Den store syntesen

Mimisbrunnr

I bio­lo­gien kal­les i blant fusjo­nen mel­lom Dar­wi­nis­tisk evo­lu­sjons­tenk­ning og Men­delsk gen­etikk for den store syn­te­sen. Først­nevnte påpe­ker at for­and­rin­ger skjer i arter over tid (feno­ty­piske end­rin­ger; dette er selv­sagt nå, men var svært omtvis­tet da man anså ska­per­ver­ket for å være per­fekt og ende­lig, sta­tisk), og at dette skjer gjen­nom selek­sjon for de mest egnete eksemp­la­rene der varia­sjon fore­lig­ger, mens sist­nevnte påpe­ker hvor­dan vari­an­tene opp­står gjen­nom til­fel­dige for­and­rin­ger av arve­mas­sen, muta­sjo­ner (geno­ty­piske endringer).

Selv­sagt er ikke syn­te­ser begren­set til bio­lo­gi­ens område. Ei hel­ler har noen eien­doms­rett til ordet eller begre­pet - selv ikke Hegels ideo­lo­giske etter­kom­mere har det - og “syn­tese” bru­kes da også om så mangt. Her vil jeg ta for meg den sam­men­smelt­ning jeg mener langt på vei har fun­net sted mel­lom inter­na­sjo­nal sosia­lisme og kapi­ta­lisme de siste tiårene, en for­and­ring der Norge har vært en ivrig pådri­ver og med­spil­ler og som utgjør et vik­tig ele­ment i den pågå­ende glo­ba­li­se­rin­gen. Temaet er stort og vans­ke­lig så det for­slår, så mine pre­ten­sjo­ner er ikke andre enn å peke på noen menings­fulle sam­men­hen­ger, sær­lig da fra norsk politikk.

En gang i tiden uttrykte sosia­lisme noe rela­tivt pre­sist om hvor­dan man for­holdt seg til den domi­ne­rende dri­ve­ren i den his­to­riske utvik­lin­gen, altså der i går­den til spørs­må­let om hvem som eide pro­duk­sjons­mid­lene. Mente man sta­ten i størst mulig grad burde eie fab­rik­ker og bedrif­ter, så var man sosia­list, mens mot­satt svarte et ønske om størst mulig pri­vat eier­skap til et kapi­ta­lis­tisk, og gjerne sam­ti­dig libe­ra­lis­tisk, stå­sted. Det fan­tes selv­sagt bety­de­lig mer å si om saken og tall­rike mel­lom­stand­punk­ter for sosial­de­mo­kra­ter og andre - hel­ler ikke før i tiden var folk endi­men­sjo­nale - men den økono­miske grunn­hold­nin­gen var den domi­ne­rende, den som hadde definisjonsmakt.

Det er svært vans­ke­lig å lese noen årsaks­sam­men­heng ut av sam­ti­dig­he­ten, men det er et his­to­risk fak­tum at mens kom­mu­nis­men var ved å implo­dere i gamle Sov­jet­unio­nen, så tok Gro Har­lem Brundt­land det norske sosial­de­mo­kra­tiet ende­lig ut av den sosia­lis­tiske økono­miske tanke­sfæ­ren. Det var sett fra sam­ti­den slett ikke selv­sagt at så skulle skje, sær­lig på bak­grunn av den bety­de­lige all­menne radi­ka­li­se­rin­gen av det norske sam­fun­net som 1970-tallet hadde bydd på. Men mens tra­di­sjo­nell sosia­lisme opp­hørte å være et makt­po­li­tisk reelt, om ikke respek­tert, alter­na­tiv inter­na­sjo­nalt, og utvik­lin­gen hop­pet fra hen­delse til hen­delse som så åpen­bart hadde his­to­ri­ens sus over seg, så skjedde til­sva­rende ned­byg­ging av den økono­miske sosia­lis­men i AP-regi stille og fre­de­lig mens Gro gjorde seg til­nær­met ene­vel­dig i det stats­bæ­rende par­tiet, et parti som like før henne hadde vært pre­get av mange og ganske gif­tige indre stri­dig­he­ter. Ingen snak­ket om nasjo­na­li­se­ring eller sosia­li­se­ring av bedrif­ter len­ger i AP, hver­ken som posi­tive virke­mid­ler for utvik­lin­gen av det moderne sam­fun­net eller som mål, og selv ikke hos nabo­ene i SV var entu­si­as­men for insti­tu­sjo­ner som tele­ver­ket og lange vente­ti­der på tele­fon, eller stat­lig kom­mu­ni­ka­sjons­mono­pol og bare NRK-produserte pro­gram­mer, merk­bar i samme grad som før. Slik kvit­tet Arbei­der­par­tiet seg med vik­tige deler av den intel­lek­tu­elle fars­ar­ven, og de gjorde det med til­syne­la­tende lett­het. Det er ofte sagt at de stjal Høy­res klær mens høyre­fol­ket badet, og jeg synes for­mu­le­rin­gen tref­fer godt. De svel­get unna for dem nytt tanke­gods og frem­sto straks som bedre til­pas­set rol­len som stats­bæ­rende parti i den nye, post­kom­mu­nis­tiske tid.

