Del 1.
Les følgende utsagn:
“Like plutselig som Det Store Vi oppsto, like raskt forsvant det så snart den siste, tragiske begravelsen var overstått og alle ofrene behørig hedret på nasjonalt nivå. Valgkampen sto i stampe en kort periode, men det varte ikke lenge.Regjeringen regjerte, folk ferierte, skoleåret begynte, valget kom og gikk, med noen små overraskelser, riktignok, men ingen virkelig store. Politikk ble igjen politikk, dagligliv ble dagligliv for oss som ikke var helt direkte berørt: Norge kom seg i det hele tatt bemerkelsesverdig fort i gjenge. ”
Er det noen som egentlig kan være uenige i dette utsagnet? Representerer dette en feilaktig diagnose over Norge post-22.juli?
Er det noen logisk brist i utsagnet, mangler det noe vesentlig?
Ikke som jeg kan se.
Men, utsagnet er ikke et direkte sitat av Anne Holts kronikk i Dagbladet; jeg har utelatt en, og bare en setning. Her er det fullstendige sitatet, med uthevet setning:
“Like plutselig som Det Store Vi oppsto, like raskt forsvant det så snart den siste, tragiske begravelsen var overstått og alle ofrene behørig hedret på nasjonalt nivå. Valgkampen sto i stampe en kort periode, men det varte ikke lenge. Grumset på Internett ble stanset noen små uker, men kakerlakker lar seg ikke kue og kom kjapt tilbake. Regjeringen regjerte, folk ferierte, skoleåret begynte, valget kom og gikk, med noen små overraskelser, riktignok, men ingen virkelig store. Politikk ble igjen politikk, dagligliv ble dagligliv for oss som ikke var helt direkte berørt: Norge kom seg i det hele tatt bemerkelsesverdig fort i gjenge. ”
Hva spiller det egentlig for rolle med denne setningen til Anne Holt?
Er den en form for sentralt argument innenfor kronikken hennes?
Leser vi hele kronikken til Anne Holt, må svaret på det siste være et rungende NEI:
a) Først kommer hun med noen private erfaringer, formidler sitt sjokk og sin tristhet, men også det hun selv erkjenner som slags absurd lettelse av at gjerningsmannen var “norsk”
b) Hun beskriver den forunderlige samholdsfølelsen som dukket opp etter terroren, det nærmest uvirkelige ved BÅDE sorgen og samholdet nasjonen gjennomlevde.
c) Deretter peker hun på hvordan dagliglivet for mange er uopprettelig ødelagt, nemlig for alle dem som er direkte, personlig berørt.
d) Men, som hun i det “kontroversielle” sitatet er mest opptatt av: dagliglivets trivialiteter og småkjeklinger kom tilbake forbausende fort; den formastelige enkeltsetning blir bare slengt ut som en selvfølgelig sannhet som alle de andre (eksempelvis at valgkampen tok seg opp igjen)
e) Nettopp pga c) velger Anne Holt et relativt modig grep, nemlig at det å ikke la oss forandre er en styrke (modig fordi det kan fortolkes som et slag i ansiktet på alle de tusener som gjennom Breiviks handlinger har fått sitt liv lagt i ruiner), og at verken Breivik eller oss selv fortjener at vi blir forandret ved hans handlinger (det ville være å gi ham en makt over oss som ville vært helt uriktig)
f) Hun fremkaster en spennende og besnærende tanke om at hvis Breivik var sprøyte gal, kan vi da egentlig si at vi var utsatt for terror? Er det ikke da mer som en slags..naturkatastrofe som rammet oss 22.juli? Hvordan skal vi isåfall leve med det, og bevare samfunnet vårt? Selv har jeg en umiddelbar ide om at det var terror, helt uavhengig om ABB er gal eller ikke, siden formålet hans var å spre frykt, død og ødeleggelse om seg (hvilket han klarte til ugagns). Men, Anne Holt har nok her sikkert en mer reflektert holdning enn meg på problematikken om hvordan man skal takle en slik mulig sannhet, og vil være viktig nok å forholde seg til i fremtiden.
g) Til slutt, og som det jeg anser som Anne Holts hovedanliggende i denne kronikken, er at vi alle står til ansvar for at heller ikke rettssaken, og Breiviks forsøk på selvforsvar, må få forandre oss. Snarere er det viktig at vi tillater oss selv å høre på ham, for ellers setter vi opp en grov mistro til oss selv, snarere enn det vi faktisk har dekning for:
Anne Holt mener vi beviselig er sterke nok til å tåle terrorangrepet (jfr. hennes beskrivelse av restitueringsevnen det norske samfunn viste etter 22/7), og derfor må vi ha tillit til oss selv at vi også klarer påkjenningen av å høre på en morderisk skrytepaves selvrettferdige pjatt. Selvom det vil smerte oss dypt å høre på det!
