Mørke

Mimisbrunnr

Mange ord har dels et klart direkte meningsinnhold, men dessuten også en eller flere overførte betydninger. I tillegg kan både de konkrete og abstrakte variantene ha ulike erkjennelsesmessige så vel som emosjonelle sjatteringer. Mørke er et slikt ord.

En av de mest innflytelsesrike bøkene fra forrige århundre var ”Mørke midt på dagen”. Forfatteren, Arthur Koestler, var født i Budapest i 1905 av jødisk-sekulære foreldre. Han vokste opp dels i Ungarn, dels i Østerrike med både ungarsk og tysk som dagligspråk. Alt fra ung alder av levde han et uvanlig og begivenhetsrikt liv. Utdannelsen (han studerte til ingeniør) ble avbrutt før eksamen til fordel for omfattende reising som brakte ham vidt omkring både geografisk og hva gjelder kontakt med mellomkrigstidens brennende samfunnsspørsmål. Til å begynne med livnærte han seg gjennom alskens strøjobber og sulten og fattigdommen var aldri langt unna, men etter hvert begynte han å leve av sin penn. Bortsett fra i Frankrike, Tyskland og Sentraleuropa reiste og arbeidet han også i det britiske mandatområdet Palestina, i Russland og i borgerkrigens Spania. Overalt var han ikke bare øyenvitne til, men levde selv i tidens kjernekonflikter. I 1931 ble han medlem av det tyske kommunistpartiet. Under den spanske borgerkrigen ble han arrestert og dømt til døden av Francos folk, men etter å ha ventet på henrettelsen i noen måneder ble han utvekslet med en av republikkens mer prominente fanger. Via Frankrike endte han til slutt opp i Storbritannia kort tid etter at andre verdenskrig hadde begynt. Omsider ble han også britisk statsborger, valgte engelsk som sitt nye primære skriftspråk og bodde i England (om enn med mange og store reiseavbrudd) fram til sin død i 1983.

Bak seg hadde han da et massivt forfatterskap innen flere temaområder: Mot kommunismen (han ble varig vaksinert mot sin ungdomstro utover 30-tallet og meldte seg ut av partiet i 1938), mot dødsstraff (han var den eneste store forfatteren som selv visste hva det ville si å vente på fullbyrdelsen av egen dødsdom), om vitenskapshistorie og –teori og om paranormale fenomener (han testamenterte en betydelig sum penger til opprettelsen av en lærestol innen sistnevnte felt ved et britisk universitet).

Men det var altså ”Darkness at noon” som var foranledningen til denne korte omtalen av Koestler; skulle noen ønske mer kunnskap om ham utover det nettet kan bidra med, kan Michael Scammells glimrende biografi sterkt anbefales. ”Darkness at noon” kom ut første gang i 1940 og var opprinnelig oversatt fra et tysk originalmanuskript som siden gikk tapt, hvilket medførte at boken måtte oversettes tilbake til tysk fra den engelske utgaven da det ble tid for slikt. På norsk kom ”Mørke midt på dagen” i 1948, altså akkurat da motstanden mot og frykten for sovjetkommunismen i vårt land som i resten av Vesteuropa hadde rukket å vokse seg stor etter krigen.

Bokens mørke var den kommunistiske undertrykkelsen som Koestler utleverte uten skånsel, og han visste hva han snakket om. På mange måter var boken et av de mest innflytelsesrike anti-kommunistiske og generelt anti-totalitære skriftene som noen gang er publisert. Den rev grunnen vekk under i hvert fall deler av det intellektuelle hegemoniet som kommunismen hadde tilrevet seg i europeisk åndskamp etter den russiske revolusjonen (at mange i tiårene etterpå lot som om intet hadde skjedd, får så være, men etter Koestlers bok visste de som ville vite), og det sies at den franske utgaven var den viktigste enkeltfaktor som hindret kommunistpartiet i å komme til makten der. Tomheten over at den store drømmen hadde bristet var noe av det Koestler fikk fram på en særlig sterk måte. Som han selv sa det: ”Nothing is more sad than the death of an illusion”.

Koestler kjempet ikke bare mot et ytre, politisk mørke, men også mot indre demoner. En av hans mange kampsaker var retten til å kunne avslutte livet på en verdig måte og etter eget valg. Selv gjorde han nettopp det da han var 77 år gammel og alvorlig syk av parkinsonisme og leukemi. Med ham i døden fulgte hans siste (tredje) hustru og mangeårige sekretær, som forgudet ham; hun var bare 55 år gammel og frisk, men så ingen mening i å fortsette et liv uten Arthur. Koestlers forhold til kvinner var i det hele tatt komplisert – som det meste ved mannen skulle man kunne si – og han var storforbruker av dem. En av mange anklager som er rettet mot ham etter hans død, er at han ikke avstyrte Cynthias ønske om å forlate livet samtidig med ham.

Uansett hva man kan si om dette og mye annet, så var Arthur Koestler en enormt sterk intellektuell kraft som bevarte påvirkningsevnen både praktisk og teoretisk gjennom mange tiår. Dette klarte han til tross for at han modig gikk mot strømmen på flere av sine sentrale interesseområder; han leflet aldri med hverken folkemeningen eller elitens foretrukne syn og kompromisset ikke for sin bekvemmelighets skyld. En viktig komponent i hans intellektuelle persona var evnen til å se og erkjenne mørket, både det ytre og det indre, til å innse hva det inneholdt og innebar. Evnen sto ham dyrt, og til sist valgte han å ikke kjempe mot lenger.

