Stalinisme og folkefiender

Hans Rustad

Hvem som er jøde avgjør jeg, sa Wiens borgermester Karl Lueger. I grunnen er det samme oppskrift Aslak Sira Myhre følger: Hvem som er folkefiende avgjør vi. Dette har vært den militante sosialismens oppskrift til alle tider.

Denne tankegangen er uimottakelig for logisk argumentasjon. Parallellene mellom leninismen/stalinismen og nazismen er mange.

Lenin sa: Samvittigheten er en borgerlig fordom.

Hermann Göring sa: Min samvittighet heter Adolf Hitler.

Det er samme konklusjon. Samvittighet er ikke noe som er forankret i menneskehjertene. Derfor har sosialistene gått til krig mot religion og spesielt kristendommen over alt hvor de har kommet til makten.

Man undres på om det ikke skimtes en lignende motvilje mot kristendommen i dagens norske samfunn, f.eks. i tilsidesettelsen av det biologiske prinsipp i forslaget til ny barnevernlov, og også i den nøytrale ekteskapsloven. Eller i den bryske avvisningen av legers reservasjonsrett.

Det er ko-eksistensen av en fortsatt tro på fremskrittet – “Det går tross alt fremover”, som Jens Stoltenberg sa idag i en kommentar til Hans Petter Molands nye film om finansbobler – den himmelfalne uforståenhet overfor noe så merkelig som “samvittighet” og demonstrasjonen av uforfalsket stalinisme som gir dagens Norge et merkelig preg. Aslak Sira Myhre og hans meninger er ikke bare just one of those things. Han arrangerer Saladin-dagene igjen på Litteraturhuset, for offentlige midler.

Sira Myhre ble opprørt da Civita våget å påpeke likheten mellom nazismen og kommunismen: Kommunismens likhauger er enda større. Sira Myhre ble krenket! Det er ikke så rart. Norske lærebøker i historie formidler det samme syn. Her fremstilles bolsjevismen som – nettopp – et fremskritt! Det sitter nok langt inne for norske sosialister å erkjenne at bolsjevismen var like ille som nazismen, at den kun etterlot seg ødeleggelse, det tok bare lenger tid. Den var ikke like mye opera som nazismen.

I Makt og menneske, historie for 9. klasse av Bjørn Ingvaldsen og Ingunn Kristensen, står det om den russiske revolusjon:

Russerne vil ha forandringer

I Russland hadde tsaren all makt fram til 1917, og tsarfamilien levd i stor luksus. Folk flest var fattige og undertrykte. En kraftig industrialisering av landet de siste tiårene hadde ført til framveksten av en betydelig arbeiderklasse. Det fantes ingen lovlige politiske partier eller uavhengige domstoler. Det russiske folket hadde i 1905 demonstrert for å få tsaren til å gå med på reformer og å gi landet en grunnlov. Men ingenting skjedde, og alt ble som før. I tiden etter organiserte ei gruppe sosialistiske russere seg. De var inspirert av marxismen og mente at arbeiderne skulle ta kontroll over produksjonen. Denne gruppa fikk betegnelsen bolsjevikene. De var kommunister og lederen het Vladimir Lenin.

Den naive, forenklede stilen skjuler en massiv historieforfalskning. Under Stolypin gjorde Russland store fremskritt. Hadde ikke første verdenskrig inntruffet, ville det ikke blitt noen revolusjon. Russland hadde en duma, og å skrive at man manglet politiske partier og uavhengige domstoler, virker manipulerende med tanke på hva som ventet. Bolsjevikene – ville de bare ha arbeiderstyre? Hva med demokrati og ytringsfrihet? Dette er skjønnmaling av ideologiske soldater. Er det slik skolebarn en dag skal lese om islamistene som griper makten i Midtøsten og får innflytelse i et fremtidig Europa?

