En anonym tjenestemann i det amerikanske utenriksdepartementet har uttalt til the National Interest at krigen mot terror er over.
Men hvorfor er sikkerheten ved flyplasser like omfattende hvis trusselen er borte? spør Michael A. Walsh i the New York Post.
Han påpeker at krigen mot terror aldri var populær i State Department som skulle forholde seg diplomatisk til regimer terroristene kom fra. Men departementet for Homeland Security har et helt annet perspektiv: det er bygget et omfattende sikkerhetssystem, og det vil ikke bli nedskalert, hvilket det kunne blitt, hvis uttalelsen stemte. Tvert om finjusteres og utbygges sikkerhetskontrollen ved flyplasser og kontrollen tiltar av både personer og kommunikasjon.
“The war on terror is over. Now that we have killed most of al Qaeda, now that people have come to see legitimate means of expression, people who once might have gone into al Qaeda see an opportunity for a legitimate Islamism.”
Obama-administrasjonen ønsker å signalisere at krigen mot terror er et tilbakelagt stadium, den vil begrave den sammen med president George Bush.
Men stemmer dette? Obama er den presidenten som har trappet opp dronekrigen til et helt nytt nivå.
Det er blitt en viktig forutsetning for å erklære krigen mot terror for over eller vunnet.
Den effektive dronekrigen har eliminert terrorister på rekke og rad. Den andre forutsetningen er den arabiske våren som gjør det mulig for befolkningen i den arabiske verden å uttrykke sine meninger politisk. Som tjenestemannen sier: en legitim islamisme.
Men er det så enkelt?
Har ikke både dronekrigen og den islamistiske bølgen skapt nye problemer?
Seniorforsker ved NUPI, John Kristen Skogan, hadde nylig en kronikk i Dagbladet, der han uttrykte stor bekymring for bruken av droner.
Særlig oppmerksomhet her har de amerikanske angrepene med droner mot mål i Pakistans grenseområder mot Afghanistan fått. Under president Obama er slike angrep trappet kraftig opp. I hans presidentperiode er det til nå foretatt rundt 250 droneangrep mot mål i Pakistan - fem ganger så mange som under president Bush. Av amerikanske talsmenn hevdes disse å ha tatt livet av godt over 1500 Taliban-opprørere og al-Qaida-medlemmer. Men det er et stort problem at på grunn av unøyaktig informasjon, feiltakelser, eller rett og slett at sivile har befunnet seg for nær, er også et betydelig antall sivile blitt drept i slike angrep.
Dette har bidratt til å styrke motstanden mot og harmen over disse droneangrepene i store deler av pakistansk befolkning på en måte som har forsterket et annet alvorlig problem ved slike angrep: De skaper en utbredt følelse av at USA gjennom denne og andre typer aktivitet på pakistansk jord tar seg til rette på måter som går på tvers av pakistansk suverenitet på eget territorium. Selv om droneangrepene opprinnelig har hatt støtte fra pakistanske myndigheter, er dette en følelse som nå synes styrket også hos dem. Det er medvirkende til dagens vanskeligere klima i amerikansk-pakistanske relasjoner, med stenging av forsyningslinjene for USA og NATO over Pakistan inn i Afghanistan.
USAs bruk av droner til angrep mot bakkemål er dessuten blitt utvidet til flere land, og ikke bare til land som utgjør krigsområder med amerikansk deltakelse, slik som Libya i fjor.
Flere droneangrep mot bakkemål er blant annet blitt foretatt i Jemen som ikke er noe krigsområde, og likeså i Somalia der det er borgerkrig, men uten USA som direkte part. I flere tilfeller har målet vært enkeltpersoner antatt å stå bak planlegging av terroraksjoner i USA.
Skogans beskrivelse av Pakistans holdning er ufullstendig og merkelig. Pakistan har drevet sitt dobbeltspill i Afghanistan i lang tid. Det har utfordret USAs strategiske interesser. Pakistan har tråkket på USAs tær, USA tråkker tilbake.
Å si at Jemen ikke er krigsområde, eller at USA ikke skulle ha noen rett til å intervenere i Somalia er underlig, som om man ønsker å benekte virkeligheten bak asymmetrisk krigføring.
