Stalinisme og folkefiender

Hans Rustad

Hvem som er jøde avgjør jeg, sa Wiens bor­ger­mes­ter Karl Lue­ger. I grun­nen er det samme opp­skrift Aslak Sira Myhre føl­ger: Hvem som er folke­fiende avgjør vi. Dette har vært den mili­tante sosia­lis­mens opp­skrift til alle tider.

Denne tanke­gan­gen er uimot­ta­ke­lig for logisk argu­men­ta­sjon. Paral­lel­lene mel­lom leninismen/stalinismen og nazis­men er mange.

Lenin sa: Sam­vit­tig­he­ten er en bor­ger­lig fordom.

Her­mann Göring sa: Min sam­vit­tig­het heter Adolf Hitler.

Det er samme kon­klu­sjon. Sam­vit­tig­het er ikke noe som er for­ank­ret i men­neske­hjer­tene. Der­for har sosia­lis­tene gått til krig mot reli­gion og spe­si­elt kris­ten­dom­men over alt hvor de har kom­met til makten.

Man und­res på om det ikke skim­tes en lig­nende mot­vilje mot kris­ten­dom­men i dagens norske sam­funn, f.eks. i til­side­set­tel­sen av det bio­lo­giske prin­sipp i for­sla­get til ny barne­vern­lov, og også i den nøy­trale ekte­skaps­lo­ven. Eller i den bryske avvis­nin­gen av legers reservasjonsrett.

Det er ko-eksistensen av en fort­satt tro på frem­skrit­tet - “Det går tross alt frem­over”, som Jens Stol­ten­berg sa idag i en kom­men­tar til Hans Pet­ter Molands nye film om finans­bob­ler - den him­mel­falne ufor­stå­en­het over­for noe så mer­ke­lig som “sam­vit­tig­het” og demon­stra­sjo­nen av ufor­fals­ket sta­li­nisme som gir dagens Norge et mer­ke­lig preg. Aslak Sira Myhre og hans menin­ger er ikke bare just one of those things. Han arran­ge­rer Saladin-dagene igjen på Lit­te­ra­tur­hu­set, for offent­lige midler.

Sira Myhre ble opp­rørt da Civita våget å påpeke lik­he­ten mel­lom nazis­men og kom­mu­nis­men: Kom­mu­nis­mens lik­hau­ger er enda større. Sira Myhre ble kren­ket! Det er ikke så rart. Norske lære­bø­ker i his­to­rie for­mid­ler det samme syn. Her frem­stil­les bol­sje­vis­men som - nett­opp - et frem­skritt! Det sit­ter nok langt inne for norske sosia­lis­ter å erkjenne at bol­sje­vis­men var like ille som nazis­men, at den kun etter­lot seg ødeleg­gelse, det tok bare len­ger tid. Den var ikke like mye opera som nazismen.

I Makt og men­neske, his­to­rie for 9. klasse av Bjørn Ing­vald­sen og Ingunn Kris­ten­sen, står det om den rus­siske revolusjon:

Rus­serne vil ha forandringer

I Russ­land hadde tsa­ren all makt fram til 1917, og tsar­fa­mi­lien levd i stor luk­sus. Folk flest var fat­tige og under­trykte. En kraf­tig indu­stria­li­se­ring av lan­det de siste tiårene hadde ført til fram­veks­ten av en bety­de­lig arbei­der­klasse. Det fan­tes ingen lov­lige poli­tiske par­tier eller uav­hen­gige dom­sto­ler. Det rus­siske fol­ket hadde i 1905 demon­strert for å få tsa­ren til å gå med på refor­mer og å gi lan­det en grunn­lov. Men ingen­ting skjedde, og alt ble som før. I tiden etter orga­ni­serte ei gruppe sosia­lis­tiske rus­sere seg. De var inspi­rert av marx­is­men og mente at arbei­derne skulle ta kon­troll over pro­duk­sjo­nen. Denne gruppa fikk beteg­nel­sen bol­sje­vi­kene. De var kom­mu­nis­ter og lede­ren het Vla­di­mir Lenin.

