Ekkokammer?

Mimisbrunnr

Jeg min­nes en ganske kos­te­lig film­scene fra en to-tre tiår til­bake der den lokale pres­ten del­tok i en banne-og-skjellsord kon­kur­ranse (mon var det på ita­li­ensk?) med en av lands­by­ens røffe og slus­kete her­rer, og der kir­kens mann feide gul­vet med mot­stan­de­ren. For ingen kjente ned­si­den av men­neske­li­vet bedre enn den gods­lige og - skal vi med et pent ord kalle ham ver­dens­vante - pres­ten. Dess­verre, eller hel­dig­vis, min­nes jeg intet av over­set­te­rens brag­der i situa­sjo­nen, men også han leverte sik­kert et fro­dig stykke arbeide.

En del av det sosiale livets dyna­mikk gjen­spei­les i hvor­dan ukvems­ord, skjells­ord og nega­tive beteg­nel­ser i sin almin­ne­lig­het end­rer seg. Man har et sta­bilt til­fang av kjerne­be­gre­per hen­tet fra kjønns­li­vets område, der for­res­ten vi nord­menn i paren­tes bemer­ket all­tid har vært ganske pus­lete sam­men­lig­net med hvor­dan man bolt­rer seg på andre språk jeg kjen­ner, og frem­de­les har vi også ord av meta­fy­sisk opp­rin­nelse selv et halv­se­kel etter at dje­ve­len ble offi­si­elt stedt til hvile som tros­mes­sig rea­li­tet. Inn­imel­lom kom­mer dess­uten i blant også et og annet nyord som åpen­bart ikke hører til i noen av hoved­ka­te­go­ri­ene, men som like­vel i løpet av kort tid brøy­ter seg fram og blir all­ment anven­de­lig. Stygt behø­ver ordet ingen­lunde være, langt ifra, det kan tvert imot godt være salon­fähig, men det dek­ker altså et nyopp­duk­ket eller ust­et­tet behov. Et slikt nytt nisje­ord som i alle fall jeg ikke var opp­merk­som på inn­til for noen få måne­der siden, er ”ekkokammer”.

Det er ikke til­fel­dig at jeg tar opp temaet akku­rat her, for nett­opp document.no beskyl­des jo tidt av menings­mot­stan­dere for å være et ekko­kam­mer. Slik jeg for­står ord­bru­ken betyr det at stem­mene som gjør seg hørt her inne, er enty­dige, lite pre­get av menings­mes­sig varia­sjon, og med stor tendens til, bil­led­lig talt, å klappe hver­andre på skuldre og rygg når noe sies. Det skri­ves med andre ord bare for menig­he­ten, for de alle­rede frelste, og føl­ge­lig blir dis­kur­sen inn­ad­vendt og uten inn­fly­telse på det store sam­fun­net utenfor.

Det er selv­sagt en del rett i dette, og som flit­tig skri­bent på nett­ste­det tar jeg min del av skyl­den, om skyld det er; det skal vi komme litt til­bake til. Men kri­tik­ken berø­rer også et mye mer almin­ne­lig og vik­tig spørs­mål: Hvem har ansvar for at ulike menin­ger kom­mer til uttrykk i sam­fun­net? På hvil­ket detal­je­rings­nivå skal man etter­strebe balanse mel­lom meningene?

Det torde være åpen­bart for alle at den enkelte skri­bent ikke kan gi lik vekt til alle syns­punk­ter; det får nå være gren­ser for shi­zoide balanse­krav. Selv­sagt plik­ter man i skrift og tale å for­søke å trekke inn rele­vante momen­ter fra ulike hold når man dis­ku­te­rer et gitt tema, gjerne både slikt som taler for og mot den kon­klu­sjo­nen man ender opp på, da vil også reson­ne­men­tet frem­stå som mer tro­ver­dig, men man aksep­te­rer som uunn­gåe­lig at enkelt­men­nes­ker kan være for­blin­det av egen over­be­vis­ning (eller av mang­lende kunn­skap, svik­tende evne til å skjelne mel­lom vik­tig og uvik­tig og en rad andre ting) og føl­ge­lig har vi bare betin­get til­tro til det de sier og skri­ver. Skri­ben­ten gir oss sin mening og sitt syn, hver­ken mer eller mindre, og det sit­ter i rygg­mar­gen på oss at vi ønsker å høre flere og kan­skje andre syns­punk­ter for slik å skaffe oss et bre­dere bilde før vi bestem­mer oss for hva vi selv mener.

