Forfatter og journalist Kirsten Jacobsen har skrevet boken Den andens liv om Lutz Volkes tilværelse i DDR. Volke var ni år gammel da DDR ble opprettet, og forteller om en gjennomkontrollert hverdag under det fryktede Stasis overvåkning. Hans beretning gjør det vanskelig for forfatteren å forlike seg med at hun konsentrerte seg om å protestere mot Vietnam-krigen, mens hun neglisjerte undertrykkelsen av menneskene i et naboland.
- Da Muren falt ringte noen av våre venstreorienterte venner fra Skandinavia til oss og gråt av sorg over at deres sosialistiske mønsterstat DDR var brutt sammen. Min kone og jeg gråt også, men av glede, fordi et diktatur og et grått mangelsamfunn var kollapset, og fordi vi endelig kunne si høyt hva vi mente. Jeg tror ikke at mennesker, som selv er oppvokst i frihet, kan sette seg inn i hvordan det er å leve i et diktatur, forteller Lutz.
Lutz Volkes ord rammer mig som et hammerslag under en middag i Berlin, for han ved, hvad han taler om. I de 40 år, DDR eksisterede – fra 1949 til Muren faldt i 1989 – levede han i et socialistisk diktatur, fordi stormagterne efter Anden Verdenskrig delte Tyskland, og hans familie endte i den sovjetisk kontrollerede zone. Mens jeg altid selv har levet i et demokrati, har han en dobbelt diktaturerfaring, der bl.a. udmønter sig i »denne iboende følelse af, at det enkelte menneske intet kan stille op mod overmagten. Det var sådan under Hitler, og det blev sådan i Østblokken.«
…
For hvad vidste jeg – en venstreorienteret, fri kvinde i et frit land – egentlig om livsbetingelserne i et diktatur og med Bertolt Brechts udtryk »Die wirkliche Wirklichkeit« i den socialistiske del af Europa blot få timers sejlads fra Danmark?
Jeg gjorde mig i hvert fald ingen realistiske forestillinger om, hvordan mit eget liv ville have formet sig, hvis vi danskere skulle have levet under den socialistiske ideologi, jeg ellers sympatiserede med.
Volke ble tvunget til å velge tysk som hovedfag ved universitetet i Greifswald, men fikk lov til å lese dansk og norsk som bifag. Han begynte således raskt å arbeide som tolk, blant annet for den daværende lederen for det danske kommunistpartiet (DKP), Knud Jespersen. Når offisielle delegasjoner besøkte DDR, viste myndighetene kun frem solsiden av samfunnet. Det var også den siden velmenende intellektuelle fra Danmark, Norge og Sverige som støttet regimet foretrakk å se. Den andre siden kunne - eller ville - de ikke forholde seg til.
Og da Lutz under en omvisning for et Nordahl Grieg-seminar kom i skade for å formidle til en norsk student hvor fristet han var blitt å flykte til Vest-Tyskland, angav hun ham til universitetsledelsen:
Velmenende intellektuelle fra Danmark, Norge og Sverige tog også på gratis sommerlejre og studiekurser ved Østersøen i DDR og kunne eller ville – ifølge Lutz Volke – ikke se det socialistiske samfunds bagside:
»Jeg skulle engang tolke for en gruppe norske studenter, der var på Nordahl Grieg-seminar. Der blev arrangeret udflugter, også til Muren i Berlin, og pludselig stod vi tæt ved den hvide streg på Friedrichstrasse, der markerede grænsen mellem Øst og Vest. Hvis jeg prøvede at løbe over stregen hen til det amerikanske Checkpoint Charlie, ville mit liv med ét blive totalt forandret. Fristelsen varede kun ganske få sekunder. Så indså jeg, at risikoen for at blive fanget eller skudt var for stor. Jeg turde altså ikke, men jeg var dybt chokeret. (?) Efter den stærke flugtfristelse var jeg så oprørt, at jeg begyndte at fortælle om den – i konjunktiv – til en norsk pige. Jeg skulle naturligvis have været mere forsigtig, men jeg troede ikke, hun ville snakke med andre om det. Det gjorde hun. En af de norske studerende, som var overbevist kommunist, videregav straks oplysningen til universitetets ledelse, og jeg blev indkaldt til en samtale.
Det var meget alvorligt i årene efter 1961 at give udtryk for et ønske om at flygte, så jeg kunne regne med at blive afhørt af Stasi og fyret. Jeg klarede alene frisag ved at overbevise universitetsledelsen om, at der var sket en sproglig misforståelse. Men historien er et bevis på, at den overbeviste norske kommunist ikke anede, hvad der ventede en DDR-borger, hvis han havde tænkt på at flygte eller var kritisk.
Volke forteller at han kan forstå at noen i Vesten forestilte seg at de sosialistiske landene ville bygge nye likhetssamfunn, og derfor gledet seg over DDRs ideelle sider. Han har imidlertid vanskelig for å forstå at de ikke fikk øye på skyggesidene; at de ikke gjennomskuet at det ikke fantes noen frihet for det enkelte menneske.
Utopien er vakker, mener Volke, som ikke kan se at den realiseres i virkeligheten:
Lutz Volke har en bittersød konklusion:
»Den dag i dag kan jeg ikke stå over for en myndighedsperson uden at føle mig ubehageligt til mode. Måske ikke som tidligere denne sitren i knæene, men stadig ubehageligt. Jeg husker alt for godt de ydmygende oplevelser og trusler ved grænsestationerne. (?) Vi fra Øst får aldrig del i den ”frihedens lethed”, som I fra demokratierne har fået i vuggegave. Uanset hvor meget vi arbejder på det. Men når jeg indimellem tænker på mit eget liv som barn i ruinerne af det sammenbrudte Tyskland og på den grå hverdag i DDR og så ser på mine børnebørns muligheder, kan vi vist godt leve, som om der – med Ivan Malinowskis ord – er ”en fremtid og et håb.”«
Boken “Den andens” liv av Kirsten Jacobsen utkommer 26. april.
