Mørke

Mimisbrunnr

Mange ord har dels et klart direkte menings­inn­hold, men dess­uten også en eller flere over­førte betyd­nin­ger. I til­legg kan både de kon­krete og abs­trakte vari­an­tene ha ulike erkjen­nel­ses­mes­sige så vel som emo­sjo­nelle sjat­te­rin­ger. Mørke er et slikt ord.

En av de mest inn­fly­tel­ses­rike bøkene fra for­rige århundre var ”Mørke midt på dagen”. For­fat­te­ren, Art­hur Koest­ler, var født i Buda­pest i 1905 av jødisk-sekulære for­eldre. Han vokste opp dels i Ungarn, dels i Øster­rike med både ungarsk og tysk som dag­lig­språk. Alt fra ung alder av levde han et uvan­lig og begi­ven­hets­rikt liv. Utdan­nel­sen (han stu­derte til inge­niør) ble avbrutt før eksa­men til for­del for omfat­tende rei­sing som brakte ham vidt omkring både geo­gra­fisk og hva gjel­der kon­takt med mel­lom­krigs­ti­dens bren­nende sam­funns­spørs­mål. Til å begynne med liv­nærte han seg gjen­nom als­kens strø­job­ber og sul­ten og fat­tig­dom­men var aldri langt unna, men etter hvert begynte han å leve av sin penn. Bort­sett fra i Frank­rike, Tysk­land og Sen­tral­europa reiste og arbei­det han også i det bri­tiske man­dat­om­rå­det Pale­stina, i Russ­land og i bor­ger­kri­gens Spa­nia. Over­alt var han ikke bare øyen­vitne til, men levde selv i tidens kjerne­kon­flik­ter. I 1931 ble han med­lem av det tyske kom­mu­nist­par­tiet. Under den spanske bor­ger­kri­gen ble han arres­tert og dømt til døden av Fran­cos folk, men etter å ha ven­tet på hen­ret­tel­sen i noen måne­der ble han utveks­let med en av repub­lik­kens mer pro­mi­nente fan­ger. Via Frank­rike endte han til slutt opp i Stor­bri­tan­nia kort tid etter at andre ver­dens­krig hadde begynt. Omsi­der ble han også bri­tisk stats­bor­ger, valgte engelsk som sitt nye pri­mære skrift­språk og bodde i Eng­land (om enn med mange og store reise­av­brudd) fram til sin død i 1983.

Bak seg hadde han da et mas­sivt for­fat­ter­skap innen flere tema­om­rå­der: Mot kom­mu­nis­men (han ble varig vak­si­nert mot sin ung­doms­tro utover 30-tallet og meldte seg ut av par­tiet i 1938), mot døds­straff (han var den eneste store for­fat­te­ren som selv visste hva det ville si å vente på full­byr­del­sen av egen døds­dom), om viten­skaps­his­to­rie og –teori og om para­nor­male feno­me­ner (han tes­ta­men­terte en bety­de­lig sum pen­ger til opp­ret­tel­sen av en lære­stol innen sist­nevnte felt ved et bri­tisk universitet).

Men det var altså ”Dark­ness at noon” som var for­an­led­nin­gen til denne korte omta­len av Koest­ler; skulle noen ønske mer kunn­skap om ham utover det net­tet kan bidra med, kan Michael Scam­mells glim­rende bio­grafi sterkt anbe­fa­les. ”Dark­ness at noon” kom ut første gang i 1940 og var opp­rin­ne­lig over­satt fra et tysk ori­gi­nal­ma­nu­skript som siden gikk tapt, hvil­ket med­førte at boken måtte over­set­tes til­bake til tysk fra den engelske utga­ven da det ble tid for slikt. På norsk kom ”Mørke midt på dagen” i 1948, altså akku­rat da mot­stan­den mot og fryk­ten for sov­jet­kom­mu­nis­men i vårt land som i res­ten av Vest­europa hadde ruk­ket å vokse seg stor etter krigen.