Den russiske revolusjon

Det er 8. mars 1917. I Moskva er det opptøyer og demonstrasjoner. Folk trenger mat og brensel. Dessuten er det stor misnøye med det autoritære styret i landet. De tre krigsårene har vært harde. Landet har lidd nederlag, og millioner av russiske soldater er drept. Politiet slår hardt ned på opptøyene, men demonstrasjonene fortsetter også de neste dagene. Store grupper arbeidere går til streik, og militæravdelinger blir innkalt for å roe ned folket. Men folket nekter å skjule på demonstrantene. Opprøret kalles februarrevolusjonen, selv om den skjedde i mars, fordi den russiske kalenderen lå 11 dager etter den vestlige. I spissen for revolusjonen stod ei borgerlig-radikal gruppe. De sa: “Den gamle regjeringen må knuses fullstendig, og det må banes vei for en folkeregjering. Dette er Russlands eneste redning. For å kunne føre denne kampen til seier for demokratiet må folket velge sitt eget regjeringsorgan.” Målet så langt i revolusjonen var altså et demokratisk samfunn. Men revolusjonen var ennå ikke slutt, og det skulle vise seg at russerne fikk en helt annen styreform…

Indeed.

Skal historiebøkene formidle innsikt eller bare opphopning av fakta? Det har lett for å bli for mye av det siste og for lite innsikt. Det skyldes at forfatterne har ideologiske skylapper og unngår brutale sannheter. Som når “Kaos og maktkamp i Sovjetunionen” innnledes med:

Den nye staten Sovjetunionen fikk en tøff start i de første årene etter den russiske revolusjonen. Det raste en blodig borgerkrig mellom den kommunistiske røde hær og den ikke-kommunistiske hvite hær, som ble støttet av utenlandske styrker. I tillegg hadde mange år med verdenskrig og revolusjon skapt kaos for den sovjetiske befolkningen. Matvareproduksjonen var nesten halvert i forhold til hva den var før verdenskrigen. Mellom fire og fem millioner mennesker døde som følge av hungersnød.

Ordet politisk terror nevnes ikke. At Lenin innførte terroren, at historikerne har dokumentert at det var Lenin som innførte terror som metode, utelates. Det var Lenin som sendte beskjedene: – Ta gisler, skyt riktig mange.

Slik kan bildet av den glødende revolusjonære bevares. Det kalles historieforfalskning. Lenin var en morder.

Maktkampen etter at Lenin døde omtales på en pyntelig måte:

De aller fleste troddde at lederen for den røde hær, Lev Trotskij, skulle etterfølge Lenin. Men Josef Stalin, generalsekretæren i det kommunistiske partiet, ville det annerledes. Han fikk hjelp av flere sentrale personer i partiet, og han fikk også støtte fra redaktøren i partiavisa, Pravda. Etter en avstemning i den politiske ledelsen gikk han av med seieren. Alle hans politiske motstandere ble nå kastet ut av partiet.

Stalins makterobring var ikke vanlig partipolitikk, det skjedde i en stat der partiet for lengst hadde sendt de andre folkevalgte hjem og oppløst dumaen, innført beinhard sensur og begynt jakten på meningsfeller på venstre fløy, sosialrevolusjonære og mensjeviker. Nå sto prosessene innad for tur, samtidig med kollektiviseringen. Ikke på noe vis makter forfatterne å få frem hvilken ufattelig tragedie som skulle vederfares russerne og folkene i utkanten av imperiet.

Stalins styre
Noe av det første Stalin gjorde etter å ha kommet til makten, var å gjøre jordbruket om til felleseie. Det kalles kollektivisering. 94 prosent av jordbruket var privateid før kollektiviseringen startet. Stalin måtte bruke militærmakt for å gjennomføre prosessen. Omtrent 11 millioner bønder ble deportert (sendt vekk) til tvangsarbeidsleirer fordi de motsatte seg tvangskollektviseringen. Nå hadde Stalin sikret seg den politiske makten i landdistriktene. Mye korn ble inndratt og solgt, og på den måten finansierte Stalin byggingen av ny industri. I tillegg fikk slavearbeidet i GULagene (som tvangsarbeiderne ble kalt) fart på økonomien. I løpet av de neste fem årene ble den sovjetiske industriproduksjonen fordoblet, og mange nye byer ble grunnlagt. Stalin hadde befestet sin stilling som diktator.