Skogan mener USAs dronekrig tærer på alliertes lojalitet, men allierte som er det i mer enn navnet vet utmerket godt hvilken trussel disse områdene utgjør. I en globalisert verden kommer truslene fra de lovløse områdene. Failed states.
Men Skogan presenterer en tvil om USA som sier noe om norsk offisiell holdning til USAs krigføring: den representerer en potensiell trussel mot USA og allierte. Mot-terror kan bli prisen for å delta i operasjoner eller støtte USA, synes Skogan å mene.
Det er et spesielt syn og sier noe om avstanden mellom amerikanske liberale og europeiske. For selv Obama-liberale greier ikke lukke øynene for at fienden finnes. Det gjør europeerne.
Skogan reiser også indirekte spørsmålet om land som Norge er tjent med å være forbundet med en allierte som utfordrer verdenssamfunnet med sin dronekrig.
I tillegg er det blitt kjent at USA både i Etiopia og på Den arabiske halvøy har bygget opp en ny base for bruk av droner. Det kan innvarsle en ytterligere økning og spredning av amerikanske angrep med droner mot bakkemål. I det ligger en klar risiko for at tilsvarende antiamerikanske reaksjoner som de vi har sett i Pakistan, blir utløst i nye land. For USA vil det i så fall forsterke spørsmålet om vinningen med droneangrep er verd prisen. Og for andre land, allierte av USA innbefattet, kan det bli mer problematisk å forholde seg til amerikanske droneangrep i land der det ikke pågår krig med USA som deltakende part. I deler av opinionen kan angrepene lett komme til å framstå som en fordekt form for krigføring på utsida av folkerettens regler hva angår krigshandlinger og krenkelse av staters suverenitet.
Fra amerikansk side hevdes det riktignok at i en global krig mot terrorister er det for USA folkerettslig tillatt å foreta dødelige angrep mot al-Qaida-tilknyttede personer som utgjør en klar trussel mot USA og befinner seg i land som ikke er i stand eller villige til å sette dem ut av spill. Denne argumentasjonen er det ikke alle som godtar, og for dem som gjør det, er det slett ikke sikkert at godtakelsen er evigvarende.
Det fremgår av artikkelen at Skogan ikke godtar denne argumentasjonen, og han uttaler seg neppe bare på egne vegne. Holdningen passer godt inn i den tiltagende norske pasifismen. Man ser på reaksjonene aggresjon utløser, og vil gjøre alt for å redusere disse. At faren kanskje øker, er et ikke-tema.
For som kommentatoren i New York Post rettelig påpeker: hvis krigen mot terror er over, hvorfor da all sikkerheten på flyplasser?
If a few dead-enders are all that’s left of al Qaeda, why not end the farce that is “airport security” under the widely loathed Transportation Security Administration and return to the days before 9/11, when you didn’t have to be strip-searched to board a plane?
Instead, of course, the TSA is expanding its reach to bus and train stations — and adding ever-more intrusive technology to its airport empire.
Faktum er at kontrollsystemer er blitt en kompensasjon for politisk og sikkerhetmessig profilering: det er billigere å lagre data, bruke kameraer og sikkerhetssluser enn å argumentere politisk.
Man vil ikke ta den politiske debatten om hvordan et liberalt samfunn beskytter seg, og man vil heller ikke navngi hvem som utgjør en trussel. Da kunne man via profilering gjort kontrollen effektiv og mer skånsom for flertallet. I stedet innfører man massiv kontroll som rammer alle.
Sikkerhetssystemene vokser m.a.o pga politisk korrekthet. Obama-administrasjonen har en stor dose av den og kvitter seg med et brysomt begrep. Men dronekrigen fortsetter, og sikkerhetssystemene i sivilsamfunnet bygges ut. Det gir motstridende signaler. Noe alle kan se.
Men ikke en norsk sosialdemokrat. En seniorforsker med lang erfaring fra den kalde krigen ønsker å ta State Departement på ordet og avblåse krigen.
Terror war follies
Dangerous dreams at State, TSA
Den førerløse fare
USAs offensive bruk av droner kan føre til flere angrep mot mål utenfor krigsområder.