Mens en angi­ve­lig under­tryk­ket arbei­der­klasse inn­til nå hadde hatt heders­plas­sen i Arbei­der­par­ti­ets og andre hel- og halv­so­sia­lis­tiske par­ti­ers reto­riske hie­rarki av ver­dig tren­gende, sam­ti­dig som de også selv­sagt skulle være hoved­driv­kraf­ten i hele ver­dens fri­gjø­ring til uto­pisk og godt liv, skjedde nå et skifte. Alle jor­dens for­dømte, med Frantz Fanons berømte ord, tok over for den hjem­lige arbei­der­klas­sen i de nyra­di­ka­les etiske uni­vers. De under­trykte (og deri­gjen­nom de rett­fer­dige) var ikke len­ger slike som alle kjente gjen­nom erfa­rin­ger fra folke­sko­len eller mili­tæ­ret om ikke annet - disse to tra­di­sjo­nelle ”great equa­lizers” i norsk sam­funns­liv - nå var de blitt ekso­tiske men­nes­ker som bodde andre ste­der, men som vi med ett var blitt med­an­svar­lige for. De var brune mer enn hvite, kvin­ner mer enn menn, mus­li­mer mer enn kristne, men frem­for alt var de mange og fat­tige og vi bar på en kol­lek­tiv skyld for deres elen­dige livs­for­hold. Dette var en emo­sjo­nell for­and­ring av dimen­sjo­ner, og årsa­kene til den var mang­slungne. De fleste grun­nene var inter­na­sjo­nale og hørte tids­ån­den til, men noen var kan­skje særnorske.

Domi­ne­rende var følel­sen av urett­fer­dig­het, det stred mot de nyfrelste inter­na­sjo­na­lis­te­nes sans for hvor­dan kos­mos burde være skrudd sam­men at noen hadde mye mens andre hadde lite: Dette måtte gjø­res noe med, og det fort. I naiv over­be­vis­ning om det egne pro­sjek­tets grunn­leg­gende sann­het og rett­fer­dig­het satte man i gang med å prøve å gjøre ver­den mer sosial­de­mo­kra­tisk, mer norsk, for i Norge var jo alle i bunn og grunn sosial­de­mo­kra­ter i følge Einar Førde.

Det er to sider ved den mas­sive trans­for­ma­sjo­nen som kan­skje ikke umid­del­bart påkal­ler opp­merk­som­het som for­kla­rings­for­søk, men som jeg tror kan være vik­tige. Det ene er at de sosia­lis­tiske idea­lene end­ret seg fra hold­nin­gen til et legi­timt økono­misk spørs­mål (hvem skal eie pro­duk­sjons­mid­lene?) til en uklar, eklek­tisk undertrykkings- og kren­kel­ses­ideo­logi som på mange måter pas­set det post­mo­derne tanke­set­tet som nå hadde fått over­ta­ket innen vik­tige sek­to­rer av aka­de­mia. Man kan si mye om klas­sisk sosia­lisme, men ideo­lo­gien er logisk kon­sis­tent og for­ank­ret i en ana­lyse (at jeg synes ana­ly­sen er skri­kende man­gel­full på mange måter, er en annen skål) av objek­tive sam­funns­for­hold, intet femi­nis­tisk, anti-hvitt, anti-kristen, anti-vestlig mish-mash som knapt for­tje­ner å kal­les en gjen­nom­tenkt verdensanskuelse.

Det andre aspek­tet er mer spe­si­fikt og gjen­fin­nes i flere moderne marx­is­tiske tanke­ret­nin­ger, nem­lig fore­stil­lin­gen om en moderne snylt­er­stat. Selv har jeg lest om dette i for­bin­delse med den danske ter­ror­cel­len Blek­in­ge­gade­ban­den, hvis ånde­lige leder Got­fred Appel (gift med eks­trem­fe­mi­nis­ten Ulla Hau­ton; de to utgjorde et poli­tisk par som i mangt og meget min­net om herr og fru Mao Zedong) frem­holdt med styrke at arbei­der­klas­sen i Ves­ten var kjøpt opp av kapi­ta­lis­tene og først kunne bli en revo­lu­sjo­nær kraft igjen etter at de fat­tige mas­sene i den tredje ver­den hadde reist seg i mili­tant kamp mot urett­fer­dig­he­ten. Skuf­fel­sen over den reelt eksis­te­rende arbei­der­klas­sen, som man jo i Norge i dag i bety­de­lig utstrek­ning gjen­fin­ner hos Frem­skritts­par­tiet, var altså godt merk­bar innen fløyer av den sosia­lis­tiske blokken.