Er ikke glasset halvfullt? Er ikke dette sånn noenlunde hva som skjedde, om enn lakonisk? Nei, det er ikke det. Omtalen av tvangskollektiviseringen er ikke i nærheten av det som utspant seg på landsbygda. Den kunstige hungersnøden i Ukraina omtales ikke. Den kostet anslagsvis 5-6 millioner mennesker livet, like mange som Holocaust. Det sies at bøndene ble deportert “fordi de motsatte seg tvangskollektiviseringen”, som om de selv var skyld i sin skjebne. Dette er grovt. Kulakene, storbøndene, ble definert helt ned på småskalanivå, og Stalins bødler viste ingen nåde. Det eksisterer en film av en liten unge som står på tunet og forsøker å ta farvel med foreldrene. Han føyses unna. Ingen ting er igjen på gården. Politistyrkene tok selv med seg dyner og puter, i tillegg til mat. Det var et diktatur som russerne aldri hadde sett maken til, selv under blodige tsarer. Herskeren var som en Molok som ville spise sitt folk.

Elevene som leser dette, får ingen anelse om hva som skjuler seg bak ordet GULag.

Den spanske borgerkrig beskrives uten å nevne Stalins inngripen og likvideringer bak republikanernes linjer. Mens fascismen og nazismen beskrives utførlig, både Det tredje rike og ideologien. Det er greit. Men det er ikke greit at det fortrenger en sannferdig omtale av kommunismen.

Den defineres slik:

Målet er det klasseløse samfunnet. Mest mulig av samfunnets økonomiske ressurser skal være felleseie. Godene skal fordeles likt, og samfunnet skal styres av arbeiderklassen eller det partiet som representerer denne klassen (proletariatets diktatur).

Her er det solsiden som presenteres, uten ett ord om hva denne ideologien har resultert i.

Liberalisme har ikke samme lykkelige definisjon:

“Enhver er sin egen lykkes smed”, det vil si at hvert menneske er ansvarlig for sin egen situasjon. Samfunnet, eller staten, er til for enkeltmenneskets skyld. Fri konkurranse er viktig.

Sammenlignet med sosialdemokrati:

Fellesskap og solidaritet er de grunnleggende verdiene. De viktigste bedriftene skal være eid av fellesskapet. Godene skal fordeles likt.

Ingenting om maktfordelingsprinsippet, at liberalismen har bygget inn reservasjoner mot for stor statlig makt og styring som er historisk betinget, og at liberalismen derfor setter ytringsfrihet og beskyttelse av mindretallet høyt.

Man later som om ord er lik virkelighet hva gjelder kommunisme og sosialdemokrati.

Kanskje ikke så rart da at bolsjevikenes terror og folkemord plasseres bak i kapitlet om Holocaust. Det står ingenting under “Stalins styre”. Først etter 12 sider om Holocaust kommer en halv side:

Massedrap under Stalin – GULag

Jødeutryddelsen under andre verdenskrig er et grotesk minne for ettertiden, men det er dessverre ikke det eneste eksemplet på massedrap. I 1930 ble de første arbeids- og fangeleirene i Sovjetunionen offisielt åpnet. Mennesker som var mistenkt for motstand mot revolusjonen eller staten generelt, ble stemplet som “folkets fiender” og ble sendt til konsenstrasjonsleirene. Leirene, de fleste lå i Sibir, fikk etter hvert navnet GULag.

Språkbruken er bevisstløs og tantete: “dessverre ikke eneste eksempel” og “mistenkt for motstand” – dette er en hårreisende forskjønnelse av masseterror. Det sto en henstilling om ikke å bruke heisene i Moskva om natten for ikke å vekke folk; NKVD hentet folk til alle døgnets tider.

Så kommer den stalinstiske argumentasjonen frem. Stalin sa som kjent at når man høvler, faller det spon, når man vil lage omelett, må man knuse egg. Med andre ord: Fremskrittet har sine omkostninger, og menneskene i GULag var slike kostnader. Sorry folks! Forfatterne går med på og bruker samme regnestykke!