Til g) er det å si at jeg er dypt saklig uenig med Anne Holt, ikke fordi jeg tror “vi” ikke klarer påkjenningen av å høre på ABB, men fordi Breivik ikke skal få en eneste særfordel relativt til noen annen forbryter, selvom han selv higer etter det. Det er en media-plattform ABB er ute etter, men fordi vi slettes ikke har noen tradisjon for å kringkaste forbryteres selvforsvarstaler bør vi heller ikke bryte dette prinsipp for en som nettopp ønsker seg det (det hadde stilt seg helt annerledes om vi hadde en innarbeidet norm for overførte rettssaker).
Jeg synes Høyesteretts avslag på direkteoverføring av ABBs innlegg er fornuftig her.
Ser jeg derfor bortifra Anne Holts formastelige enkeltsetning, er det fint lite å utsette på argumentasjonen til Anne Holt, eller hennes virkelighetsbeskrivelse; det ville vært en helt grei kronikk jeg hadde vært uenig med hovedkonklusjonen i. That’s all.
Del 2.
Men, hvorfor egentlig, skal jeg se bortifra den enkeltsetningen til Anne Holt?
Har jeg en plikt til å ignorere den, fordi hun skriver om “så mye annet” i tillegg?
Er det en overdrivelse fra min side å gjøre det til et primært ankepunkt i kritikken av Anne Holts kronikk?
Hvorfor det, isåfall? Fordi hun anvender flest setninger på andre temaer?
I det tilfellet ville det blitt feil å kalle Cato den eldre for en krigshisser fordi han i de siste 50 år av sitt liv alltid avsluttet sine taler i senatet med: “For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges”, helt uavhengig av det temaet som var oppe til debatt.
At Anne Holt pakker inn den setningen som en “selvfølgelig sannhet” blant mange andre, at det for henne er en like selvfølgelig sannhet at enkelte mennesker er og blir kakerlakker som at valgkampen tok seg opp igjen gjør ikke uhyrligheten i hennes stempling mindre.
Heller ikke blir den henslengte uhyrligheten hennes noe mindre av at det ikke var noe hovedpoeng for henne, eller at kronikken utmerket godt kan leses med setningen bortklippet, og gi et helt annet inntrykk.
Dette er det da også hva Rustad i sin kommentar zoomer inn på: “at selvkritikken hennes må ha vært slått av”. Han kommer ikke med en generell kritikk av innlegget hennes som helhet, men på det elementet i hennes kronikk som fortjener slik kritikk.
Den overveldende majoritet av innlegg Anne Holt har mottatt, har forlangt at hun spesifiserer hvem disse kakerlakkene hun hadde i tankene var.
Er det urimelig å forlange en slik presisering fra hennes side? “Kakerlakk”-metaforen på andre mennesker er, faktisk, helt i tråd med hutuenes folkemordsretorikk, og når Anne Holt selv velger å synke til det nivået å anvende en slik metofor, så skiter hun til resten av kronikken sin. En tekst er aldri bedre enn sitt verste element. At den med letthet kan bli betydelig bedre ved fjerning/beklagelse av det elementet er helt irrelevant i den korrekte bedømmelse av innlegg som helhet betraktet.
Anne Holt har, gjennom sin kakerlakkbetegnelse, pådratt seg en debattplikt om HVEM som faller innunder betegnelsen hennes.
Det nærmeste, i kollektiv beskrivelse, er at hun sier hun overhodet ikke hadde document.no i tankene, men at i ettertid burde hun kanskje hatt nettopp det.
Men, hvordan har nå Anne Holt forholdt seg til en fullt ut betimelig fordømmelse av hennes dehumaniserende karakteristikk av en initielt uspesifisert mengde mennesker?
På direkte oppfordring av enkeltpersoner sier hun: “Jeg mente ikke deg. Hvordan kunne du tro det??”
Underforstått: Du er stokk dum, teit, og kanskje muligens en kakerlakk, spesielt hvis du selv føler deg støtt av det jeg sa. Grov hersketeknikk fra Anne Holts side, altså.
