Hyllest til det lille dyret i skallen

Mimisbrunnr

Egent­lig skulle det første ordet i over­skrif­ten vært ”hom­mage” i en slags paral­lell til George Orwells udø­de­lige ”Homage to Cata­lo­nia” der han beskri­ver sin del­ta­gelse på POUMs (et av de repub­li­kanske par­ti­ene) side under den spanske bor­ger­kri­gen. ”Hom­mage” refe­re­rer seg til den offi­si­elle og ritu­elle under­kas­tel­sen en vasall mar­kerte over­for sin herre under føy­dal­sys­te­met og anty­der et hie­rar­kisk avhen­gig­hets­for­hold langt mer enn det enkle og lysere ”hyl­lest” gjør. Men så var det bare den lille haken ved det hele at det franske ordet ikke bru­kes på norsk, fant jeg ut, ikke engang i sin engelske form, og stort sett blir det hel­ler ikke for­stått. Å ope­rere med en totalt ufor­ståe­lig tit­tel er ikke noe ube­tin­get sjakk­trekk, det må selv jeg innse, så der­for ble det ”hyllest”.

Hva menes med ”det lille dyret i skal­len”? Uttryk­ket refe­re­rer seg til den eller det som i søvn­løse net­ter i blant tar kon­troll over meg hen mot ulve­ti­men, når man­nen i søk etter hvile rote­rer i sen­gen og ikke len­ger, ikke på noe vis, har kon­troll over tan­kene som tvert imot hop­per egen­vil­lig fra tema til tema på sta­dig mer over­ras­kende måter. Du vet at nat­ten er kort og at du burde sove, men kla­rer det ikke; slik er insom­nias vesen. Du for­sø­ker å bli herre i eget tanke­hus, men i ste­det er det som om en egen­mek­tig og ny sjef har tatt bolig i hjer­nen et sted og sty­rer showet i hen­hold til Goethes Zau­berlehr­ling: Den gamle mes­te­ren, det egne sel­vet, har på en måte abdi­sert, men ”nun sol­len seine Geis­ter auch nach mei­nem Wil­len leben.” Selv uten tanke­kon­troll og søv­nevne er jeg jo ikke sinnsyk der jeg lig­ger, såpass vet jeg - i det minste har jeg noen klare tan­ker om egen til­stand - men jeg er defi­ni­tivt ikke rik­tig frisk hel­ler. Til sist resig­ne­rer man en eller annen gang før klok­ken omsi­der rin­ger og en vond dag begyn­ner; også den skal gjen­nom­le­ves. Men i alle fall har den men­tale inn­tren­ge­ren fra nat­ten nå omsi­der stuk­ket pipen i sekk og for­latt val­plas­sen, og etter en dusj, en kaffe og en brød­skive er det for­bau­sende hvor nor­mal man kan virke på uten­for­stå­ende under den kom­mende arbeidsdagen.

Svært vik­tig er det å under­streke at det omtalte ”lille dyret” ikke er insom­nias årsak, sna­rere er det en ubu­den gjest som kom­mer etter en tid og tar seg til rette. Det aller vik­tigste er like­vel at denne gjes­ten mang en gang har skapt noe nytt og ori­gi­nalt mens jeg har lig­get slik og vridd meg; slett ikke alt han gjør eller fore­slår er vrøvl og tøv, inn­imel­lom for­mes nye ideer, tan­ker og inn­sik­ter som jeg ikke ens var nær i våken til­stand, når jeg er sjef i eget hode. Sam­ti­dig som jeg mis­li­ker de natte­dype besø­kene, har jeg der­for også den dypeste respekt for dem, for den frem­mede ”inn­tren­ge­ren” - derav det følte beho­vet for ”hom­mage” - og jeg und­res hvor­dan det kan ha seg at noen av de mest inn­sikts­brin­gende tan­kene opp­står i slike stun­der, mens egen­kon­trol­len er som minst. Hva er det som skjer, hvor­for er det slik og hva er for­hol­det mel­lom den dag­lige ordens­man­nen og insomnia-offeret som føler seg som skue­plass for frem­med krafts natt­lige maktovertagelse?