Bokens mørke var den kom­mu­nis­tiske under­tryk­kel­sen som Koest­ler utle­verte uten skån­sel, og han visste hva han snak­ket om. På mange måter var boken et av de mest inn­fly­tel­ses­rike anti-kommunistiske og gene­relt anti-totalitære skrif­tene som noen gang er pub­li­sert. Den rev grun­nen vekk under i hvert fall deler av det intel­lek­tu­elle hege­mo­niet som kom­mu­nis­men hadde til­re­vet seg i euro­pe­isk ånds­kamp etter den rus­siske revo­lu­sjo­nen (at mange i tiårene etterpå lot som om intet hadde skjedd, får så være, men etter Koest­lers bok visste de som ville vite), og det sies at den franske utga­ven var den vik­tigste enkelt­fak­tor som hind­ret kom­mu­nist­par­tiet i å komme til mak­ten der. Tom­he­ten over at den store drøm­men hadde bris­tet var noe av det Koest­ler fikk fram på en sær­lig sterk måte. Som han selv sa det: ”Not­hing is more sad than the death of an illusion”.

Koest­ler kjem­pet ikke bare mot et ytre, poli­tisk mørke, men også mot indre demo­ner. En av hans mange kamp­sa­ker var ret­ten til å kunne avslutte livet på en ver­dig måte og etter eget valg. Selv gjorde han nett­opp det da han var 77 år gam­mel og alvor­lig syk av par­kin­so­nisme og leu­kemi. Med ham i døden fulgte hans siste (tredje) hus­tru og mange­årige sek­re­tær, som for­gu­det ham; hun var bare 55 år gam­mel og frisk, men så ingen mening i å fort­sette et liv uten Art­hur. Koest­lers for­hold til kvin­ner var i det hele tatt kom­pli­sert - som det meste ved man­nen skulle man kunne si - og han var stor­for­bru­ker av dem. En av mange ankla­ger som er ret­tet mot ham etter hans død, er at han ikke avstyrte Cynt­hias ønske om å for­late livet sam­ti­dig med ham.

Uan­sett hva man kan si om dette og mye annet, så var Art­hur Koest­ler en enormt sterk intel­lek­tu­ell kraft som bevarte påvirk­nings­ev­nen både prak­tisk og teo­re­tisk gjen­nom mange tiår. Dette klarte han til tross for at han modig gikk mot strøm­men på flere av sine sen­trale inter­esse­om­rå­der; han lef­let aldri med hver­ken folke­me­nin­gen eller eli­tens fore­trukne syn og kom­pro­mis­set ikke for sin bekvem­me­lig­hets skyld. En vik­tig kom­po­nent i hans intel­lek­tu­elle per­sona var evnen til å se og erkjenne mør­ket, både det ytre og det indre, til å innse hva det inn­e­holdt og inn­e­bar. Evnen sto ham dyrt, og til sist valgte han å ikke kjempe mot lenger.

Mens jeg har bety­de­lig for­stå­else for Koest­lers mørke­fø­lelse og i noen grad også for hans selv­mord, så vek­ker ende­lik­tet til neste per­son jeg ønsker å si noe om, den norske for­fat­te­ren Stig Sæter­bak­ken, kun trist­het. Jeg må inn­rømme at jeg ikke ens kjente til ham før for to måne­der siden og ennå har jeg ikke lest ham grun­dig, men av smake­bi­ter på net­tet skjøn­ner jeg at han var en ytterst inter­es­sant og vel­skri­vende for­fat­ter som jeg kom­mer til å lese. At han var meg ukjent er altså en unn­la­tel­ses­synd fra min side, ingen reflek­sjon av et uvik­tig for­fat­ter­skap. Han døde brått 25. januar i år, bare 46 år gam­mel, og i mediene mer enn anty­des det at han tok sitt eget liv.

Sæter­bak­ken hadde da tross sin unge alder alle­rede mange bøker bak seg siden debu­ten 18 år gam­mel, både lyrikk og prosa, og flere av dem var over­satt til frem­mede språk. Det hogg i meg da jeg så at hans siste bok, fra høs­ten 2011, hadde tit­te­len ”Gjen­nom nat­ten”. Ikke lenge innen hadde han fått utgitt skrif­tet ”Umu­lig­he­ten av å leve”. Ikke alt natte­mørke kom­mer man seg gjen­nom, noen gan­ger kan det bli for svart.

