Hvidstengruppen

Dan­mark er ved å gjen­opp­dage fri­he­tens pris. Fil­men om Hvid­sten­grup­pen er blitt en stor suk­sess. Det er en enkel film, men den rører ved noe blant dagens mennesker.

La oss ikke for­søke å besvare hvor­for, men nøye oss med å stille spørsmålene:

His­to­rien er sann og enkel: Marius Fiil heter en mann som dri­ver et verts­hus i Jyl­land, tiden er 1943 og mis­nøye med okku­pa­sjo­nen er vok­sende. Men skrit­tet over i aktiv mot­stand er en stor usyn­lig grense. Man aner kon­se­kven­sene, men vet det ikke pre­sist. Fiil får et til­bud, om å stille mann­skap til å ta imot fly­slipp fra Eng­land: våpen og agenter.

På egnen er man kjent med og sto­ler på hver­andre. Fiil spør de han kjen­ner rett ut om de vil være med. Nes­ten ingen sier nei.

Dan­mark er et lite land. Tys­kerne er ikke langt unna. De kan ikke unngå å se eller høre fly­ene. Store res­sur­ser set­tes for å stanse slip­pene. Man for­står at det bare er et spørs­mål om tid før de blir tatt.

Hit­til var ingen blitt dømt til døden i Dan­mark. Mulig­he­ten hadde ikke strei­fet dem. Okku­pa­sjo­nen hadde hit­til vært en utven­dig affære, nå befant de seg på inn­si­den. I fengs­let i København.

Da ser man hva folk av laget av. De bærer sin skjebne med stor styrke alle sammen.

I utgangs­punk­tet får alle døds­straff, så omgjø­res noen av straf­fene til tukt­hus. For åtte er det ingen pardon.

Tys­kerne gjør slikt med en sjel­den hug­gende bru­ta­li­tet: de tas ut i et sand­tak, får en hvit tøyduk på hjer­tet og må stå og se på de andre sky­tes. Faren må se søn­nen bli skutt.

Fiil omfav­ner en av vak­tene i feng­se­let og sier: det er ikke deg vi er i krig med, husk vi skal leve sam­men etter krigen.

Det er en grunn til at danske som­mer­hus ikke er til salgs for utlen­din­ger. Så nær orker ikke dans­ker å ha tys­kere. Selv i dag.

Hva er det som rører oss så dypt ved slike dra­maer om van­lige men­nes­ker som set­tes på prøve?

Er det den for­fer­de­lige viss­he­ten om at fri­he­ten i visse situa­sjo­ner kre­ver alt? Det er en tanke vi vegre­rer oss mot, men vi dras til dra­maer som bekref­ter at slik er det.

Det var her, blant oss, det var vårt eget land, og det er ikke så lenge siden. Vel­stan­den har vart et godt stykke tid, er det fordi vi føler at utvik­lin­gen går den andre veien, og at vi igjen vil bli satt på prøve, at slike fil­mer trekker?

Tren­den er tverr­po­li­tisk. Regis­sø­ren for fil­men, Anne-Grethe Bjarup Riis, hører hjemme på venstre­si­den. Det for­hind­rer ikke at hun har laget en patrio­tisk, gri­pende, nasjo­nal­els­kende film.

På slut­ten syn­ger de All­tid frei­dig når du går og man opp­da­ger som seer testen;

Aldri redd for mør­kets makt!
Stjer­nene vil lyse;
med et Fader­vår i pakt
skal du aldri gyse.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjel­der!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.