Noen vil innvende at redaktørens tro intet har med offentligheten å gjøre, og si: vennligst hold dette for Dem selv. Det regnes for upassende å flagge sin tro.
Men dette i seg selv er i dag et politisk standpunkt, som sier noe om hvor en står. For troen angripes hver eneste dag.
Da kan vi late som om vi ikke hører og ser det. Tilpasse oss. Men presset vil vedvare og det indre rommet vil bli stadig trangere. Til slutt vil det ikke gå an å puste. Du blir kvalt.
Er det dette folk mener når de stadig bruker ordet “totalitær” om utviklingen? Totalitær er eget meget sterkt ord, historisk. Åndelig klaustrofobi skulle nok passe på dagens situasjon. Man føler kvelningsfornemmelser og kaller det “totalitært”.
Den følelsen er høyst reell, vi har noen indre sanser som registrerer trykket.
Det trykket vil ha oss til å forlate det punkt som gjør oss til autonome mennesker, til det subjektive stedet. Akkurat som i Karin Boyes roman Kallocain, der torturisten forsøker å fravriste hovedpersonen hemmeligheten bak hennes forbudte tanker. Han tror den skjuler seg på et bestemt punkt, at den kan konkretiseres. Men det kan den selvsagt ikke, for den består i menneskets tilknytning til noe udefinerbart. Men det er en forbindelse som må dyrkes, og det kan bare bestå i å leve i Sannhet.
Det var hva Vaclav Havel kom frem til under det sovjetiske åket. Det var den viktgiste motstanden, og i og for seg ikke-politisk.
Det er ikke jeg/vi som drar kristendommen og personlig tro inn i politikken og offentligheten. Det er “de andre”. Det er kreftene som hver dag angriper den kobling som består mellom tro og mennesker.
Når en lederkandidat til Kirkerådet mener at øksene i Kirkens logo er militaristiske og avleggs, så vet jeg hva klokken er. Jeg hører hva han sier. Og jeg lar meg ikke dupere eller bløffe. Jeg tar det på største alvor.
For dette er bevegelsen i vår tid: du skal skremmes til ikke å våge å tenke hva slike forslag egentlig betyr. Du skal tvinges til å godta premissene - som alltid er “gode”.
Dette skuespillet gidder jeg slett ikke være med på lenger. Jeg henter litt dansk tross, flegma og stivsinn og sier: “Nei, det her gidder jeg ikke. Jeg gidder simpelthen ikke. Takk og farvel.”
Vær frimodig menneske.