Den naive, for­enk­lede sti­len skju­ler en mas­siv his­to­rie­for­falsk­ning. Under Sto­ly­pin gjorde Russ­land store frem­skritt. Hadde ikke første ver­dens­krig inn­truf­fet, ville det ikke blitt noen revo­lu­sjon. Russ­land hadde en duma, og å skrive at man mang­let poli­tiske par­tier og uav­hen­gige dom­sto­ler, vir­ker mani­pu­le­rende med tanke på hva som ven­tet. Bol­sje­vi­kene - ville de bare ha arbei­der­styre? Hva med demo­krati og ytrings­fri­het? Dette er skjønn­ma­ling av ideo­lo­giske sol­da­ter. Er det slik skole­barn en dag skal lese om isla­mis­tene som gri­per mak­ten i Midt­østen og får inn­fly­telse i et frem­ti­dig Europa?

Den rus­siske revolusjon

Det er 8. mars 1917. I Moskva er det opp­tøyer og demon­stra­sjo­ner. Folk tren­ger mat og bren­sel. Dess­uten er det stor mis­nøye med det auto­ri­tære sty­ret i lan­det. De tre krigs­årene har vært harde. Lan­det har lidd neder­lag, og mil­lio­ner av rus­siske sol­da­ter er drept. Poli­tiet slår hardt ned på opp­tøy­ene, men demon­stra­sjo­nene fort­set­ter også de neste dagene. Store grup­per arbei­dere går til streik, og mili­tær­av­de­lin­ger blir inn­kalt for å roe ned fol­ket. Men fol­ket nek­ter å skjule på demon­stran­tene. Opp­rø­ret kal­les februar­re­vo­lu­sjo­nen, selv om den skjedde i mars, fordi den rus­siske kalen­de­ren lå 11 dager etter den vest­lige. I spis­sen for revo­lu­sjo­nen stod ei borgerlig-radikal gruppe. De sa: “Den gamle regje­rin­gen må knu­ses full­sten­dig, og det må banes vei for en folke­re­gje­ring. Dette er Russ­lands eneste red­ning. For å kunne føre denne kam­pen til seier for demo­kra­tiet må fol­ket velge sitt eget regje­rings­or­gan.” Målet så langt i revo­lu­sjo­nen var altså et demo­kra­tisk sam­funn. Men revo­lu­sjo­nen var ennå ikke slutt, og det skulle vise seg at rus­serne fikk en helt annen styreform…

Indeed.

Skal his­to­rie­bø­kene for­midle inn­sikt eller bare opp­hop­ning av fakta? Det har lett for å bli for mye av det siste og for lite inn­sikt. Det skyl­des at for­fat­terne har ideo­lo­giske sky­lap­per og unn­går bru­tale sann­he­ter. Som når “Kaos og makt­kamp i Sov­jet­unio­nen” innn­le­des med:

Den nye sta­ten Sov­jet­unio­nen fikk en tøff start i de første årene etter den rus­siske revo­lu­sjo­nen. Det raste en blo­dig bor­ger­krig mel­lom den kom­mu­nis­tiske røde hær og den ikke-kommunistiske hvite hær, som ble støt­tet av uten­landske styr­ker. I til­legg hadde mange år med ver­dens­krig og revo­lu­sjon skapt kaos for den sov­je­tiske befolk­nin­gen. Mat­vare­pro­duk­sjo­nen var nes­ten hal­vert i for­hold til hva den var før ver­dens­kri­gen. Mel­lom fire og fem mil­lio­ner men­nes­ker døde som følge av hungersnød.

Ordet poli­tisk ter­ror nev­nes ikke. At Lenin inn­førte ter­ro­ren, at his­to­ri­kerne har doku­men­tert at det var Lenin som inn­førte ter­ror som metode, ute­la­tes. Det var Lenin som sendte beskje­dene: - Ta gis­ler, skyt rik­tig mange.

Slik kan bil­det av den glø­dende revo­lu­sjo­nære beva­res. Det kal­les his­to­rie­for­falsk­ning. Lenin var en morder.

Makt­kam­pen etter at Lenin døde omta­les på en pyn­te­lig måte:

De aller fleste troddde at lede­ren for den røde hær, Lev Trots­kij, skulle etter­følge Lenin. Men Josef Sta­lin, gene­ral­sek­re­tæ­ren i det kom­mu­nis­tiske par­tiet, ville det anner­le­des. Han fikk hjelp av flere sen­trale per­soner i par­tiet, og han fikk også støtte fra redak­tø­ren i parti­avisa, Pravda. Etter en avstem­ning i den poli­tiske ledel­sen gikk han av med sei­e­ren. Alle hans poli­tiske mot­stan­dere ble nå kas­tet ut av partiet.