Mens jeg har betydelig forståelse for Koestlers mørkefølelse og i noen grad også for hans selvmord, så vekker endeliktet til neste person jeg ønsker å si noe om, den norske forfatteren Stig Sæterbakken, kun tristhet. Jeg må innrømme at jeg ikke ens kjente til ham før for to måneder siden og ennå har jeg ikke lest ham grundig, men av smakebiter på nettet skjønner jeg at han var en ytterst interessant og velskrivende forfatter som jeg kommer til å lese. At han var meg ukjent er altså en unnlatelsessynd fra min side, ingen refleksjon av et uviktig forfatterskap. Han døde brått 25. januar i år, bare 46 år gammel, og i mediene mer enn antydes det at han tok sitt eget liv.

Sæterbakken hadde da tross sin unge alder allerede mange bøker bak seg siden debuten 18 år gammel, både lyrikk og prosa, og flere av dem var oversatt til fremmede språk. Det hogg i meg da jeg så at hans siste bok, fra høsten 2011, hadde tittelen ”Gjennom natten”. Ikke lenge innen hadde han fått utgitt skriftet ”Umuligheten av å leve”. Ikke alt nattemørke kommer man seg gjennom, noen ganger kan det bli for svart.

Ved siden av eget omfattende forfatterskap var Sæterbakken en litterær institusjon i hjembyen Lillehammer, både som lærer i skrivekunst og som kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival. Fra den sistnevnte stillingen trakk han seg i 2008 etter den voldsomme kritikken som kom mot at David Irving (som er dømt som holocaust-fornekter) var invitert som en av mange foredragsholdere omkring temaet ”sannhet”. Sæterbakkens skuffelse over den flokkmentalitet og intellektuelle lettvinthet innen norsk kulturelite han da møtte var stor og fremgår klart av artikkelen ”Den massive norske enigheten” i Aftenposten.

Jeg kjenner ikke saken personlig og insinuerer på ingen måte noen sammenheng med Sæterbakkens død verken direkte eller indirekte, la det være helt klart, men mørket og natten blir i alle fall ikke lettere å komme seg gjennom om man føler at man står alene. Alt for mange begavete norske forfattere har opplevd dette, og alt for mange maktet ikke å tenne nok motlys i egen sjel til å holde det svarte unna de innerste krokene.

Det siste mørket jeg hadde tenkt å si litt om, er dét den kanadiske poeten og sangeren, altså barden, Leonard Cohen har delt med oss i nærmere 50 år. Jeg nevnte han også forrige uke (”Sprekker og defekter”) , men påfyll skader ikke i slike tilfeller. Tekstene hans har vært og er en del av mitt og mange andres emosjonelle univers og etterlater gjerne bildet av et mørke som er blitt en egen, spesifikk kraft. Det dreier seg ikke lenger bare om fravær av lys slik kulde er fravær av energi, men om et eget element; litt sleivete sagt (som seg hør og bør når så alvorlige ting er tema!) er det omtrent som når en tegneseriefigur fra sin anti-lykt lar en mørkestråle hylle alt den treffer i svart (jeg mener å huske at selveste Donald Duck hadde en slik i sin tid).

Cohen har hatt mer enn sin andel av svartsyn i livet, hvilket er åpenbart når man hører sangene hans, og til tider har det slitt ham ned. Men han har da klart seg gjennom på et vis, endatil så bra at han i en alder av snart 80 fremdeles ikke bare skaper verdifull lyrikk og musikk, men også selv fremfører det hele til begeistring for nye og gamle tilhengere. Han har kommet til en slags våpenhvile med sitt eget indre mørke, et modus vivendi som tillater videre skapende liv, og mer bør man kanskje ikke strebe etter. Også på dette området skal man vokte seg for hybris, for å be om for mye. Å lære å leve med mørket er ambisiøst, men oppnåelig. Å håpe at mørket helt skal forsvinne, er derimot for mye.

Helt nylig kom enda en plate fra Cohens hånd og ånd, ”Old ideas”. Visst er ideene gamle, men de er ikke dårlige. At ikke eksistensielle problemer (noen kaller slikt ”utfordringer” på moderne nyspråk, men klør som griper tak i livet innenfra fortjener ingen eufemismer) dreier seg om andre innsikter og vansker enn de alltid har gjort, bør ikke komme som noe sjokk på tenkende mennesker. Da kan det være hjelp å hente fra dem som er gått foran, som Kolbein Falkeid skriver i det fine lille diktet ”Jeg finner nok fram”:

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.

Cohen er for mange av oss en slik kjentmann i mørkets land. Han har vennet seg til det og funnet ”sin sti i krattet”. Også sangen ”Darkness” fra den siste platen vitner om det.

Det er godt å få hjelp av kjentfolk, av skogskarer og fjellvante, når man skal gjennom nytt og vanskelig terreng. Men til syvende og sist må hvert enkelt menneske velge sin egen rute og gå turen selv.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.