Men de rik­tig makt­fulle sosia­lis­tene som har ste­get til topps i inter­na­sjo­nal poli­tikk og byrå­krati, som venstre­so­sia­lis­tene Cat­h­e­rine Ash­ton og Jose Manuel Bar­roso i EU og høyre­so­sia­lis­tene Har­lem Brundt­land og Jag­land, har hatt små vans­ker med å til­passe sine opp­rin­ne­lige over­be­vis­nin­ger hva angår økono­misk teori til de real­po­li­tiske krav som etter­hvert er stil­let til dem. Langt mer enn økono­mien er det nem­lig det leni­nis­tiske ele­men­tet i barne­lær­dom­men som har for­blitt sen­tralt hos dem, opp­fat­nin­gen om den sterke sta­ten som avgjø­rende ledel­ses­ele­ment. Disse men­nes­kene er til­syne­la­tende uen­de­lig sty­rings­vil­lige, og like­le­des ser det ut til at de aldri tvi­ler på HVEM som skal styre: Det er det de som skal, de vi før kalte kad­rene. Dess­uten er sty­rings­vil­jen gjort uav­hen­gig av fag­lig kom­pe­tanse ikke bare for topp­le­dere som en stats­mi­nis­ter, men langt ned i hie­rar­kiet i hen­hold til George Ken­n­ans teorier (”ledelse som fag­u­av­hen­gig og selv­sten­dig pro­fe­sjon”) som åpen­bart etter­le­ves når man utnev­ner sje­fene i store halv­stat­lige bedrif­ter i Norge.

Der­med åpnes hele tiden både nasjo­nalt og inter­na­sjo­nalt nye strata av topp­stil­lin­ger for de poli­tisk pro­fi­lerte og deres ven­ner og fami­lie, deres nett­verk. I sta­dig større grad ser man at folk med leder­am­bi­sjo­ner - og dem er det skrem­mende mange av, ikke minst blant de unge og ambi­siøse - først merit­te­rer seg poli­tisk, ikke minst gjen­nom en aktiv tid i AUF, i påvente av senere og mer lukra­tive kar­rie­re­mu­lig­he­ter innen pri­vat eller offent­lig sek­tor. Eksemp­lene er så mange at de over­vel­der, la meg bare nevne Rune Bjer­kes vand­ring langs ulike poli­tiske nett­verks­trå­der til leder­stil­lin­gen i Den norske bank og, mer nylig, den for­rige lands­fa­de­rens sønne­dat­ters, Marte Ger­hard­sen, over­gang fra god­hets­in­du­strien til en annen direk­tør­jobb i samme bank.

Det er åpen­bart let­tere nå å finne fete kall enn det var på Einar Ger­hard­sens tid, sær­lig innen det pri­vate nærings­li­vet og kom­mu­ni­ka­sjons­in­du­strien. Og det vir­ker ikke som om noen vans­ke­lige etiske tersk­ler må over­skri­des når de skif­ter jobb; over­ho­det å ha tan­ker om slikt avslø­rer vel bare en utda­tert bor­ger­lig moral­tenk­ning. Arv­ta­gerne nyter åpen­bart sin nyvunne sta­tus som ledende norsk sam­funns­skikt, vel­til­pas­set som de er med glatte tun­ger, tids­rik­tige menin­ger og venn­skap også inn i de tid­li­gere makt­klas­sene, inklu­sive kongehuset.

Det er selv­sagt mulig de har rett i at de har vun­net, de nye glo­ba­lis­tene, at vi er ved his­to­ri­ens slutt og at alle vil omfavne denne siste tap­nin­gen av sosial­de­mo­kra­tiet, men jeg tror det ikke. Ingen kjen­ner frem­ti­den, hver­ken jeg eller de poli­tisk vel­lyk­kede og kor­rekte. Men har jeg rett, så vil van­lige euro­pe­ere og nord­menn til sist gjen­nom­skue denne nye hers­ker­klas­sen som langt mindre opp­tatt av folks liv og pro­ble­mer enn det de gir inn­trykk av.

Da vil deres liksom-godhet bli avslørt som et mid­del til egen­nytte, som basert på et poli­tisk gjen­nom­tvun­get for­de­lings­sys­tem som ikke er bære­kraf­tig. De er selv blitt den utbyt­ter­klas­sen som deres for­gjen­gere kjem­pet mot, og ikke engang all ver­dens nyspråk eller kom­mu­ni­ka­sjons­eks­per­ter vil kunne holde illu­sjo­nen ved like. Sann­het fri­gjør. Det var slik før og det vil bli slik igjen.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.