsbruk av annet slag.
Jeg registrerer at det skjedde noe først da AUFere var ofre. Det gjør ikke deres lidelse mindre, en konklusjon ingen politisk uenighet skal skygge for. At det måtte et slikt massivt voldsverk som 22. juli-myrderiene til før man satte erstatningsbeløpene kraftig opp, er synd, og alvorlig tilskadekomne ofre fra mindre omtalte udåder utført før januar 2011 kan vel undre seg over at deres ulykke ikke ble funnet interessant eller omfattende nok til at noe regelverk ble endret. Men det skjedde da det skjedde, og det er i alle fall bra at samfunnet fremover åpner for å gi et mer romslig håndslag til voldsofre.
Siden vi snakker om hensynet til ofrene, de døde og skadde samt alle deres pårørende så vel som andre som mer perifert ble berørt av hendelsene på Utøya og i Regjeringskvartalet, så er det to andre forhold som jeg har undret meg over. Det ene er den omfattende bruken av såkalte bistandsadvokater. Jeg spør meg selv: Har ikke dette tatt overhånd? Det er åpenbart at man ikke legger noen som helst økonomiske begrensninger på det som har med 22. juli å gjøre, hvilket forbauser meg, gitt mange andre harde prioriteringer som daglig gjøres i kongeriket. Det finnes ikke egne ”22. juli-penger”, alt kommer til syvende og sist fra samme statlige pott, og jeg er tvilende til om man her prioriterer riktig. Mon ikke de som har gjennomlevd mindre offentlige tragedier, men like fullt kriminelle handlinger som for det enkelte offer og dettes nærmeste krets kan ha vært like traumatiserende, kan lure på manglende likebehandling i blant?
Det andre er hensynet til ofrene i vurderingen av hvor mye og hvor fritt man tillater ABB å forklare seg i retten, gitt at det han sier oppleves som støtende og en belastning for de fornærmede. Selvsagt skjønner jeg at så er tilfellet, og jeg ville forstått det godt om Retten bestemte seg for å konsentrere seg utelukkende om hans myrderier, ikke hvilken ideologisk overbygning han forsøker å gi dem. Men nå har nå engang Retten bestemt seg for å kaste sitt nett langt videre, ikke minst for å se etter tegn til eventuell utilregnelighet, men også for å få fram gjerningsmannens meningsmessige bakteppe og eventuelle slektskap med ulike såkalte miljøer på høyresiden. Man kan synes hva man vil om det, men da må man også finne seg i at han gis mer fritt talemessig spillerom, ellers blir det meningsløst. Især gjelder dette når de aller fleste overlevende offer og deres pårørende (de som ikke er stevnet som vitner) ikke trenger å se eller høre ham (å holde seg unna mediedekningen kan derimot bli verre). Svært mange er de offer som i tidligere straffesaker har måttet utholde å se og høre en vold(tekt)smann eller en drapsmann som slett ikke har vært holdt under så hard kontroll som ABB nå er i rettssalen. Rettssaker er på mange måter en belastning for ofrene, jeg skjønner det, men balansen og rettssikkerheten tilsier at dette må de gjennomleve, hvor ubehagelig det enn måtte være, av hensyn til korrekt prosedyre og tryggheten for at justismord ikke skal begås.
Holdningen til drapsmannen selv har vært tankevekkende. Selvsagt er han møtt av nærmest unisont hat og forakt, følelser jeg må innrømme jeg godt forstår selv om de er fjernt fra vår kulturs kristne idealer om ”å elske den som gjør oss vondt”. Tidt høres at han ”må aldri slippes fritt i samfunnet igjen”. Hvor er det nå blitt av viljen til å skjønne forbryteren, til å erkjenne at også HAN er et menneske, tanken om at også drapsmannen er et offer (nemlig for de samfunnsforhold som angivelig skapte ham)? Igjen ber jeg om ikke å bli misforstått, jeg synes man har drevet denne typen unnskyldende virksomhet inn i det absurde gjennom de forutgående tiårene, men problemet er altså at man anlegger et annet syn på ABB enn på hans mange morderkolleger. Er grunnen at ABB drepte så mange; omtrent ved hvilket antall ofre bør da grensen gå? Eller er det verre enn som så, at ABB påberoper seg en politisk begrunnelse for sine misgjerninger, en begrunnelse som for mange konkurrerer med handlingene i avskyelighet og uforståelighet?