Det arbeidet fangene utførte, fikk stor økonomisk betydning for Sovjetunionen. De ble satt til å bygge kanaler og veier. Dessuten stod de for mye av oppbyggingen av tungindustrien. Det gjorde at Sovjetunionen kjapt kom på nivå med andre industriland. Mange fangene ble sendt til fronten under krigen, som “kanonføde”. Sovjetborgere som ble mistenkt for å ha samarbeidet med fienden, ble raskt sendt til en av leirene.

Hvorfor ikke rose de tyske motorveiene eller at Hitler avskaffet arbeidsledighet og innførte sosiale goder for arbeiderne? Stalins slaver “stod” slett ikke for mye av oppbyggingen, de ble behandlet som forbruksvare med en bestemt holdbarhet. Det var meningen at de skulle dø. Å innkassere gevinsten for denne menneskeofringen og vurdere dens positive resultat vitner om en mangel på innsikt hos forfatterne. En umoral de videreformidler til elevene. De tror at det tross alt var noe bra med kommunismen og Stalin.

Lenger ned heter det lakonisk:

Tallene er noe usikre, men man antar at rundt 18 millioner døde i leirene.

18 millioner, dvs adskillig flere millioner enn i Nazi-Tyskland. Ingen grunn til refleksjon over likheter?

Så kommer det:

Forfølgelsene i Sovjetunionen var av politisk art, mens jødeforfølgelsen i Tyskland var etnisk rensing.

Det som menes er kanskje at de som havnet i saksa i Sovjetunionen, hadde seg selv å takke: De hadde politiske meninger som gjorde at de falt i unåde. Mens i Tyskland gikk man etter biologi.

Det er et takknemlig scenario for det flerkulturelle samfunn. Men det er en løgn.

Det dekker over en uhyggelig brutal oppfattelse av historie og politikk. Det legitimerer indirekte masseterroren under Lenin og Stalin. Det var selvfølgelig feil, men det kom an på meninger, og de kan endres. Det var med andre ord en vilkårlig faktor, mens nazistene gikk etter hva du var født som, jøde eller homo.

Det er en bekvem forestilling som slipper kommunismen av kroken, men den er løgnaktig, for den politiske vilkårlighet man skyter seg inn under, ble av kommunistene anvendt som et våpen: De definerte hvem som var fiender, og det kunne gjelde hvem som helst, bønder som eide mer enn 10 mål, var storbønder og måtte deporteres. Arbeidsulykker var sabotasje og skyldtes klassefiender. Politisk kritikk innad i kommunistpartiet var fraksjonsvirksomhet og avvik til høyre eller venstre. Til slutt ble bolsjevikene skremte og viljeløse. De visste aldri hvor haren hoppet, bare at de måtte holde med og følge Stalin.

Poenget er at de som satt med total makt, definerte hvem som var fiender.

Da er vi tilbake til Aslak Sira Myhre. Det er samme øvelse han bedriver: å utpeke fiender. Hele Vesten er fiende. Han var selvfølgelig gjest i Kulturnytt i går og snakket om korstog og Saladin-dagene, sammen med Øivind Strømmen. Programleder Birger Kolsrud Jåsund omtalte Saladin som “fredsfyrsten”.

En gang kjempet man om sannheten om Stalin. Leninistene har forsvart sin versjon og sogar fått gjennomslag for den i lærebøkene.

Nå kan kampen føres over i det som Aslak Sira Myhre hevder han er mot, en sivilisasjonskrig, for han fører åpenbart krig mot den kulturen han selv er født inn i og lever på.

Han står i en lang tradisjon som har perfeksjonert det å ta nakketak på tilhørerne ved å slynge ut anklager om at det er de som driver sivilisasjonskrig. Derfor nytten av ord som korstog. Og det virker, igjen og igjen. Publikum krymper seg. Svøpen suser over hodene deres.

Men det virker bare fordi noen vil det slik: avisene, mediehusene, de dype statlige lommer, Fritt Ord, forfattere, intellektuelle, skribenter, blomsten av nasjonens åndsliv.

Åndsliv? Finnes det ånd igjen i en slik kvern? Ånd er hva de hater aller mest, og ånd forsvinner fra alt de rører ved.

 





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.