Påhvi­ler det redak­tør Rustad å slippe alle menin­ger til på document.no, for nå å ta vårt fore­trukne eksem­pel, kan­skje til og med i en kvan­ti­ta­tiv grad som sva­rer til deres fore­komst i sam­fun­net? Fjernt fra at jeg skal tale for andre enn meg selv, og Rustad er så åpen­bart i stand til å gjøre rede for eget syn, men jeg fin­ner det selv­sagt at noen slik redak­tør­plikt ikke fore­lig­ger, hver­ken juri­disk eller moralsk. Folk som angri­pes, skal ha til­svars­rett, det er noe annet, og det fin­nes sik­kert en del andre spe­sial­til­fel­ler der det kan synes rime­lig at for redak­sjo­nen utri­ve­lige syns­punk­ter slip­pes til, men ellers er man under­lagt redak­tø­rens rett til selv å trykke eller ikke trykke det han vil ha eller ikke ha. Dette er ikke sen­sur; ingen har noen grunn­leg­gende rett til å få sine skri­ve­rier pub­li­sert i annen manns tids­skrift. Man kan ikke for­vente at Klasse­kam­pen skal la seg bruke til sten­dige angrep på sosia­lis­men, at Vårt Land skal åpne sine spal­ter for en strøm av invek­ti­ver mot kris­ten­dom­men, og altså hel­ler ikke at document.no skal begynne å kol­por­tere pro­pa­ganda for multikulturalismen.

Selv vur­de­rer jeg orga­ner som Dag­bla­det, VG og Aften­pos­ten til å være i akku­rat samme kate­gori som de oven­for nevnte, de er bare større og omset­ter mer pen­ger, og føl­ge­lig blir jeg ikke like arg som mange andre over at de sys­te­ma­tisk dem­per noen leser­re­spon­ser mens andre frem­mes: Disse avi­sene er med hud og hår en del av det multi­kul­tu­relle, nasjons­om­for­mende pro­sjek­tet, de har omfav­net den nye norske all­menn­ra­di­ka­lis­men og opp­fø­rer seg der­etter. Aften­pos­ten er ikke en kon­ser­va­tiv avis len­ger, de frem­mer andre grunn­hold­nin­ger, og vi må bare lære oss at slik er det blitt og at vi føl­ge­lig intet kan for­vente oss fra det hold.

Fra sta­ten, deri­mot, skulle man kan­skje kunne vente seg en mer inklu­de­rende hold­ning der man bevisst ser til at også syns­punk­ter i utakt med den domi­ne­rende tids­ån­den sik­res mot kvel­nings­dø­den? Sta­ten er jo ellers så gene­røs når det gjel­der mang­fol­det, er den ikke?

Nja, det kom­mer vel litt an på hvil­ket mang­fold man snak­ker om, later det til. Man har eksem­pel­vis rause presse­støtte­ord­nin­ger i Norge hvis angi­ve­lige hoved­hen­sikt er å sikre menings­mes­sig diver­si­tet, det er sant, både direkte og indi­rekte ord­nin­ger, men så vise­lig er det laget at de tref­fer noen (sær­lig aviser som Dags­avi­sen og Vårt Land) mer enn andre, hvil­ket selv­sagt også var hen­sik­ten. Og så kan nå hver enkelt tenke sitt om den kos­miske rett­fer­dig­he­ten av slikt; per­son­lig tror jeg i alle fall ikke det er en til­fel­dig­het at utfal­let og for­de­lin­gen ble som det ble.

Norske ikke-statlige orga­ni­sa­sjo­ner (NGOer) deler også ut en hel del offent­lige mid­ler til ver­dig tren­gende i konge­ri­ket; slik er det nå engang man orga­ni­se­rer det sivile sam­fun­net hos oss. Det fin­nes sik­kert eksemp­ler på at orga­ni­sa­sjo­ner i oppo­si­sjon til den store norske enig­he­ten er blitt beguns­ti­get med mid­ler, men prak­sis tyder sterkt på at som hoved­re­gel skal den som ikke er poli­tisk kor­rekt, ikke beguns­ti­ges med så mye som en krone av fel­les­ska­pets mid­ler der­som det bare kan unn­gås. Jeg ten­ker helt kon­kret på den mang­lende til­de­lin­gen av støtte til document.no fra Fritt Ord for et drygt år siden, en forbi­gå­else som man skal være sær­de­les naiv for ikke å se som det den var: En beskjed om poli­tisk avstandstagen.

Det er klokt å lære av dette: Ingen andre kom­mer til å holde liv i noen poli­tisk oppo­si­sjon i Norge hvis ikke de oppo­si­sjo­nelle gjør det selv. Ord om mang­fold og diver­si­tet kom­mer til å rulle over skjer­men og rumle som de tomme tøn­nene de er, mens man på alle til­gjen­ge­lige måter vil for­søke å brenne­merke et nett­sted som document.no menings­mes­sig; tiden etter mas­sa­krene 22. juli i fjor har i så måte vært klar­gjø­rende. Sam­ti­dig vil man prøve å hindre enhver økono­misk støtte, den være seg direkte eller indi­rekte; å tro noe annet er naivt.