Dernest avfyrer hun en lang rekke innlegg hvor hun påstår at hun “alt har besvart” hvem hun siktet til med sin kakerlakk-betegnelse.
Enten lider Anne Holt av a) alvorlig bristende logisk sans, der hun mener at det å påpeke enkelte ikke-blå tekopper er det samme som å påpeke hva slags tekopper er blå, eller b) så lyver hun.
Ved gjentatte, fremdeles likeså betimelige, avkrevninger av hennes presisering av hvem som utgjør kakerlakkmennesker skriver hun både på Twitter og document.no om all den tilbakevendende dritten hun visstnok er kast-offer for; hun finner attpåtil på at hun er offer for trusler her (alt hun kommer med i den forbindelse er et innlegg om “you had it coming”, det vil si at hun får tåle å møte motbør, noe som er uttrykkelig presisert av innleggsgiver, lenge før hun gjentar påstanden sin om at hun er offer for “trusler”).
Hun er visstnok også blitt fysisk uvel av å “eksperimentere” med å skrive på document.no, og erklærer at det er “farlig” å oppholde seg her for lenge.
Dette er altså Anne Holts reaksjoner på møtet med en terrier-mentalitet som velger å ikke gi slipp på henne, uansett hvor mye hun vrir seg, men uavlatelig forlanger at hun redegjør for hvilke mennesker hun anser som kakerlakker. Og, ikke minst, at hun redegjør for hva hun mener man bør gjøre med kakerlakkmenneskene: Fore dem opp på stryknin? Eller gasse dem med Zyklon-B? Eventuelt kanskje hakke dem opp med macheter?
Eller, skal de “bare” trampes ihjel ved Anne Holts stiletthæl?
Hvem vet? Det er Anne Holts plikt å redegjøre for dette, og ingen andre har noen forutgående plikt til å tolke henne på en “snill” måte.
Del 3.
Anne Holt illustrerer gjennom sin kronikk, person, og furtne tilbakemeldinger her på document.no hovedproblemet med PK’ere:
Deres vilje til å slenge om seg med ubegrunnete, grovt sårende karakteristikker av meningsmotstandere, deres selvrettferdighet, deres patologiske motstand mot å foreta selvkritikk, og deres hyl om å være offer når de selv møter fordømmelsen, helt uavhengig av ders egen maktstilling i samfunnet, samt konsekvent forvrengning i innholdet kritikken mot dem selv gikk på.
Det er fullstendig irrelevant hvorvidt Anne Holt avviser at jeg, eller noen som helst andre på document.no ER kakerlakker; det Anne Holt skylder oss alle er å presisere nøyaktig HVEM hun hadde i tankene da hun skrev den setningen.
Fordi setningen er så demoniserende grov, at Anne Holt gjennom sin egen språkbruk skylder offentligheten at hun aktivt forsvarer anvendelsen av den termen ved argumentasjon og eksempler. I motsetning til, ikke-demoniserende betegnelser av meningsmotstandere, der man ikke kan forlange en tilsvarende grad av dokumentasjon. Demonisering og fordømmelse forplikter fordømmeren til i særskilt grad å underbygge sine påstander, nettopp fordi anklagen de kommer med er grov (den kan utmerket godt være forsvarbar i enkelte tilfeller, men det er det kun de konkrete enkeltpresiseringene som kan avgjøre).
Derfor er det mest forkastelige med Anne Holts uhyrlighet at hun bevisst velger en uspesifisert mengde av mennesker som blir “truffet” av kakerlakk-betegnelsen hennes, fordi hun derigjennom effektivt får spredt giften sin, og triumferende kan flire: “Jeg mente da ikke DEG! (eller kanskje jeg gjorde det?)” i møte med utspørring av spesifisering. Hun søker å unndra seg sitt personlige dokumentasjonsansvar for alvorlige/grove anklager.
Anne Holt, gjennom sin kronikk og tilbakemeldinger viser det grovt uanstendige ved norsk PK-virkelighet:
Hadde hun vært et anstendig menneske, ville hun umiddelbart ha kommet med en uforbeholden beklagelse av sitt utsagn.
Anstendige mennesker vet at de kan ta feil, eller uttrykke seg klønete, men ikke minst, er ikke redde for å innrømme at de de har tatt feil, eller har uttrykt seg klønete.
