Hyllest til det lille dyret i skallen

Mimisbrunnr

Egentlig skulle det første ordet i overskriften vært ”hommage” i en slags parallell til George Orwells udødelige ”Homage to Catalonia” der han beskriver sin deltagelse på POUMs (et av de republikanske partiene) side under den spanske borgerkrigen. ”Hommage” refererer seg til den offisielle og rituelle underkastelsen en vasall markerte overfor sin herre under føydalsystemet og antyder et hierarkisk avhengighetsforhold langt mer enn det enkle og lysere ”hyllest” gjør. Men så var det bare den lille haken ved det hele at det franske ordet ikke brukes på norsk, fant jeg ut, ikke engang i sin engelske form, og stort sett blir det heller ikke forstått. Å operere med en totalt uforståelig tittel er ikke noe ubetinget sjakktrekk, det må selv jeg innse, så derfor ble det ”hyllest”.

Hva menes med ”det lille dyret i skallen”? Uttrykket refererer seg til den eller det som i søvnløse netter i blant tar kontroll over meg hen mot ulvetimen, når mannen i søk etter hvile roterer i sengen og ikke lenger, ikke på noe vis, har kontroll over tankene som tvert imot hopper egenvillig fra tema til tema på stadig mer overraskende måter. Du vet at natten er kort og at du burde sove, men klarer det ikke; slik er insomnias vesen. Du forsøker å bli herre i eget tankehus, men i stedet er det som om en egenmektig og ny sjef har tatt bolig i hjernen et sted og styrer showet i henhold til Goethes Zauberlehrling: Den gamle mesteren, det egne selvet, har på en måte abdisert, men ”nun sollen seine Geister auch nach meinem Willen leben.” Selv uten tankekontroll og søvnevne er jeg jo ikke sinnsyk der jeg ligger, såpass vet jeg – i det minste har jeg noen klare tanker om egen tilstand – men jeg er definitivt ikke riktig frisk heller. Til sist resignerer man en eller annen gang før klokken omsider ringer og en vond dag begynner; også den skal gjennomleves. Men i alle fall har den mentale inntrengeren fra natten nå omsider stukket pipen i sekk og forlatt valplassen, og etter en dusj, en kaffe og en brødskive er det forbausende hvor normal man kan virke på utenforstående under den kommende arbeidsdagen.

Svært viktig er det å understreke at det omtalte ”lille dyret” ikke er insomnias årsak, snarere er det en ubuden gjest som kommer etter en tid og tar seg til rette. Det aller viktigste er likevel at denne gjesten mang en gang har skapt noe nytt og originalt mens jeg har ligget slik og vridd meg; slett ikke alt han gjør eller foreslår er vrøvl og tøv, innimellom formes nye ideer, tanker og innsikter som jeg ikke ens var nær i våken tilstand, når jeg er sjef i eget hode. Samtidig som jeg misliker de nattedype besøkene, har jeg derfor også den dypeste respekt for dem, for den fremmede ”inntrengeren” – derav det følte behovet for ”hommage” – og jeg undres hvordan det kan ha seg at noen av de mest innsiktsbringende tankene oppstår i slike stunder, mens egenkontrollen er som minst. Hva er det som skjer, hvorfor er det slik og hva er forholdet mellom den daglige ordensmannen og insomnia-offeret som føler seg som skueplass for fremmed krafts nattlige maktovertagelse?

Jeg har jo også lært meg at andre mennesker har det på lignende måte i blant, selv om de kanskje beskriver situasjonen annerledes. Dessuten har slike ”hjemsøkte netter” ingen fryktfaktor lenger, jeg har levd igjennom dem før og vet at det går over. Som fenomen fortsetter de uansett å fascinere.

Mine refleksjoner om saken tar utgangspunkt i antikken, skjønt for alt jeg vet er dette bare fordi jeg bruker å begynne der uansett hvilket viktig tema jeg forsøker å tenke rundt og forstå. Våre åndelige fedre grekerne holdt orden som svært viktig, og deres guder skapte den (kosmos) fra kaos. Apollon er på mange måter den som først og fremst forbindes (i alle fall i ettertid) med trangen til å gjøre virkeligheten forutsigbar og forståelig, uten ulogiske avvik fra det balanserte og rimelige. Men kaos var ikke bare av primordial natur, også Apollons halvbror Dionysos (de hadde Zevs som felles far) fantes som en allestedsnærværende guddom, rede til når som helst å lede menneskene inn i ekstremer der bror Apollon stod for måtehold. Likevekten mellom kontroll og orden på den ene siden og villskap og inspirasjon på den andre var alltid usikker; man visste at den kunne bryte sammen, at menneskene kunne falle ned i enn den ene grøften, enn den andre, begge deler med ulykke som konsekvens.