Sta­lins mak­t­erob­ring var ikke van­lig parti­po­li­tikk, det skjedde i en stat der par­tiet for lengst hadde sendt de andre folke­valgte hjem og opp­løst dumaen, inn­ført bein­hard sen­sur og begynt jak­ten på menings­fel­ler på venstre fløy, sosial­re­vo­lu­sjo­nære og men­sje­vi­ker. Nå sto pro­ses­sene innad for tur, sam­ti­dig med kol­lek­ti­vi­se­rin­gen. Ikke på noe vis mak­ter for­fat­terne å få frem hvil­ken ufat­te­lig tra­ge­die som skulle veder­fa­res rus­serne og fol­kene i utkanten av imperiet.

Sta­lins styre
Noe av det første Sta­lin gjorde etter å ha kom­met til mak­ten, var å gjøre jord­bru­ket om til fel­les­eie. Det kal­les kol­lek­ti­vi­se­ring. 94 pro­sent av jord­bru­ket var pri­vat­eid før kol­lek­ti­vi­se­rin­gen star­tet. Sta­lin måtte bruke mili­tær­makt for å gjen­nom­føre pro­ses­sen. Omtrent 11 mil­lio­ner bøn­der ble depor­tert (sendt vekk) til tvangs­ar­beids­lei­rer fordi de mot­satte seg tvangs­kol­lekt­vi­se­rin­gen. Nå hadde Sta­lin sik­ret seg den poli­tiske mak­ten i land­dis­trik­tene. Mye korn ble inn­dratt og solgt, og på den måten finan­sierte Sta­lin byg­gin­gen av ny indu­stri. I til­legg fikk slave­ar­bei­det i GULa­gene (som tvangs­ar­bei­derne ble kalt) fart på økono­mien. I løpet av de neste fem årene ble den sov­je­tiske indu­stri­pro­duk­sjo­nen for­dob­let, og mange nye byer ble grunn­lagt. Sta­lin hadde befes­tet sin stil­ling som diktator.

Er ikke glas­set halv­fullt? Er ikke dette sånn noen­lunde hva som skjedde, om enn lako­nisk? Nei, det er ikke det. Omta­len av tvangs­kol­lek­ti­vi­se­rin­gen er ikke i nær­he­ten av det som utspant seg på lands­bygda. Den kuns­tige hun­gers­nø­den i Ukraina omta­les ikke. Den kos­tet anslags­vis 5-6 mil­lio­ner men­nes­ker livet, like mange som Holo­caust. Det sies at bøn­dene ble depor­tert “fordi de mot­satte seg tvangs­kol­lek­ti­vi­se­rin­gen”, som om de selv var skyld i sin skjebne. Dette er grovt. Kula­kene, stor­bøn­dene, ble defi­nert helt ned på små­ska­la­nivå, og Sta­lins bød­ler viste ingen nåde. Det eksis­te­rer en film av en liten unge som står på tunet og for­sø­ker å ta far­vel med for­eld­rene. Han føy­ses unna. Ingen ting er igjen på går­den. Politi­styr­kene tok selv med seg dyner og puter, i til­legg til mat. Det var et dik­ta­tur som rus­serne aldri hadde sett maken til, selv under blo­dige tsa­rer. Hers­ke­ren var som en Molok som ville spise sitt folk.

Ele­vene som leser dette, får ingen anelse om hva som skju­ler seg bak ordet GULag.

Den spanske bor­ger­krig beskri­ves uten å nevne Sta­lins inn­gri­pen og lik­vi­de­rin­ger bak repub­li­ka­ner­nes lin­jer. Mens fascis­men og nazis­men beskri­ves utfør­lig, både Det tredje rike og ideo­lo­gien. Det er greit. Men det er ikke greit at det for­tren­ger en sann­fer­dig omtale av kommunismen.

