Ekkokammer?

Mimisbrunnr

Jeg minnes en ganske kostelig filmscene fra en to-tre tiår tilbake der den lokale presten deltok i en banne-og-skjellsord konkurranse (mon var det på italiensk?) med en av landsbyens røffe og sluskete herrer, og der kirkens mann feide gulvet med motstanderen. For ingen kjente nedsiden av menneskelivet bedre enn den godslige og – skal vi med et pent ord kalle ham verdensvante – presten. Dessverre, eller heldigvis, minnes jeg intet av oversetterens bragder i situasjonen, men også han leverte sikkert et frodig stykke arbeide.

En del av det sosiale livets dynamikk gjenspeiles i hvordan ukvemsord, skjellsord og negative betegnelser i sin alminnelighet endrer seg. Man har et stabilt tilfang av kjernebegreper hentet fra kjønnslivets område, der forresten vi nordmenn i parentes bemerket alltid har vært ganske puslete sammenlignet med hvordan man boltrer seg på andre språk jeg kjenner, og fremdeles har vi også ord av metafysisk opprinnelse selv et halvsekel etter at djevelen ble offisielt stedt til hvile som trosmessig realitet. Innimellom kommer dessuten i blant også et og annet nyord som åpenbart ikke hører til i noen av hovedkategoriene, men som likevel i løpet av kort tid brøyter seg fram og blir allment anvendelig. Stygt behøver ordet ingenlunde være, langt ifra, det kan tvert imot godt være salonfähig, men det dekker altså et nyoppdukket eller ustettet behov. Et slikt nytt nisjeord som i alle fall jeg ikke var oppmerksom på inntil for noen få måneder siden, er ”ekkokammer”.

Det er ikke tilfeldig at jeg tar opp temaet akkurat her, for nettopp document.no beskyldes jo tidt av meningsmotstandere for å være et ekkokammer. Slik jeg forstår ordbruken betyr det at stemmene som gjør seg hørt her inne, er entydige, lite preget av meningsmessig variasjon, og med stor tendens til, billedlig talt, å klappe hverandre på skuldre og rygg når noe sies. Det skrives med andre ord bare for menigheten, for de allerede frelste, og følgelig blir diskursen innadvendt og uten innflytelse på det store samfunnet utenfor.

Det er selvsagt en del rett i dette, og som flittig skribent på nettstedet tar jeg min del av skylden, om skyld det er; det skal vi komme litt tilbake til. Men kritikken berører også et mye mer alminnelig og viktig spørsmål: Hvem har ansvar for at ulike meninger kommer til uttrykk i samfunnet? På hvilket detaljeringsnivå skal man etterstrebe balanse mellom meningene?

Det torde være åpenbart for alle at den enkelte skribent ikke kan gi lik vekt til alle synspunkter; det får nå være grenser for shizoide balansekrav. Selvsagt plikter man i skrift og tale å forsøke å trekke inn relevante momenter fra ulike hold når man diskuterer et gitt tema, gjerne både slikt som taler for og mot den konklusjonen man ender opp på, da vil også resonnementet fremstå som mer troverdig, men man aksepterer som uunngåelig at enkeltmennesker kan være forblindet av egen overbevisning (eller av manglende kunnskap, sviktende evne til å skjelne mellom viktig og uviktig og en rad andre ting) og følgelig har vi bare betinget tiltro til det de sier og skriver. Skribenten gir oss sin mening og sitt syn, hverken mer eller mindre, og det sitter i ryggmargen på oss at vi ønsker å høre flere og kanskje andre synspunkter for slik å skaffe oss et bredere bilde før vi bestemmer oss for hva vi selv mener.

