Fysikk

Ter­ror hand­ler om fysikk. Om å bryte natur­lige lover. Fly­ene inn i Tvil­ling­tår­nene er det ulti­mate eksemp­let på et slikt brudd. At de to tår­nene raste sam­men vir­ket som en full­byr­delse av tra­ge­dien: Hvor­dan kunne disse tår­nene rase? Det var ube­gri­pe­lig. De sårede tår­nene ble vår tids Titanic-hendelse.

Det er ekko av 9/11 i det som rul­les opp i retts­sal 250. Stikk­ord er fysikk: ter­ro­ren bry­ter med alle lover, både de men­neske­skapte og de fysiske.

Senior­råd­gi­ver ved For­svars­bygg, Sven Ole Chris­ten­sen, beskrev tirs­dag hvor­dan de målte ener­gien i bom­ben i Regjeringskvartalet.

Han befant seg hjemme på Høvik da han hørte smel­let. Ikke lenge etter ringte tele­fo­nen. Han og noen kol­le­ger sam­let film­ut­styr og ryk­ket ut. De ville kart­legge skade­om­fan­get, bare slik kan man kal­ku­lere hvor stor spreng­kraft bom­ben hadde.

Ska­der på vin­duer kan si noe om kraf­ten. De målte avstan­der fra null­punk­tet, og reg­net. De etter­spo­ret virk­nin­gen av det Anders Behring Brei­vik hadde blan­det sam­men på går­den på Rena.

En bombe i den stør­relse Brei­vik kon­stru­erte er ikke bare et høyt smell. Det er en ild­kule og en trykk­bølge som er døde­lig inn­til 25 meter og gir alvor­lige ska­der innen 40 meter.

De fysiske detal­jene gir begre­per om hva ter­ror er. Noen kon­stru­erer døds­ma­ski­ner. Bevisst. Manua­lene lig­ger ute på nett.

Men­nes­ket er kon­stru­ert for hver­dag, for ruti­ner, sed­vane. Ter­ror er ment å ødelegge det men­nes­ke­lige, i dets minste molekyl.

Den påbe­ro­per seg poli­tiske moti­ver, men i rea­li­te­ten er den et angrep på alt men­nes­ke­lig: helt ned i de fysiske lovene: hus står, tra­fikk løper, men­nes­ker beve­ger seg, er på vei hit og dit. Alt dette er ter­ro­ren inn­ret­tet på å ramme. “Den” vet hvor sår­bart men­nes­ket er.

Så kom­mer sam­funns­ord­nin­gen i til­legg: men­nes­ket har en kropp, og den beskyt­tes av politi og helsevesen.

Inn­sats­le­der i poli­tiet, Thor Langli, beskrev hvor­dan han opp­levde 22/7. Han var på plet­ten umid­del­bart. Det var ikke kri­tikk den som hørte ham hadde i tan­kene: sam­fun­nets funk­sjons­evne ble ram­met, men var intakt. Noe mer av respekt for hen­del­sen burde smit­tet over på jour­na­lis­ters behand­ling av politiet.

Ter­ror i den skala Behring Brei­vik benyt­tet har bare ett navn: nihi­lisme. Avgrunn. Et ønske om å styrte ver­den ut i avgrun­nen. Han lyk­tes. Mange ble skjø­vet ut i avgrunnen.

Men det var ikke nok for Brei­vik. Han dro til Utøya.