Metaforer er kilne språkkonstruksjoner. Ofte muliggjør de overførte betydningene en dypere innsikt ved å belyse et tema fra uventet hold; da fungerer de som best. Andre ganger er de en pest og en plage, noe ”glib talkers” i den omseggripende kursindustrien pryder seg med for å gi inntrykk av en tankedybde som slett ikke er der.
Eksempelvis har jeg mer enn få ganger hørt profesjonelle ”inspiratorer” innen sykehusvesenet fortelle at samme tegn på kinesisk betyr både ”krise” og ”mulighet” - alltid sagt mens de samtidig nikker med hodet for også rent fysisk å overføre visdommen til oss arme og ofte kun middels interesserte tilhørere - før flere lignende godtkjøpsoptimistiske platityder følger, den ene etter den andre.
Noen språkbilder, kanskje særlig blandete sådanne, inneholder betydelig røff humor som jeg har sans for. Følgende to fra jernbaneverdenen har brakt både min sønn og meg betydelig enkel glede: 1. Vær forsiktig med å lese mellom linjene, du kan bli overkjørt av toget. 2. Lys i enden av tunnelen er som regel et møtende tog. Vi er enige om at galgenhumor nesten aldri er malplassert, hvilket språket da også inneholder et utall av saftige bevis på.
Men det var egentlig alvorlige ting jeg hadde tenkt å si noe om, med utgangspunkt i uttrykket ”Han var en ensom ulv, men han kom fra en flokk”. Jeg vet ikke hvem som er opphavmann til uttrykket, men det brukes flittig om Anders Behring Breivik for å karakterisere det meningsmessige årsaksbakteppet mange tror finnes for hans ugjerninger. Selv har jeg stort sett holdt meg unna både omtale av massemorderen og spekulasjoner omkring kausaliteten bak hans handlinger, men i og med at Toulouse-terroristen Mohamed Merah nå nylig spredde et slags kontrapunktisk lys også over Behring Breivik, ikke minst over medias omtale av ham, så dukker det opp noen spesielle poenger som jeg mener bør påpekes. Hva forteller uttrykket ovenfor om hvordan man ser på saken, og i hvilken grad støtter tilgjengelige fakta betraktningsmåten?
Betegnelsen ”ensom ulv” festet seg ved Behring Breivik da det ble mer og mer sikkert at han faktisk hadde vært alene, mutters og fullstendig alene, om planleggingen og gjennomføringen av myrderiene. Det mangler jo ikke på at politiet har lett etter forbindelser til andre, du all verden som de har lett, men intet har de funnet. Terroristen har til ulike tider selv latt falle hint om medarbeidere, later det til, i alle fall om eksistensen av andre ”kampceller” i hans terminologi, og politiet har sikkert benyttet tilnærmet ubegrensede ressurser for å finne dem, men resultatet har vært et stort og rungende null. Jeg har ikke profesjonell kunnskap om saken, men ser ingen grunn til ikke å stole på politiet og akseptere at grunnen til at intet er funnet, er at intet finnes. Noen ganger er det faktisk slik at ”absense of evidence” er ”evidence of absense”.
Det avtegner seg et mønster i alt dette: Behring Breivik later som han har en organisasjon rundt seg der han er såkalt ”kommandør”, den ”mest verdige av ridderne”, men det hele er uten enhver realisme, mytomani totalt uten substans. Hans påstander om egen tidlige suksess i forretningslivet med inntjening av flere millioner i ung alder later til å komme i samme kategori. Det vesentligste businesskonseptet ser ut til å ha vært salg av falske vitnemål på internett, å skaffe seg kredittkort som han så har misbrukt, samt dessuten å leve på sin gamle mors midler; intet av dette er spesielt imponerende.
Vi har altså å gjøre med en mann i 30-årene uten noen som helst suksess å vise til hva gjelder utdannelse, økonomi og sosiale forhold, og det midt i et vestkantmiljø der mange av hans jevnaldrende og bekjente formodentlig hadde fått riktig bra schwung på livet sitt. Sett i relieff må taperadferden han demonstrerte på flere områder ha vært remarkabel. Først da han begynte å bygge sitt grusomme drapsprosjekt, utviste han betydelig gjennomføringsevne, hvilket man jo bare kan gråte over, og sånn sett ”lyktes” han altså med sitt forehavende som morder.
Hva så med siste del av uttrykket, ”men han kom fra en flokk”? Her kommer politikken inn med full tyngde, er jeg redd, her ligger godt om antagelser som ikke er belagt med solide fakta, og den enkeltes ideologiske ståsted og ønsker avgjør språkbruken.
For det er ingen tvil om at ”han kom fra en flokk” er en formulering som prøver å klistre Behring Breiviks gjerninger opp til bestemte høyreorienterte synspunkter, endog til et miljø, for derved å få nakketak på det som måtte finnes av farlig (eller bare meningsmessig ubekvem?) høyreside i Norge. Vel var hans drapsorgie først og fremst en tragedie for alle berørte, men det er ikke til å komme fra at hendelsene også hadde et massivt politisk påvirkningspotensiale. Kan man fra venstresiden sannsynliggjøre at drapsmannen bare var en spesielt ekstrem variant av noe man finner mye av der ute til høyre, så har man meningsmotstanderne i en hodelås som holder mer enn bare noen måneder. Omvendt: Kan opposisjonelle fra høyre etablere enighet om at Behring Breivik var unik, at det ikke går årsakstråder mellom legitime opposisjonelle oppfatninger om norsk innvandringspolitikk og politikk for øvrig og morderisk adferd, da har man begrenset skaden for eget politisk ståsted så langt råd er. Man ser dette ”spillet” på flere arenaer.
