Den store syntesen

Mimisbrunnr

I biologien kalles i blant fusjonen mellom Darwinistisk evolusjonstenkning og Mendelsk genetikk for den store syntesen. Førstnevnte påpeker at forandringer skjer i arter over tid (fenotypiske endringer; dette er selvsagt nå, men var svært omtvistet da man anså skaperverket for å være perfekt og endelig, statisk), og at dette skjer gjennom seleksjon for de mest egnete eksemplarene der variasjon foreligger, mens sistnevnte påpeker hvordan variantene oppstår gjennom tilfeldige forandringer av arvemassen, mutasjoner (genotypiske endringer).

Selvsagt er ikke synteser begrenset til biologiens område. Ei heller har noen eiendomsrett til ordet eller begrepet – selv ikke Hegels ideologiske etterkommere har det – og “syntese” brukes da også om så mangt. Her vil jeg ta for meg den sammensmeltning jeg mener langt på vei har funnet sted mellom internasjonal sosialisme og kapitalisme de siste tiårene, en forandring der Norge har vært en ivrig pådriver og medspiller og som utgjør et viktig element i den pågående globaliseringen. Temaet er stort og vanskelig så det forslår, så mine pretensjoner er ikke andre enn å peke på noen meningsfulle sammenhenger, særlig da fra norsk politikk.

En gang i tiden uttrykte sosialisme noe relativt presist om hvordan man forholdt seg til den dominerende driveren i den historiske utviklingen, altså der i gården til spørsmålet om hvem som eide produksjonsmidlene. Mente man staten i størst mulig grad burde eie fabrikker og bedrifter, så var man sosialist, mens motsatt svarte et ønske om størst mulig privat eierskap til et kapitalistisk, og gjerne samtidig liberalistisk, ståsted. Det fantes selvsagt betydelig mer å si om saken og tallrike mellomstandpunkter for sosialdemokrater og andre – heller ikke før i tiden var folk endimensjonale – men den økonomiske grunnholdningen var den dominerende, den som hadde definisjonsmakt.

Det er svært vanskelig å lese noen årsakssammenheng ut av samtidigheten, men det er et historisk faktum at mens kommunismen var ved å implodere i gamle Sovjetunionen, så tok Gro Harlem Brundtland det norske sosialdemokratiet endelig ut av den sosialistiske økonomiske tankesfæren. Det var sett fra samtiden slett ikke selvsagt at så skulle skje, særlig på bakgrunn av den betydelige allmenne radikaliseringen av det norske samfunnet som 1970-tallet hadde bydd på. Men mens tradisjonell sosialisme opphørte å være et maktpolitisk reelt, om ikke respektert, alternativ internasjonalt, og utviklingen hoppet fra hendelse til hendelse som så åpenbart hadde historiens sus over seg, så skjedde tilsvarende nedbygging av den økonomiske sosialismen i AP-regi stille og fredelig mens Gro gjorde seg tilnærmet eneveldig i det statsbærende partiet, et parti som like før henne hadde vært preget av mange og ganske giftige indre stridigheter. Ingen snakket om nasjonalisering eller sosialisering av bedrifter lenger i AP, hverken som positive virkemidler for utviklingen av det moderne samfunnet eller som mål, og selv ikke hos naboene i SV var entusiasmen for institusjoner som televerket og lange ventetider på telefon, eller statlig kommunikasjonsmonopol og bare NRK-produserte programmer, merkbar i samme grad som før. Slik kvittet Arbeiderpartiet seg med viktige deler av den intellektuelle farsarven, og de gjorde det med tilsynelatende letthet. Det er ofte sagt at de stjal Høyres klær mens høyrefolket badet, og jeg synes formuleringen treffer godt. De svelget unna for dem nytt tankegods og fremsto straks som bedre tilpasset rollen som statsbærende parti i den nye, postkommunistiske tid.

Mens en angivelig undertrykket arbeiderklasse inntil nå hadde hatt hedersplassen i Arbeiderpartiets og andre hel- og halvsosialistiske partiers retoriske hierarki av verdig trengende, samtidig som de også selvsagt skulle være hoveddrivkraften i hele verdens frigjøring til utopisk og godt liv, skjedde nå et skifte. Alle jordens fordømte, med Frantz Fanons berømte ord, tok over for den hjemlige arbeiderklassen i de nyradikales etiske univers. De undertrykte (og derigjennom de rettferdige) var ikke lenger slike som alle kjente gjennom erfaringer fra folkeskolen eller militæret om ikke annet – disse to tradisjonelle ”great equalizers” i norsk samfunnsliv – nå var de blitt eksotiske mennesker som bodde andre steder, men som vi med ett var blitt medansvarlige for. De var brune mer enn hvite, kvinner mer enn menn, muslimer mer enn kristne, men fremfor alt var de mange og fattige og vi bar på en kollektiv skyld for deres elendige livsforhold. Dette var en emosjonell forandring av dimensjoner, og årsakene til den var mangslungne. De fleste grunnene var internasjonale og hørte tidsånden til, men noen var kanskje særnorske.

Dominerende var følelsen av urettferdighet, det stred mot de nyfrelste internasjonalistenes sans for hvordan kosmos burde være skrudd sammen at noen hadde mye mens andre hadde lite: Dette måtte gjøres noe med, og det fort. I naiv overbevisning om det egne prosjektets grunnleggende sannhet og rettferdighet satte man i gang med å prøve å gjøre verden mer sosialdemokratisk, mer norsk, for i Norge var jo alle i bunn og grunn sosialdemokrater i følge Einar Førde.