Den defi­ne­res slik:

Målet er det klasse­løse sam­fun­net. Mest mulig av sam­fun­nets økono­miske res­sur­ser skal være fel­les­eie. Godene skal for­de­les likt, og sam­fun­net skal sty­res av arbei­der­klas­sen eller det par­tiet som repre­sen­te­rer denne klas­sen (pro­le­ta­ria­tets diktatur).

Her er det sol­si­den som pre­sen­te­res, uten ett ord om hva denne ideo­lo­gien har resul­tert i.

Libe­ra­lisme har ikke samme lyk­ke­lige definisjon:

Enhver er sin egen lyk­kes smed”, det vil si at hvert men­neske er ansvar­lig for sin egen situa­sjon. Sam­fun­net, eller sta­ten, er til for enkelt­men­nes­kets skyld. Fri kon­kur­ranse er viktig.

Sam­men­lig­net med sosialdemokrati:

Fel­les­skap og soli­da­ri­tet er de grunn­leg­gende ver­di­ene. De vik­tigste bedrif­tene skal være eid av fel­les­ska­pet. Godene skal for­de­les likt.

Ingen­ting om makt­for­de­lings­prin­sip­pet, at libe­ra­lis­men har byg­get inn reser­va­sjo­ner mot for stor stat­lig makt og sty­ring som er his­to­risk betin­get, og at libe­ra­lis­men der­for set­ter ytrings­fri­het og beskyt­telse av mindre­tal­let høyt.

Man later som om ord er lik vir­ke­lig­het hva gjel­der kom­mu­nisme og sosialdemokrati.

Kan­skje ikke så rart da at bol­sje­vi­ke­nes ter­ror og folke­mord plas­se­res bak i kapit­let om Holo­caust. Det står ingen­ting under “Sta­lins styre”. Først etter 12 sider om Holo­caust kom­mer en halv side:

Masse­drap under Sta­lin - GULag

Jøde­ut­ryd­del­sen under andre ver­dens­krig er et gro­tesk minne for etter­ti­den, men det er dess­verre ikke det eneste eksemp­let på masse­drap. I 1930 ble de første arbeids- og fange­lei­rene i Sov­jet­unio­nen offi­si­elt åpnet. Men­nes­ker som var mis­tenkt for mot­stand mot revo­lu­sjo­nen eller sta­ten gene­relt, ble stemp­let som “fol­kets fien­der” og ble sendt til kon­sen­stra­sjons­lei­rene. Lei­rene, de fleste lå i Sibir, fikk etter hvert nav­net GULag.

Språk­bru­ken er bevisst­løs og tan­tete: “dess­verre ikke eneste eksem­pel” og “mis­tenkt for mot­stand” - dette er en hår­rei­sende for­skjøn­nelse av masse­ter­ror. Det sto en hen­stil­ling om ikke å bruke hei­sene i Moskva om nat­ten for ikke å vekke folk; NKVD hen­tet folk til alle døg­nets tider.

Så kom­mer den sta­l­ins­t­iske argu­men­ta­sjo­nen frem. Sta­lin sa som kjent at når man høv­ler, fal­ler det spon, når man vil lage ome­lett, må man knuse egg. Med andre ord: Frem­skrit­tet har sine omkost­nin­ger, og men­nes­kene i GULag var slike kost­na­der. Sorry folks! For­fat­terne går med på og bru­ker samme regnestykke!

Det arbei­det fan­gene utførte, fikk stor økono­misk betyd­ning for Sov­jet­unio­nen. De ble satt til å bygge kana­ler og veier. Dess­uten stod de for mye av opp­byg­gin­gen av tung­in­du­strien. Det gjorde at Sov­jet­unio­nen kjapt kom på nivå med andre indu­stri­land. Mange fan­gene ble sendt til fron­ten under kri­gen, som “kanon­føde”. Sov­jet­bor­gere som ble mis­tenkt for å ha sam­ar­bei­det med fien­den, ble raskt sendt til en av leirene.

Hvor­for ikke rose de tyske motor­vei­ene eller at Hit­ler avskaf­fet arbeids­le­dig­het og inn­førte sosiale goder for arbei­derne? Sta­lins sla­ver “stod” slett ikke for mye av opp­byg­gin­gen, de ble behand­let som for­bruks­vare med en bestemt hold­bar­het. Det var menin­gen at de skulle dø. Å inn­kas­sere gevins­ten for denne men­neskeof­rin­gen og vur­dere dens posi­tive resul­tat vit­ner om en man­gel på inn­sikt hos for­fat­terne. En umo­ral de videre­for­mid­ler til ele­vene. De tror at det tross alt var noe bra med kom­mu­nis­men og Stalin.