Beskrivelsen ovenfor er diskutabel hva historisitet angår; dualiteten mellom det apollinske og det dionysiske, mellom det kontrollerte og det ekstatiske oppfattes av mange som noe den fjerne fortidens mennesker selv ikke erkjente, men som en etterkonstruksjon. Særlig var det sitatmaskinen Nietzsche som stod bak tankegangen om en slik skarp todeling av antikk natur, i sin nå 140 år gamle (men evig unge!) bok ”Tragediens fødsel”. I Apollons og Dionysos’ kjølvann finner vi begrebspar som kultur og natur, fornuft og følelse, sivilisasjon og folkelig naturkraft, refleksjon og spontanitet, alle som manifestasjoner av den dypere dialektiske sammenhengen og motsetningen mellom kosmos og kaos.

Ordet ”ekstatisk” ovenfor illustrerer forholdet spesielt tydelig. Det betyr ”å stå utenfor” og refererer seg følgelig åpenbart til noe som selvet (”ego” i gode, gamle Freuds terminologi) ikke har kontroll over. Sånn sett er parallellen til det jeg kaller det lille dyret i skallen tydelig; vi snakker om noe utenfor det egne, uvisst om godartet eller ondsinnet, men uansett noe vi ikke har kontroll over, men er underlagt.

La meg ta noen eksempler fra kunsten, litteraturen og musikkens verden, skjønt de kunne nok vært tatt fra matematikken og et stykke inn i den teoretiske fysikken også, på at det ”lille dyret i skallen” viser seg fra sin beste side og bibringer oss skaperverk som vi ellers ikke ville vært i nærheten av. For noen ganger sitter ikke forfatteren eller komponisten og strever over tomme ark mens han biter blyant, men nedtegner fort det som kommer til ham annetsteds fra. Som de i blant sier, har de ikke engang funnet på det selv, de har bare renskriver det som ble gitt dem av noe eller noen. Selvsagt er slikt sjelden, ekstremt sjelden. Jeg kommer særlig i tanke om noen av fortellingene i ”Sternstunden der Menschheit” av Stefan Zweig, mannen som kanskje er best kjent i dag for sin ”Sjakknovelle”. Et av stjerneeksemplene han gir er offiseren Claude Joseph Rouget de Lisle som slett ikke var noen litterær storhet, men som en aprilnatt i 1792 skrev Marseillaisen (mange vil ha det til at han også samtidig komponerte musikken, skjønt dette er omstridt). Igjen er det kanskje riktigere å si at han ”skrev den ned“, for den var der ute i natten et sted, kommet uvisst hvorfra, og han festet den raskt til papir. Så vidt jeg skjønner skrev han aldri noe mer.

En som derimot ser ut til å ha hatt en stabil og varig lenke til det evige, var Mozart. Hans samtidige Salieri flikket og flikket på partiturene, iallfall i følge filmen om de to, mens geniet gjorde det riktige straks. Det er ingen tvil om at jeg føler sterkest slektsskap til Salieri, det er jo i hans fotspor de aller fleste av oss går. En trøst for oss Salieri-etterkommere kan kanskje være å hente hos Churchill, som ikke sto tilbake for mange hva ordkunst angikk: ”Skal jeg lage en kort og spontan tale, så trenger jeg lang forberedelsestid,“ sa han. Det er ikke fritt for at jeg som skrivende person skjønner hva han snakket om, thi vi ere alle, i det minste nesten alle, bladfyker uten direktelinje til kunstens kilder.

Men slike som Rouget de Lisle i den ene perfekte natten og Mozart gjennom hele sin karriere fungerer annerledes, nemlig som ”theotokos“, altså „den som føder Gud“, hvilket er den greske betegnelsen på Maria, Josefs hustru og Jesu mor. Det lyder kan hende litt i overkant høystemt å bruke slike ord om skaperakten de deltar i, men noen diktere/komponister føler det er nettopp dette det dreier seg om i sjeldne, gudbenådete stunder når de ”nedtegner“ det som kommer til dem utefra, enten det nå formidles fra ”et lite dyr i skallen“ under nattlig søvnløshet eller på annen måte. Å påstå at de selv forfattet det som ble resultatet, finner de formastelig, så langt unna er disse unike opplevelsene en vanlig skriveprosess.

Jeg gjenkjenner fra egen erfaring i alle fall litt av det de snakker om. Det er definitivt ikke slikt jeg forstår, men jeg har stor ærefrykt for det, derav også behovet for å tilkjennegi hyllest, markere ”hommage“.

Dette er samtidig det nærmeste jeg personlig kommer en genuin følelse av ”under“ eller ”mirakel“, disse ord som hører påskehøytiden til. Det hadde selvsagt vært kjekt om det var enda mer, men man skal vokte seg for å be om for mye, i sær om man er grunnleggende apollinsk av natur og livsinnstilling.

Med dette ønsker jeg alle lesende og skrivende documentarister en riktig god påske, uansett hvordan dere feirer den og uavhengig av om den ledsages av ingen, liten eller stor underfølelse. For heldigvis er det slik at hverken påskens eller vårens mirakler er avhengig av kraft fra vår side, de inntrer uansett.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.