På den ene siden aktor, Inga Bejer Engh, som leser draps- og skadelisten, på den andre siden tiltalte, som sitter der med sitt Mona Lisa-smil. Men det er ikke smilet som sier så mye. Det er øynene.
Det er øynene som forklarer den listen Bejer Engh leser opp. Svaret ligger i øynene.
Listen dvs. gjerningene, er ufattelig; navn på navn, og skudd mot hode, særlig hode, knusningsskader. Oppramsingen er summarisk, men man blir likevel sittende som fjetret. Hvordan kan ett menneske være i stand til å utføre noe slikt?
ABB snakker. Han forsøkte å reise innvending mot retten ved åpningen, ved å si at han ikke anerkjente den, siden den representerte en multikulturell stat. Han innvendte at dommer Arntzen er venn med Hanne Harlem. Det lød hult. - Men er det en formell habilitetskklage, spurte dommer Arntzen. -Nei, det er ikke det. Mest en saksopplysning, svarte forsvarer Geir Lippestad. Han vrir seg. Han har det ikke godt. Kommunikasjonen med klienten er tvungen. Hvordan skal Lippestad kunne forsvare ham som et rasjonelt vesen?
En AUF’er ved navn Jofrid snakket med BBCs Steven Rosenberg i morges. Han spurte hvilket utfall hun ønsket seg. Hun svarte: -Jeg ønsker at han skal bli dømt utilregnelig og til forvaring, for det er den dommen han aller minst ønsker seg.
ABB ønsker å bli kjent tilregnelig, for å kunne inngå som en politisk figur. Men det som fremstår og ruver mer og mer, er en ufattelig mordlyst.
Hele hans fremtoning utstråler noe som bare er ham. Og det ligger konsentrert i øynene. De sier alt.
Man tror man skal kunne tenke etter og reflektere samtidig som aktor snakker. (Hun utstråler verdighet og ro). Men det går ikke an. Det er noe knugende over listen, og alt annet faller til jorden, blir taust. Man sitter bare og hører på en lang liste over drepte, og det er resultat av dette ene mennesket. Det er som tiden stanser opp, og verden utenfor. Utøya er fortsatt en ufattelig handling, og når man trer inn i omkretsen av handlingen og tiltalte, er det som alt annet stopper opp.
De to omkretsene overlapper hverandre, men er ikke identiske. Vi kjenner den første omkretsen, den er fysisk, faktuell: tid og sted, og gjerning. Det går an å forholde seg til, hvor smertefullt det enn er. Men den andre omkretsen er er det verre med: hva den er.
ABB forsøker å holde masken. Smilet er en avvergelsesreaksjon. Noen ganger svikter det og han viser usikkerhet.
Med øynene er det annerledes. De ligger langt inn, han plirer. De skifter hurtig. Som om de befant seg inne i en rustning.
