Tiden er kommet for vitner i 22/7-saken og dermed bringes saken ned på det menneskelige, hverdagslige plan.
Det å ta én gate i stedet for en annen kunne avgjøre liv og død. Slikt plager også forbipasserende i ettertid. En kvinne med status som fornærmet spør seg selv om dette. Hun skulle ned i byen og gjøre noen enkle innkjøp, og havnet i noe hun etter forklaring å dømme aldri kom ut av. Det er mange slike detaljer i vitneforklaringene. Sekundene med eksplosjon rev over mange tråder: livstråder, nervetråder, muskler, livsforløp, utdannelsesløp, arbeidsløp. Mennesker er i baner og løp: Våre liv er tråder. Bomben rev over disse i noen brøkdeler av et sekund.
Vakt i vaktsentralen Tor-Inge Kristoffersen hadde besøk av kona og to døtre på jobb klokken 1400. Han han har ikke hatt psykiske ettervirkninger, men det har kona.
Jusstudent Eivind Dahl-Thoresen (26) passerte tilfeldigvis regjeringskvartalet. Han historie er en slik som alle kan identifisere seg med. Han er en sympatisk person og forteller detaljert og personlig. Alle med barn tenker: det kunne vært mitt barn. Det er gjennom enkeltfortellinger som dette at man forstår hva terror er.
Han skulle ta toget til Stavanger da bomben gikk av. Han kjente ikke noe, ble bare plutselig varm. Foran seg så han en mann som forsøkte å slepe seg bakover på armene, med bena hengende. Det var Vidar Vestli som hadde befunnet seg nærmere. Dahl-Thoresen ville hjelpe Vestli, som så med et rart uttrykk på ham, som han ville si: -Skal du hjelpe meg?
Dahl-Thoresen var hardt skadd, med blodet pumpende ut av venstre arm.
Kona til Vestli, Sissel, befant seg i 12 etg. i en av regjeringsblokkene da bomben sprang, og hun kom nå løpende ut og fant mannen.
Livet kondenseres og dramatikken er så sterk at det kunne fylt filmer hva de ulike personene gjorde før, under og etter.
Anders Behring Breivik ser ikke ut som han er høy i hatten. Han er utilpass. Han hører hvordan ha har ødelagt mange liv, og det er detaljene som gjør inntrykk: hverdagsliv som er revet over. Noen har greid å hente seg inn og integrere opplevelsen, andre har det ikke gått så bra for. Alle er merket for livet.
Det er beretningene om de personlige skjebnene som er historien om 22/7, hva det betød i praksis. Det er også bare ved å være til stede og høre dem direkte at man forstår hvor stort inntrykk 22/7 har gjort; hva det står for. Det er ikke det samme å lese referat i avisene. Det er menneskelige skjebner som formidler enormiteten i det som skjedde. Derfor burde kanskje saken vært tatt opp på video og vært tilgjengelig på DVD, så folk kunne velge selv hvor mye de tålte å se.
22/7 vil fortsette å oppta oss, og for å komme “innenfor”, er vitnene nøkler til å forstå hva som rammet Norge.