Len­ger ned heter det lakonisk:

Tal­lene er noe usikre, men man antar at rundt 18 mil­lio­ner døde i leirene.

18 mil­lio­ner, dvs adskil­lig flere mil­lio­ner enn i Nazi-Tyskland. Ingen grunn til reflek­sjon over likheter?

Så kom­mer det:

For­føl­gel­sene i Sov­jet­unio­nen var av poli­tisk art, mens jøde­for­føl­gel­sen i Tysk­land var etnisk rensing.

Det som menes er kan­skje at de som hav­net i saksa i Sov­jet­unio­nen, hadde seg selv å takke: De hadde poli­tiske menin­ger som gjorde at de falt i unåde. Mens i Tysk­land gikk man etter biologi.

Det er et takk­nem­lig sce­na­rio for det fler­kul­tu­relle sam­funn. Men det er en løgn.

Det dek­ker over en uhyg­ge­lig bru­tal opp­fat­telse av his­to­rie og poli­tikk. Det legi­ti­me­rer indi­rekte masse­ter­ro­ren under Lenin og Sta­lin. Det var selv­føl­ge­lig feil, men det kom an på menin­ger, og de kan end­res. Det var med andre ord en vil­kår­lig fak­tor, mens nazis­tene gikk etter hva du var født som, jøde eller homo.

Det er en bekvem fore­stil­ling som slip­per kom­mu­nis­men av kro­ken, men den er løgn­ak­tig, for den poli­tiske vil­kår­lig­het man sky­ter seg inn under, ble av kom­mu­nis­tene anvendt som et våpen: De defi­nerte hvem som var fien­der, og det kunne gjelde hvem som helst, bøn­der som eide mer enn 10 mål, var stor­bøn­der og måtte depor­te­res. Arbeids­ulyk­ker var sabo­ta­sje og skyld­tes klasse­fien­der. Poli­tisk kri­tikk innad i kom­mu­nist­par­tiet var frak­sjons­virk­som­het og avvik til høyre eller venstre. Til slutt ble bol­sje­vi­kene skremte og vilje­løse. De visste aldri hvor haren hop­pet, bare at de måtte holde med og følge Stalin.

Poen­get er at de som satt med total makt, defi­nerte hvem som var fiender.

Da er vi til­bake til Aslak Sira Myhre. Det er samme øvelse han bedri­ver: å utpeke fien­der. Hele Ves­ten er fiende. Han var selv­føl­ge­lig gjest i Kul­tur­nytt i går og snak­ket om kors­tog og Saladin-dagene, sam­men med Øivind Strøm­men. Pro­gram­le­der Bir­ger Kols­rud Jås­und omtalte Sala­din som “fredsfyrsten”.

En gang kjem­pet man om sann­he­ten om Sta­lin. Leni­nis­tene har for­svart sin ver­sjon og sogar fått gjen­nom­slag for den i lærebøkene.

Nå kan kam­pen føres over i det som Aslak Sira Myhre hev­der han er mot, en sivi­li­sa­sjons­krig, for han fører åpen­bart krig mot den kul­tu­ren han selv er født inn i og lever på.

Han står i en lang tra­di­sjon som har per­fek­sjo­nert det å ta nakke­tak på til­hø­rerne ved å slynge ut ankla­ger om at det er de som dri­ver sivi­li­sa­sjons­krig. Der­for nyt­ten av ord som kors­tog. Og det vir­ker, igjen og igjen. Pub­li­kum krym­per seg. Svø­pen suser over hodene deres.

Men det vir­ker bare fordi noen vil det slik: avi­sene, medie­hu­sene, de dype stat­lige lom­mer, Fritt Ord, for­fat­tere, intel­lek­tu­elle, skri­ben­ter, bloms­ten av nasjo­nens åndsliv.

Ånds­liv? Fin­nes det ånd igjen i en slik kvern? Ånd er hva de hater aller mest, og ånd for­svin­ner fra alt de rører ved.

 




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.