Selvsagt kom Behring Breivik et sted fra (foreldre, familie, oppvekststed, skole), som vi alle gjør det, men det var intet påfallende i dette selv om man naturligvis kan gjøre seg sine tanker om ugunstige familieforhold, noe åpenbart også barnevernet gjorde i sin tid. Men eksepsjonell var altså ikke oppveksten. Som voksen og ”politisk vekket” gjorde han diverse fremstøt, blant annet overfor document.no og i VGs og Aftenpostens leserspalter, men uten å finne gjenklang. Så langt man kan se - og politiet har utvilsomt sett så skarpt og samvittighetsfullt etter som det bare har vært mulig - så fantes det intet politisk miljø han kom fra. Hans celler og våpenbrødre er oppspinn og vrøvl, sånt man konstruerer fordi man er sinnsyk eller fordi man vil virke viktig; foreløpig er det en kombinasjon av disse forklaringene ekspertene har landet på. Selvsagt delte han noen meninger med mange i kongeriket, hvilke og hvor mange vet jeg ikke, men der var altså ingensteder en ”flokk” som han kom fra. Man har ikke funnet den ganske enkelt fordi den ikke finnes, fremdeles alt i følge norsk politis nitide undersøkelser.
Reaksjonene fra høyresiden på Behring Breiviks terrorisme svarer helt til denne konklusjonen. Man finner ikke der noen støtte for hans gjerninger, ingen som tar ham til seg som martyr og helt for all fremtid. Igjen: Han kom ikke fra noen flokk, om man med betegnelsen mener en gruppe som syslet med lignende tanker omkring hvordan motstand mot norsk innvandringspolitikk skal drives. Det er ganske stygt å gjøre noen medskyldig ved assosiasjon, også i de tilfeller der man oppnår svertingen ved kun utstuderte, indirekte midler (”ingen andre har skyld i Behring Breiviks gjerninger enn han selv, men…”). For å slå det fast enda en gang: Politiet har gjort akkurat det de skulle gjøre, lett med all mulig grundighet etter medskyldige, inklusive et intellektuelt miljø som kunne ha satt ham opp til å begå udådene, men intet er funnet. Det burde man også retorisk ta konsekvensen av; man skal ikke bære falsk vitnesbyrd mot sin neste.
Hvordan er det med Behring Breiviks nyss drepte kollega fra Toulouse, Muhamed Merah? Det er svært tidlig ennå og det meste er usikkert vedrørende hans bakgrunn, ikke minst for oss som ikke følger franskspråklige media, men noe synes klart. Morderen ser ut til å være en skakkjørt islamist som selv argumenterte for sine ugjerninger på en følelseskald måte som minnet om Breiviks. Mannen hevdet å handle på vegne av al-Qaida og at han også hadde trent med dem. Kanskje er det korrekt, eller kanskje var han bare en galning som agerte på egenhånd og ”skrøt på seg” forbindelser. Noe av dette vil bli avklart ettersom etterforskningen skrider fram, får vi håpe.
Ekstra fascinerende har det vært å følge norske avisers, ikke minst Aftenpostens og Klassekampens, tidlige omtale av saken, det dårlig skjulte håp til å begynne med om at gjerningsmannen skulle være en høyreorientert hvit rasist, siden fulgt av umiddelbare og gjentagne advarsler mot å dømme hele miljøer da det ble kjent at han i stedet var en nordafrikansk islamist. At holdningen i presseomtalen var den motsatte av den som ble Behring Breivik til del, er slående og viser hvordan slike hendelser utnyttes politisk.
Det er som sagt ”early days”, men foreløpige data tyder så absolutt på at morderen fra Toulouse kom fra en flokk (om og i hvilken grad han fikk direkte hjelp av andre, vites ennå ikke, men broren er arrestert mistenkt for delaktighet og også et par titalls andre islamister er tatt av politiet). Terroristens vilje til voldshandlinger mot uskyldige, ikke minst om disse er jøder, finner bred støtte i islamistiske kretser. Om mer moderate muslimske miljøer i Frankrike vil ta kraftfullt avstand fra ham, er selvsagt å håpe, men gjenstår å se.
Vi lever i voldelige tider der faren for ekstreme handlinger hele tiden er nærværende. Dette må vi erkjenne og ta innover oss, og vi må sørge for å gi statens sikkerhetsorganer tilstrekkelig med ressurser på alle plan slik at vi aldri mer får oppleve ventetider som ved Utøya før politiet eller deres hjelpere er i stand til å gripe kraftfullt inn mot voldsmenn.
Overvåkingspolitiet må tillates å arbeide langs en riktig balanse mellom å ikke overvåke legitim politisk aktivitet, men samtidig ikke være tafatte når kriminelle handlinger planlegges. Hittil har de sagt at den største trusselen mot norsk indre sikkerhet kommer fra islamistiske miljøer, og Behring Breiviks grusomme mellomkomst endret ikke den vurderingen. På meg virker dette som en rimelig og balansert slutning.
Ugjerningene i Toulouse nylig understreker at trusselen fra ekstremistiske muslimer er reell. Det som skjedde der, kan skje i Norge, på samme måte som det Behring Breivik forøvet sist sommer, like godt kunne skjedd i et annet land enn vårt. Hva terror angår sitter vi alle i samme båt.