Jeg har jo også lært meg at andre men­nes­ker har det på lig­nende måte i blant, selv om de kan­skje beskri­ver situa­sjo­nen anner­le­des. Dess­uten har slike ”hjem­søkte net­ter” ingen frykt­fak­tor len­ger, jeg har levd igjen­nom dem før og vet at det går over. Som feno­men fort­set­ter de uan­sett å fascinere.

Mine reflek­sjo­ner om saken tar utgangs­punkt i antik­ken, skjønt for alt jeg vet er dette bare fordi jeg bru­ker å begynne der uan­sett hvil­ket vik­tig tema jeg for­sø­ker å tenke rundt og for­stå. Våre ånde­lige fedre gre­kerne holdt orden som svært vik­tig, og deres guder skapte den (kos­mos) fra kaos. Apol­lon er på mange måter den som først og fremst for­bin­des (i alle fall i etter­tid) med tran­gen til å gjøre vir­ke­lig­he­ten for­ut­sig­bar og for­ståe­lig, uten ulo­giske avvik fra det balan­serte og rime­lige. Men kaos var ikke bare av prim­or­dial natur, også Apol­lons halv­bror Dio­ny­sos (de hadde Zevs som fel­les far) fan­tes som en alle­steds­nær­væ­rende gud­dom, rede til når som helst å lede men­nes­kene inn i eks­tre­mer der bror Apol­lon stod for måte­hold. Like­vek­ten mel­lom kon­troll og orden på den ene siden og vill­skap og inspi­ra­sjon på den andre var all­tid usik­ker; man visste at den kunne bryte sam­men, at men­nes­kene kunne falle ned i enn den ene grøf­ten, enn den andre, begge deler med ulykke som konsekvens.

Beskri­vel­sen oven­for er dis­ku­ta­bel hva his­to­ri­si­tet angår; dua­li­te­ten mel­lom det apol­linske og det dio­ny­siske, mel­lom det kon­trol­lerte og det eksta­tiske opp­fat­tes av mange som noe den fjerne for­ti­dens men­nes­ker selv ikke erkjente, men som en etter­kon­struk­sjon. Sær­lig var det sitat­ma­ski­nen Nietz­sche som stod bak tanke­gan­gen om en slik skarp tode­ling av antikk natur, i sin nå 140 år gamle (men evig unge!) bok ”Tra­ge­di­ens fød­sel”. I Apol­lons og Dio­ny­sos’ kjøl­vann fin­ner vi begreb­s­par som kul­tur og natur, for­nuft og følelse, sivi­li­sa­sjon og fol­ke­lig natur­kraft, reflek­sjon og spon­ta­ni­tet, alle som mani­festa­sjo­ner av den dypere dia­lek­tiske sam­men­hen­gen og mot­set­nin­gen mel­lom kos­mos og kaos.

Ordet ”eksta­tisk” oven­for illust­re­rer for­hol­det spe­si­elt tyde­lig. Det betyr ”å stå uten­for” og refe­re­rer seg føl­ge­lig åpen­bart til noe som sel­vet (”ego” i gode, gamle Freuds ter­mi­no­logi) ikke har kon­troll over. Sånn sett er paral­lel­len til det jeg kal­ler det lille dyret i skal­len tyde­lig; vi snak­ker om noe uten­for det egne, uvisst om god­ar­tet eller ond­sin­net, men uan­sett noe vi ikke har kon­troll over, men er underlagt.

