Anders Behring Breivik forteller ikke bare villig vekk om sine voldsfantasier, han formelig fråtser i beskrivelser som er alt annet enn fantasi for tilhørerne.
Det later ikke at Breivik et øyeblikk tar inn over seg hvordan hans ord virker på publikum.
Statsadvokat Inga Bejer Engh kom tilbake til den behandling han hadde utsett for Gro Harlem Brundtland. Han lot seg ikke be to ganger. Et kamera skulle monteres på en flaske, og han skulle lese opp en erklæring før han halshogg henne. Han kunne erklæringen utenat under politiavhør, og han husker hovedmomentene: hun var ansvarlig for multikulturalismen i Norge, og for dette fortjente hun å bli henrettet.
Så blir Breivik ivrig. Han forteller at han hadde vurdert å komme tidligere til Utøya. Han hadde planlagt samme behandling for Marte Michelet hvis han hadde rukket ut onsdag, og til utenriksminister Jonas Gahr Støre, hvis han hadde rukket frem torsdag.
Det er ikke fantasier når Breivik sier dette. Tilhøreren tror ikke han spøker. Ut fra det han har gjort, og det han sier i rettssalen blir ordene noe mer enn bare ord.
Ut fra allmenne hensyn burde de ikke vært referert, men dette er en så eksepsjonell sak at Breivik bør fremstilles i all sin gru. Det synes å være et ganske stort element av sadisme til stede.
Aktor forsøker å få Breivik til å svare på om han føler skyld eller anger. Men det er ikke noe svar. De kvalifiseringer Brevik kommer med - som at han synes det var grusomt å vandre mellom drepte - har ingen mening, de reflekterer ikke det ordene vanligvis betyr.
Breivik er long gone, han er fortsatt innenfor det som drev ham til handlingene, og for ham finnes det ingen vei tilbake. Han er fortsatt på den samme trip han begynte på. Når den begynte, i 2006 eller 2009, er vanskelig å si. Trolig lenge før.