Faktum er at vi i Norge ikke har hverken dødsstraff eller livsvarig fengsel, og denne gjerningsmannen må som alle andre dømmes etter de lover som finnes, ikke etter hvor fjernt vi føler oss fra hans tanker og gjerninger. Det innebærer at han i prinsippet skal forutsettes å komme ut i samfunnet igjen etter en eller annen, meget lang, tid. Dette er en horribel tanke for dem han har skadet og de pårørende, men rehabiliteringstenkningen står faktisk så sterkt her til lands. Mange er de som har måttet møte en frisluppet gjerningsmann i sitt lokalmiljø etter at relativt få års straff var avsittet, og de aller fleste møtene var sikkert ubehagelige. Men aksepterer vi ikke at ofrene kan få en slik tilleggsbelastning, så burde vi ikke skapt et slikt system. Bordet fanger. Rettsstatens hovedprinsipp er at alle skal behandles likt og i henhold til skrevne lover.
Hva om massemorderen faktisk var utilregnelig som den første av de to judisielle observasjonene konkluderte med? Vi har bestemt at vi ikke dømmer sinnsyke til fengsel her i landet, og ”livslangt psykisk helsevern” dømmes heller ingen til. Dette er vel ikke bare ment til pynt, ikke for praksis når et særlig avskyvekkende tilfelle - denne gang drap av 77 uskyldige, de fleste ungdommer - inntreffer? At ofrene finner slikt urimelig, altså at en tidligere syk voldsmann slippes ut i samfunnet igjen etter en tid, er meget forståelig, dét er det ikke få ofre som har gjort før også. Men igjen fanger bordet, for vi skal vel ikke behandle dette tilfellet annerledes enn andre bare fordi det har en politisk dimensjon, skal vi?
Det sies videre at ABB ikke må få en ”politisk talerstol” i retten. Vi var så vidt inne på det ovenfor, at man kunne valgt å gå snevrere ut og bare konsentrert seg om hans handlinger, ikke om den påståtte tilgrunnliggende ideologien. Men nå gjorde man altså ikke det, man valgte bred fremrykning med bakgrunn og manifest og tanker omkring hvorfor, og kanskje var det klokt å gjøre så, iallfall var det ikke urimelig. Hensynet til rettssikkerheten må da innebære at tiltalte har talerett om den videre krets av tema som anklagen og utspørringen favner, annerledes kan det ikke være. Dessuten virker det å foreligge en forunderlig overtro på mulig skadelig virkning av den tiltaltes ord: Det er da intet som tyder på at ABB er en djevelsk begavet orator som med talens makt kan forføre ungdommen? For en gangs skyld synes jeg Thomas Hylland Eriksen var inne på noe riktig da han sa at det beste kanskje hadde vært om så mange som mulig fikk høre hva ABB hadde å si, da ville de ”tatt stygga av det” og vært vaksinert mot hans forestillinger en gang for alle. Å være tiltalt i norgeshistoriens største drapssak er meget fjernt fra å få en politisk talerstol.
Jus er ikke mitt fag, og jeg håper jeg ikke har begått faktafeil av juridisk natur i det ovenstående. Det jeg ønsker å konkludere med, er en bønn og forhåpning om at rettsvesenet i Norge klarer å holde hodet kaldt og unngår alle stemningsmotiverte forsøk på å endre standardprosedyrer i Behring Breivik-saken. Det luktet litt mistenkelig av beslutningen om å foreta en ny judisiell observasjon da den første møtte mye medial (og politisk?) motstand, men forhåpentlig var ikke det et utslag av lydhørhet for folkeopinionen fra juristenes side. Jeg kjenner ikke fagmiljøene innenfra og kan bare som alminnelig borger uttrykke et mildt håp i sakens anledning.
Fremfor alt håper jeg at man fra rettsvesenets side har gått, går og vil fortsette å gå fram strengt følgende regelverk og vanlig praksis i alt som har med ABB å gjøre. Han er en morder og skal tas hånd om som vår lovgivning har bestemt for mordere; man skal ikke gjøre særlig krus på ham, men heller ikke gjøre det motsatte. Det er slik man viser at man fortjener betegnelsen ”rettsstat”.
Er lovverket for dårlig på noen områder, så får man i tidens fylde, i elektiv fase som det heter på mitt språk, endre det, men gjennomtenkt og uten hastverk og i samsvar med forhåndsbestemt prosedyre. Tilliten til rettsvesenet er avhengig av at det har kjøl god nok til å seile rett fram selv når havet piskes opp og det blåser som verst.