La meg ta noen eksemp­ler fra kuns­ten, lit­te­ra­tu­ren og musik­kens ver­den, skjønt de kunne nok vært tatt fra mate­ma­tik­ken og et stykke inn i den teo­re­tiske fysik­ken også, på at det ”lille dyret i skal­len” viser seg fra sin beste side og bibrin­ger oss ska­per­verk som vi ellers ikke ville vært i nær­he­ten av. For noen gan­ger sit­ter ikke for­fat­te­ren eller kom­po­nis­ten og stre­ver over tomme ark mens han biter bly­ant, men ned­teg­ner fort det som kom­mer til ham annet­steds fra. Som de i blant sier, har de ikke engang fun­net på det selv, de har bare renskri­ver det som ble gitt dem av noe eller noen. Selv­sagt er slikt sjel­den, eks­tremt sjel­den. Jeg kom­mer sær­lig i tanke om noen av for­tel­lin­gene i ”Stern­stun­den der Men­sch­heit” av Ste­fan Zweig, man­nen som kan­skje er best kjent i dag for sin ”Sjakk­no­velle”. Et av stjerne­ek­semp­lene han gir er offi­se­ren Claude Joseph Rou­get de Lisle som slett ikke var noen lit­te­rær stor­het, men som en april­natt i 1792 skrev Mar­seil­lai­sen (mange vil ha det til at han også sam­ti­dig kom­po­nerte musik­ken, skjønt dette er omstridt). Igjen er det kan­skje rik­ti­gere å si at han ”skrev den ned“, for den var der ute i nat­ten et sted, kom­met uvisst hvor­fra, og han fes­tet den raskt til papir. Så vidt jeg skjøn­ner skrev han aldri noe mer.

En som deri­mot ser ut til å ha hatt en sta­bil og varig lenke til det evige, var Mozart. Hans sam­ti­dige Salieri flik­ket og flik­ket på par­ti­tu­rene, iall­fall i følge fil­men om de to, mens geniet gjorde det rik­tige straks. Det er ingen tvil om at jeg føler ster­kest slekts­skap til Salieri, det er jo i hans fot­spor de aller fleste av oss går. En trøst for oss Salieri-etterkommere kan kan­skje være å hente hos Churchill, som ikke sto til­bake for mange hva ord­kunst angikk: ”Skal jeg lage en kort og spon­tan tale, så tren­ger jeg lang for­be­re­del­ses­tid,“ sa han. Det er ikke fritt for at jeg som skri­vende per­son skjøn­ner hva han snak­ket om, thi vi ere alle, i det minste nes­ten alle, blad­fy­ker uten direkte­linje til kuns­tens kilder.

Men slike som Rou­get de Lisle i den ene per­fekte nat­ten og Mozart gjen­nom hele sin kar­riere fun­ge­rer anner­le­des, nem­lig som ”the­oto­kos“, altså „den som føder Gud“, hvil­ket er den greske beteg­nel­sen på Maria, Josefs hus­tru og Jesu mor. Det lyder kan hende litt i over­kant høy­stemt å bruke slike ord om ska­per­ak­ten de del­tar i, men noen diktere/komponister føler det er nett­opp dette det dreier seg om i sjeldne, gud­be­nå­dete stun­der når de ”ned­teg­ner“ det som kom­mer til dem ute­fra, enten det nå for­mid­les fra ”et lite dyr i skal­len“ under natt­lig søvn­løs­het eller på annen måte. Å påstå at de selv for­fat­tet det som ble resul­ta­tet, fin­ner de for­mas­te­lig, så langt unna er disse unike opp­le­vel­sene en van­lig skriveprosess.

Jeg gjen­kjen­ner fra egen erfa­ring i alle fall litt av det de snak­ker om. Det er defi­ni­tivt ikke slikt jeg for­står, men jeg har stor ærefrykt for det, derav også beho­vet for å til­kjennegi hyl­lest, mar­kere ”hommage“.

Dette er sam­ti­dig det nær­meste jeg per­son­lig kom­mer en genuin følelse av ”under“ eller ”mira­kel“, disse ord som hører påske­høy­ti­den til. Det hadde selv­sagt vært kjekt om det var enda mer, men man skal vokte seg for å be om for mye, i sær om man er grunn­leg­gende apol­linsk av natur og livsinnstilling.

Med dette ønsker jeg alle lesende og skri­vende docu­men­ta­ris­ter en rik­tig god påske, uan­sett hvor­dan dere fei­rer den og uav­hen­gig av om den led­sa­ges av ingen, liten eller stor under­fø­lelse. For hel­dig­vis er det slik at hver­ken pås­kens eller vår­ens mirak­ler er avhen­gig av kraft fra vår side, de inn­trer uansett.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.