Ved siden av eget omfat­tende for­fat­ter­skap var Sæter­bak­ken en lit­te­rær insti­tu­sjon i hjem­byen Lil­le­ham­mer, både som lærer i skrive­kunst og som kunst­ne­risk leder for Norsk lit­te­ra­tur­fes­ti­val. Fra den sist­nevnte stil­lin­gen trakk han seg i 2008 etter den vold­somme kri­tik­ken som kom mot at David Irving (som er dømt som holocaust-fornekter) var invi­tert som en av mange fore­drags­hol­dere omkring temaet ”sann­het”. Sæter­bak­kens skuf­felse over den flokk­men­ta­li­tet og intel­lek­tu­elle lett­vint­het innen norsk kul­tur­elite han da møtte var stor og frem­går klart av artik­ke­len ”Den mas­sive norske enig­he­ten” i Aftenposten.

Jeg kjen­ner ikke saken per­son­lig og insi­nu­erer på ingen måte noen sam­men­heng med Sæter­bak­kens død ver­ken direkte eller indi­rekte, la det være helt klart, men mør­ket og nat­ten blir i alle fall ikke let­tere å komme seg gjen­nom om man føler at man står alene. Alt for mange bega­vete norske for­fat­tere har opp­levd dette, og alt for mange mak­tet ikke å tenne nok mot­lys i egen sjel til å holde det svarte unna de inn­erste krokene.

Det siste mør­ket jeg hadde tenkt å si litt om, er dét den kana­diske poe­ten og san­ge­ren, altså bar­den, Leo­nard Cohen har delt med oss i nær­mere 50 år. Jeg nevnte han også for­rige uke (”Sprek­ker og defek­ter”) , men påfyll ska­der ikke i slike til­fel­ler. Teks­tene hans har vært og er en del av mitt og mange and­res emo­sjo­nelle uni­vers og etter­la­ter gjerne bil­det av et mørke som er blitt en egen, spe­si­fikk kraft. Det dreier seg ikke len­ger bare om fra­vær av lys slik kulde er fra­vær av energi, men om et eget ele­ment; litt slei­vete sagt (som seg hør og bør når så alvor­lige ting er tema!) er det omtrent som når en tegne­se­rie­fi­gur fra sin anti-lykt lar en mørke­stråle hylle alt den tref­fer i svart (jeg mener å huske at sel­veste Donald Duck hadde en slik i sin tid).

Cohen har hatt mer enn sin andel av svart­syn i livet, hvil­ket er åpen­bart når man hører san­gene hans, og til tider har det slitt ham ned. Men han har da klart seg gjen­nom på et vis, enda­til så bra at han i en alder av snart 80 frem­de­les ikke bare ska­per ver­di­full lyrikk og musikk, men også selv frem­fø­rer det hele til begeist­ring for nye og gamle til­hen­gere. Han har kom­met til en slags våpen­hvile med sitt eget indre mørke, et modus vivendi som til­la­ter videre ska­pende liv, og mer bør man kan­skje ikke strebe etter. Også på dette områ­det skal man vokte seg for hybris, for å be om for mye. Å lære å leve med mør­ket er ambi­siøst, men opp­nåe­lig. Å håpe at mør­ket helt skal for­svinne, er deri­mot for mye.

Helt nylig kom enda en plate fra Cohens hånd og ånd, ”Old ideas”. Visst er ide­ene gamle, men de er ikke dår­lige. At ikke eksis­ten­si­elle pro­ble­mer (noen kal­ler slikt ”utford­rin­ger” på moderne nyspråk, men klør som gri­per tak i livet innen­fra for­tje­ner ingen eufe­mis­mer) dreier seg om andre inn­sik­ter og vans­ker enn de all­tid har gjort, bør ikke komme som noe sjokk på ten­kende men­nes­ker. Da kan det være hjelp å hente fra dem som er gått foran, som Kol­bein Falkeid skri­ver i det fine lille dik­tet ”Jeg fin­ner nok fram”:

Døden er ikke så skrem­mende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvis­tet løype.
De var skogs­ka­rer og fjell­vante.
Jeg fin­ner nok fram.

Cohen er for mange av oss en slik kjent­mann i mør­kets land. Han har ven­net seg til det og fun­net ”sin sti i krat­tet”. Også san­gen ”Dark­ness” fra den siste pla­ten vit­ner om det.

Det er godt å få hjelp av kjent­folk, av skogs­ka­rer og fjell­vante, når man skal gjen­nom nytt og vans­ke­lig ter­reng. Men til syv­ende og sist må hvert enkelt men­neske velge sin egen rute og gå turen selv.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.