Etter helgen er folk kommet noenlunde til hektene, når retten åpnes er det med en følelse av gjenkjennelse og vane. Dette kan vi.
Gjennkjennelsen varer også når tiltalte kommer inn i lokalet, og formalia gjennomgåes. Men så begynner han å snakke og da er det noe skjer. Statsadvokat Inga Bejer Engh vil gjerne at han går gjennom hva som skjedde på Utøya for å se hva han husker for om mulig å rekonstruere hvem han skadet når.
Det går litt tregt til å begynne med, det er uklarheter om hvor han befant seg. Men Anders Behring Breivik vil mer enn gjerne huske, og han vil gjerne ha med detaljer han er kommet på. Da er vi inne i det igjen: vi formelig lukkes inne i hans hode, og det er også merkbart på Engh: noe i henne stritter imot, men hun må fortsette å spørre.
Er det noe som kan overraske etter hva som ble sagt sist uke? Tilsynelatende er det det. Breivik kan fortsatt si ting som får det til å gå rykninger gjennom tilhørerne.
Engh og kollega Svein Holden har flere ganger forsøkt å si noe om han ikke følte anger og dårlig samvittighet for det han hadde gjort.
Svaret har hele tiden vært nei, for det var legtime mål.
Da er det Brevik sier at han også var offer.
- Jeg mistet jo min familie og alle mine venner.
Breivik får denne assosiasjonen når aktor spør om han ikke tenker på konsekvensene av sine handlinger. Da er det hans tanker svinger over på hans egen situasjon. Da kan han ta ordet offer i sin munn. Det er et spesielt øyeblikk. Man ører et lite klikk i Breviks psyke. Her er vi ved et punkt som gir innblikk i hans sinn.
Han tilføyer at det er en forskjell på ham og de andre ofrene, for han har selv valgt å gjøre seg til offer. Men dette at han sammenliger døden han skapte med sitt eget “tap”, blir stående.