Det er to sider ved den massive transformasjonen som kanskje ikke umiddelbart påkaller oppmerksomhet som forklaringsforsøk, men som jeg tror kan være viktige. Det ene er at de sosialistiske idealene endret seg fra holdningen til et legitimt økonomisk spørsmål (hvem skal eie produksjonsmidlene?) til en uklar, eklektisk undertrykkings- og krenkelsesideologi som på mange måter passet det postmoderne tankesettet som nå hadde fått overtaket innen viktige sektorer av akademia. Man kan si mye om klassisk sosialisme, men ideologien er logisk konsistent og forankret i en analyse (at jeg synes analysen er skrikende mangelfull på mange måter, er en annen skål) av objektive samfunnsforhold, intet feministisk, anti-hvitt, anti-kristen, anti-vestlig mish-mash som knapt fortjener å kalles en gjennomtenkt verdensanskuelse.

Det andre aspektet er mer spesifikt og gjenfinnes i flere moderne marxistiske tankeretninger, nemlig forestillingen om en moderne snylterstat. Selv har jeg lest om dette i forbindelse med den danske terrorcellen Blekingegadebanden, hvis åndelige leder Gotfred Appel (gift med ekstremfeministen Ulla Hauton; de to utgjorde et politisk par som i mangt og meget minnet om herr og fru Mao Zedong) fremholdt med styrke at arbeiderklassen i Vesten var kjøpt opp av kapitalistene og først kunne bli en revolusjonær kraft igjen etter at de fattige massene i den tredje verden hadde reist seg i militant kamp mot urettferdigheten. Skuffelsen over den reelt eksisterende arbeiderklassen, som man jo i Norge i dag i betydelig utstrekning gjenfinner hos Fremskrittspartiet, var altså godt merkbar innen fløyer av den sosialistiske blokken.

Men de riktig maktfulle sosialistene som har steget til topps i internasjonal politikk og byråkrati, som venstresosialistene Catherine Ashton og Jose Manuel Barroso i EU og høyresosialistene Harlem Brundtland og Jagland, har hatt små vansker med å tilpasse sine opprinnelige overbevisninger hva angår økonomisk teori til de realpolitiske krav som etterhvert er stillet til dem. Langt mer enn økonomien er det nemlig det leninistiske elementet i barnelærdommen som har forblitt sentralt hos dem, oppfatningen om den sterke staten som avgjørende ledelseselement. Disse menneskene er tilsynelatende uendelig styringsvillige, og likeledes ser det ut til at de aldri tviler på HVEM som skal styre: Det er det de som skal, de vi før kalte kadrene. Dessuten er styringsviljen gjort uavhengig av faglig kompetanse ikke bare for toppledere som en statsminister, men langt ned i hierarkiet i henhold til George Kennans teorier (”ledelse som faguavhengig og selvstendig profesjon”) som åpenbart etterleves når man utnevner sjefene i store halvstatlige bedrifter i Norge.

Dermed åpnes hele tiden både nasjonalt og internasjonalt nye strata av toppstillinger for de politisk profilerte og deres venner og familie, deres nettverk. I stadig større grad ser man at folk med lederambisjoner – og dem er det skremmende mange av, ikke minst blant de unge og ambisiøse – først meritterer seg politisk, ikke minst gjennom en aktiv tid i AUF, i påvente av senere og mer lukrative karrieremuligheter innen privat eller offentlig sektor. Eksemplene er så mange at de overvelder, la meg bare nevne Rune Bjerkes vandring langs ulike politiske nettverkstråder til lederstillingen i Den norske bank og, mer nylig, den forrige landsfaderens sønnedatters, Marte Gerhardsen, overgang fra godhetsindustrien til en annen direktørjobb i samme bank.

Det er åpenbart lettere nå å finne fete kall enn det var på Einar Gerhardsens tid, særlig innen det private næringslivet og kommunikasjonsindustrien. Og det virker ikke som om noen vanskelige etiske terskler må overskrides når de skifter jobb; overhodet å ha tanker om slikt avslører vel bare en utdatert borgerlig moraltenkning. Arvtagerne nyter åpenbart sin nyvunne status som ledende norsk samfunnsskikt, veltilpasset som de er med glatte tunger, tidsriktige meninger og vennskap også inn i de tidligere maktklassene, inklusive kongehuset.

Det er selvsagt mulig de har rett i at de har vunnet, de nye globalistene, at vi er ved historiens slutt og at alle vil omfavne denne siste tapningen av sosialdemokratiet, men jeg tror det ikke. Ingen kjenner fremtiden, hverken jeg eller de politisk vellykkede og korrekte. Men har jeg rett, så vil vanlige europeere og nordmenn til sist gjennomskue denne nye herskerklassen som langt mindre opptatt av folks liv og problemer enn det de gir inntrykk av.

Da vil deres liksom-godhet bli avslørt som et middel til egennytte, som basert på et politisk gjennomtvunget fordelingssystem som ikke er bærekraftig. De er selv blitt den utbytterklassen som deres forgjengere kjempet mot, og ikke engang all verdens nyspråk eller kommunikasjonseksperter vil kunne holde illusjonen ved like. Sannhet frigjør. Det var slik før og det vil bli slik igjen.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.