Norsk Wikipedia minner i dag 15. april om at det er fødselsdagen til den eneveldige kong Christian den femte av Danmark og Norge (1646-1699). Vel så interessant som at han kom til verden på denne dagen, er det at hans lovgivning for Norge ble vedtatt på hans 41. fødselsdag, altså den 15. april 1687.
Det er med andre ord en aldri så liten milepæl i norsk rettshistorie som har 325-årsjubileum i dag, om enn det er en begivenhet som ikke markeres nevneverdig.
Lovene erstattet kong Christian den fjerdes norske lov, som var basert på norsk middelalderlovgivning. Man tok med dette et langt skritt derfra og inn i den danske rettstradisjonen.
En litt artig observasjon i den forbindelse, er at den nye norske loven inneholdt en rekke særbestemmelser som tok hensyn til norske forhold, til tross for at den ble innført av en eneveldig konge av det førende landet i en politisk union.
I dag kan man til sammenligning se at det som skal være en demokratisk sammenslutning av likeverdige og suverene stater som ikke har inngått full politisk union, ofte unnlater å ta nasjonale hensyn idet man fra sentralt hold gjerne vil ha flest mulig felles standarder uavhengig av de enkelte landenes forskjellige tradisjoner.
Christian den femtes norske lov var på mange måter langt fra det vi i dag ville kalle en moderne og human lovgivning. Man hadde f.eks. bestemmelser for hvordan dødsdømte skulle tortureres før selve henrettelsen.
Ikke desto mindre hadde det allerede vel hundre år før den franske revolusjon sneket seg inn enkelte elementer av det vi i dag ville kalle menneskerettigheter, eksempelvis forbudet i lovens kapittel 18 mot tortur under avhør:
Ingen skal pinligen forhøris, uden hand tilforn er dømt til Døde for nogen Ugierning, med mindre det er in crimine Majestatis i højeste Grad, hvor Sagens Beskaffenhed ikke lider, at den almindelig Lands Proces kand følgis.
Man ser interessant nok et smutthull i torturforbudet i de tilfeller hvor det er tale om særdeles alvorlige forbrytelser mot selve staten -- en pragmatisk løsning på et juridisk dilemma som forfølger moderne stater den dag i dag, og som i praksis fortsatt benyttes også.
Den lange veien i retning av et mer menneskelig lovverk i Skandinavia, begynte altså lenge før det fantes noe formelt overnasjonalt samarbeid på dette området, og det på et tidspunkt hvor man hadde en suveren hersker.