Påhviler det redaktør Rustad å slippe alle meninger til på document.no, for nå å ta vårt foretrukne eksempel, kanskje til og med i en kvantitativ grad som svarer til deres forekomst i samfunnet? Fjernt fra at jeg skal tale for andre enn meg selv, og Rustad er så åpenbart i stand til å gjøre rede for eget syn, men jeg finner det selvsagt at noen slik redaktørplikt ikke foreligger, hverken juridisk eller moralsk. Folk som angripes, skal ha tilsvarsrett, det er noe annet, og det finnes sikkert en del andre spesialtilfeller der det kan synes rimelig at for redaksjonen utrivelige synspunkter slippes til, men ellers er man underlagt redaktørens rett til selv å trykke eller ikke trykke det han vil ha eller ikke ha. Dette er ikke sensur; ingen har noen grunnleggende rett til å få sine skriverier publisert i annen manns tidsskrift. Man kan ikke forvente at Klassekampen skal la seg bruke til stendige angrep på sosialismen, at Vårt Land skal åpne sine spalter for en strøm av invektiver mot kristendommen, og altså heller ikke at document.no skal begynne å kolportere propaganda for multikulturalismen.

Selv vurderer jeg organer som Dagbladet, VG og Aftenposten til å være i akkurat samme kategori som de ovenfor nevnte, de er bare større og omsetter mer penger, og følgelig blir jeg ikke like arg som mange andre over at de systematisk demper noen leserresponser mens andre fremmes: Disse avisene er med hud og hår en del av det multikulturelle, nasjonsomformende prosjektet, de har omfavnet den nye norske allmennradikalismen og oppfører seg deretter. Aftenposten er ikke en konservativ avis lenger, de fremmer andre grunnholdninger, og vi må bare lære oss at slik er det blitt og at vi følgelig intet kan forvente oss fra det hold.

Fra staten, derimot, skulle man kanskje kunne vente seg en mer inkluderende holdning der man bevisst ser til at også synspunkter i utakt med den dominerende tidsånden sikres mot kvelningsdøden? Staten er jo ellers så generøs når det gjelder mangfoldet, er den ikke?

Nja, det kommer vel litt an på hvilket mangfold man snakker om, later det til. Man har eksempelvis rause pressestøtteordninger i Norge hvis angivelige hovedhensikt er å sikre meningsmessig diversitet, det er sant, både direkte og indirekte ordninger, men så viselig er det laget at de treffer noen (særlig aviser som Dagsavisen og Vårt Land) mer enn andre, hvilket selvsagt også var hensikten. Og så kan nå hver enkelt tenke sitt om den kosmiske rettferdigheten av slikt; personlig tror jeg i alle fall ikke det er en tilfeldighet at utfallet og fordelingen ble som det ble.

Norske ikke-statlige organisasjoner (NGOer) deler også ut en hel del offentlige midler til verdig trengende i kongeriket; slik er det nå engang man organiserer det sivile samfunnet hos oss. Det finnes sikkert eksempler på at organisasjoner i opposisjon til den store norske enigheten er blitt begunstiget med midler, men praksis tyder sterkt på at som hovedregel skal den som ikke er politisk korrekt, ikke begunstiges med så mye som en krone av fellesskapets midler dersom det bare kan unngås. Jeg tenker helt konkret på den manglende tildelingen av støtte til document.no fra Fritt Ord for et drygt år siden, en forbigåelse som man skal være særdeles naiv for ikke å se som det den var: En beskjed om politisk avstandstagen.

Det er klokt å lære av dette: Ingen andre kommer til å holde liv i noen politisk opposisjon i Norge hvis ikke de opposisjonelle gjør det selv. Ord om mangfold og diversitet kommer til å rulle over skjermen og rumle som de tomme tønnene de er, mens man på alle tilgjengelige måter vil forsøke å brennemerke et nettsted som document.no meningsmessig; tiden etter massakrene 22. juli i fjor har i så måte vært klargjørende. Samtidig vil man prøve å hindre enhver økonomisk støtte, den være seg direkte eller indirekte; å tro noe annet er naivt.