Skal reell oppo­si­sjon mot rådende norsk (innvandrings)politikk mål­bæ­res inn i det offent­lige rom, så må vi stå for den selv. Regn ikke med støtte fra de poli­tiske par­ti­ene med mindre de tror de kan vinne vel­ger­opp­slut­ning på det; de er alle, også Frem­skritts­par­tiet, popu­la­ri­tets­sø­kende opport­u­nis­ter og sær­de­les lyd­høre over­for de flyk­tige dag-til-dag stem­nin­ger som pis­kes opp. Regn ikke med noen støtte fra de store elek­tro­niske eller papir­ba­serte nyhets­me­diene; den kom­mer ikke. Regn ikke med noen fai­r­ness når Ole Torp eller andre kory­feer fra det offi­si­elle Norge arran­ge­rer debat­ter om slike spørs­mål; den vil ikke bli vist. For­vent intet, da blir skuf­fel­sen som minst.

Også for dem som har vokst opp i Ibsens skygge, er det ensomt å føle at man står helt alene, at det man selv anser som rime­lig gren­sende til selv­sagt, i alle fall som kurant og ukon­tro­ver­si­elt, med ett er blitt tabui­sert i ens eget land. Det kan dreie seg om fun­da­men­tale spørs­mål som at ekte­ska­pet er en insti­tu­sjon mel­lom mann og kvinne etab­lert for å sikre barns trygg­het, eller at sta­ten ikke må handle slik at nord­menn kom­mer i mino­ri­tet i vik­tige deler av Norge. Dette var i går udis­ku­ta­belt, men i dag er det ikke len­ger det, og de som hev­der de gamle syns­punk­tene, søkes latterliggjort.

For meg var det en kilde til glede da jeg for noe over et år siden opp­da­get document.no, et nett­sted som hev­det van­lige kon­ser­va­tive syns­punk­ter på det norske sam­fun­net, syns­punk­ter som jeg ikke len­ger hørte for­svart på Stor­tin­get eller i avi­sene og NRK. Det var en bekref­telse på at ikke alle nord­menn var gått av skaf­tet, på at ikke alt som engang gjaldt som rett og rik­tig, nå var kas­tet på den ideo­lo­giske skrap­hau­gen og erstat­tet med lett­vinte og godt­kjøps­po­pu­lære menin­ger. Noen tenkte frem­de­les lang­sik­tig, med nasjo­nens beste som rette­snor. For slik er det at den som ikke grun­ner over sam­tids­po­li­tik­kens lang­tids­kon­se­kven­ser for eget sam­funn, for eget fedre­land, ”han er ikkje verd slikt eit land å få” som det med en omskriv­ning heter i ”Krå­ke­visa” (eller: ”Og man­nen han gjekk seg til ved­a­skog”). Siden har document.no vært et medie­mes­sig puste­hull for meg og flere av mine ven­ner, en bekref­telse på at det fin­nes også andre som bryr seg om Nor­ges ve og vel langs de samme utvik­lings­mes­sige ret­nings­lin­jer som også jeg synes er de viktigste.

I den for­stand er jeg stolt av å bidra til at dette nett­ste­det er et ekko­kam­mer, altså i betyd­nin­gen et sted der de gode ordene og tan­kene gir gjen­lyd hos andre og ska­per for­nyet sam­klang. Såpass selv­be­hand­ling skal vi unne oss i blant, ikke minst når kul­den og bles­ten ute i kon­sen­sus­sam­fun­net river og sli­ter i dem som uttryk­ker uenig­het. Selv­sagt gjen­tar vi oss selv, vi som skri­ver her, men slik vil det all­tid være: Det sies at ingen for­fat­ter har skre­vet mer enn én bok, men den kan til gjen­gjeld omskri­ves og revi­de­res og gjen­ut­gis mange gan­ger. Vi bidrar fra så mange vink­ler og med de for­skjel­ligste stå­ste­der, derom hers­ker ingen tvil. Mang­ler et vik­tig per­spek­tiv, så rett på det ved å skrive selv; de fleste kan.

Gir artik­lene noen nye (og gamle) lesere ”råg i ryg­gen” som våre svenske ven­ner sier, en bekref­telse på at nei, det er ikke all­tid DE som har mis­tet vet­tet eller gått av skaf­tet, noen gan­ger er det fak­tisk sam­ti­den og tids­ån­den, så er i alle fall noe opp­nådd. Skulle det som skri­ves dess­uten ha en viss over­be­vis­nings­kraft for tvi­lende sje­ler, så ville det være rent stor­veis, natur­lig­vis, men det er altså ikke nød­ven­dig for at styk­kene skal ha verdi.

Det er ikke ofte jeg site­rer Audun Lys­bak­ken med aner­kjen­nelse, men jeg synes han avslut­tet sin lands­møte­tale nylig på en utmer­ket måte: Det BLIR vår, sa han. Der er vi ihvert­fall enig, om enn her­rene Lys­bak­ken og Mimis­brunnr sik­kert leg­ger ulik over­ført betyd­ning i begrepet.

Så der­for, kjære document.nos ekko­eks­po­nerte lesere: Enten nå solen skin­ner eller ikke, ha en rik­tig god tid­lig førpåskehelg…elg…elg…elg!




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.