Skal reell opposisjon mot rådende norsk (innvandrings)politikk målbæres inn i det offentlige rom, så må vi stå for den selv. Regn ikke med støtte fra de politiske partiene med mindre de tror de kan vinne velgeroppslutning på det; de er alle, også Fremskrittspartiet, popularitetssøkende opportunister og særdeles lydhøre overfor de flyktige dag-til-dag stemninger som piskes opp. Regn ikke med noen støtte fra de store elektroniske eller papirbaserte nyhetsmediene; den kommer ikke. Regn ikke med noen fairness når Ole Torp eller andre koryfeer fra det offisielle Norge arrangerer debatter om slike spørsmål; den vil ikke bli vist. Forvent intet, da blir skuffelsen som minst.

Også for dem som har vokst opp i Ibsens skygge, er det ensomt å føle at man står helt alene, at det man selv anser som rimelig grensende til selvsagt, i alle fall som kurant og ukontroversielt, med ett er blitt tabuisert i ens eget land. Det kan dreie seg om fundamentale spørsmål som at ekteskapet er en institusjon mellom mann og kvinne etablert for å sikre barns trygghet, eller at staten ikke må handle slik at nordmenn kommer i minoritet i viktige deler av Norge. Dette var i går udiskutabelt, men i dag er det ikke lenger det, og de som hevder de gamle synspunktene, søkes latterliggjort.

For meg var det en kilde til glede da jeg for noe over et år siden oppdaget document.no, et nettsted som hevdet vanlige konservative synspunkter på det norske samfunnet, synspunkter som jeg ikke lenger hørte forsvart på Stortinget eller i avisene og NRK. Det var en bekreftelse på at ikke alle nordmenn var gått av skaftet, på at ikke alt som engang gjaldt som rett og riktig, nå var kastet på den ideologiske skraphaugen og erstattet med lettvinte og godtkjøpspopulære meninger. Noen tenkte fremdeles langsiktig, med nasjonens beste som rettesnor. For slik er det at den som ikke grunner over samtidspolitikkens langtidskonsekvenser for eget samfunn, for eget fedreland, ”han er ikkje verd slikt eit land å få” som det med en omskrivning heter i ”Kråkevisa” (eller: ”Og mannen han gjekk seg til vedaskog”). Siden har document.no vært et mediemessig pustehull for meg og flere av mine venner, en bekreftelse på at det finnes også andre som bryr seg om Norges ve og vel langs de samme utviklingsmessige retningslinjer som også jeg synes er de viktigste.

I den forstand er jeg stolt av å bidra til at dette nettstedet er et ekkokammer, altså i betydningen et sted der de gode ordene og tankene gir gjenlyd hos andre og skaper fornyet samklang. Såpass selvbehandling skal vi unne oss i blant, ikke minst når kulden og blesten ute i konsensussamfunnet river og sliter i dem som uttrykker uenighet. Selvsagt gjentar vi oss selv, vi som skriver her, men slik vil det alltid være: Det sies at ingen forfatter har skrevet mer enn én bok, men den kan til gjengjeld omskrives og revideres og gjenutgis mange ganger. Vi bidrar fra så mange vinkler og med de forskjelligste ståsteder, derom hersker ingen tvil. Mangler et viktig perspektiv, så rett på det ved å skrive selv; de fleste kan.

Gir artiklene noen nye (og gamle) lesere ”råg i ryggen” som våre svenske venner sier, en bekreftelse på at nei, det er ikke alltid DE som har mistet vettet eller gått av skaftet, noen ganger er det faktisk samtiden og tidsånden, så er i alle fall noe oppnådd. Skulle det som skrives dessuten ha en viss overbevisningskraft for tvilende sjeler, så ville det være rent storveis, naturligvis, men det er altså ikke nødvendig for at stykkene skal ha verdi.

Det er ikke ofte jeg siterer Audun Lysbakken med anerkjennelse, men jeg synes han avsluttet sin landsmøtetale nylig på en utmerket måte: Det BLIR vår, sa han. Der er vi ihvertfall enig, om enn herrene Lysbakken og Mimisbrunnr sikkert legger ulik overført betydning i begrepet.

Så derfor, kjære document.nos ekkoeksponerte lesere: Enten nå solen skinner eller ikke, ha en riktig god tidlig førpåskehelg…elg…elg…elg!




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.