M for Mord

Hans Rustad

Fritz Langs film M fra 1931 viser hvordan en barnevoldtekt får en by til å gå amok. Mistanken er som en drift som krever tilfredstillelse. Det er et farlig behov, som kan manipuleres.

En bestemt person får mistanken kastet på seg, og han blir sirklet inn uten at han selv kan gjøre noe. Alt han gjør bidrar til å stramme grepet. Det skal noe til å bevare roen under slike omstendigheter. Mannen greier ikke det. Slik bekrefter han – i de andres øyne – at han virkelig har noe å skjule. Nervene spennes på alle sider, og kan ryke!

Dette er en klassisk historie, like gammel som menneskenes morgen. Den er skremmende å se utenfra. Man oppdager at mennesker kan bli fanget i kollektivt Massenwahn, som tyskerne sier. Massehysteri. Da går fellesskapet over til å bli en hop, og hoper er farlige. Også for dem som ikke har noe å skjule, også for dem som mistanken ikke faller på. De må også passe seg. Slik endres samfunnets regler og normer, og det kan skje fort.

Bestemte politiske systemer har benyttet denne fryktrefleksen og behovet for syndebukk og hevn i utøvelsen av politisk makt. Nazistene anvendte den mot jøder, og visse andre ble heller ikke tålt: handikappede, mentalt underutviklede, sigøynere og homoseksuelle. Men det store flertall skjedde det ikke noe med – hvis de bare skikket seg og passet munnen sin. De levde selvsagt under enormt press, men det var ikke dem systemet var ute etter.

Verre var det i Sovjetunionen. Kommunismen krever en sterkere grad av internalisering av ideologien, og for å jage menneskene inn i en bedre fremtid – Stalins ord – benyttet man seg av hat og mistenkeliggjøring. Det var stadig nye kampanjer som mobiliserte til innsats. Femårsplanene var kontinuerlige megadugnader. For å holde folk i ørene og forklare hvorfor paradiset ikke ble realisert med en gang, fant man syndebukker. Det var alltid noen som hadde skylden. Da den første femårsplanen kom, fant man ut at det eksisterte “sabotører” innenfor industriprosjektene, folk som med hensikt ville stanse fremskrittet.

Det skulle ikke stort til. Det skjer alltid uhell på en bedrift, store eller små. Det var nok. Det ble øyeblikkelig konstatert at det skyldtes sabotasje. Politiet, som var politisk og partiets forlengede arm, tok vedkommende med seg, og det ble innledet en prosess. I Sovjetunionen hadde dette ordet en helt spesiell klang, for prosess betød at hjulene begynte å rulle, og man ante ikke hvor mange de ville rulle over.

Stalin led av konspirativ paranoia. Hatpropagandaen og mistenkeliggjøringen var politiske redskaper bolsjevikene hadde utviklet, og som viste seg nyttige. De eliminerte “fiender” og holdt flertallet i age .

Men når hat-hjulet først var satt i gang, var det vanskelig å stanse. Og for Stalin var det utenkelig. Han fant ikke bare ut at det ble konspirert mot ham innad i partiet, han stilte gamle partiveteraner for retten og anklaget dem for å stå i ledtog med vestmaktene, som ville ødelegge verdens første sosialistiske stat. Dette var “sabotører” på høyt nivå. Verden hadde vanskelig for å tro det var sant. Hadde gamle kjente bolsjeviker hele tiden vært forrædere?

Stalin stilte dem for retten. Verdenspressen var til stede og fikk høre at de tiltalte tilsto de mest fantastiske anklager. Ingenting var umulig.

Mange utenlandske journalister lot seg bløffe. Bukharin, partiets yndling, sto jo og sa det selv. Han kunne vel ikke lyve om noe som ødela hele hans livsverk og hele hans ettermæle?

Hvordan ble de gamle bolsjevikene knekt? Hva fikk dem til å tilstå? Vi vet nå at det ble benyttet tortur. Men viktigere var den ideologiske skruestikke. Lenin og Stalin arvet og videreutviklet marxismen til mentale torturredskaper: Man hadde ikke bare subjektiv, men også objektiv skyld.

Det er vanskelig for et menneske fra Vesten å forstå hva det betyr: objektiv skyld. Det menes ikke at man gjør noe loven forbyr uten å merke det. Her snakker vi om alvorlige forbrytelser: spionasje, sabotasje, forræderi. Hvordan kan folk være objektivt skyldig i noe slikt uten å vite det?

Bolsjevismen var subtil og brutal på en gang. De som satt med makten, kunne definere hva som var partiets og nasjonens interesse. De som handlet eller tenkte i strid med disse interessene, var forrædere.

Men ikke bare det, bare ved å tilhøre en bestemt sosial gruppe var man tvilsom eller uten eksistensberettigelse.

Marxismen bygger som kjent på tanken om klassekamp. Lenin og Stalin laget en vulgærmarxisme, som var på den ene side utopi og på den andre politisk terror. Den funket! Bare viljen var sterk nok.

Under Stalin ble dette utviklet til et raffinert system med frykt og hat som drivkraft.

Var man kulak – storbonde – hadde man ingen eksistensberettigelse. Kulakene fikk ikke valget om å bli småbønder og senere kollektivbønder. De ble utslettet.

Slik var klassekampen. Det var kampen for tilværelsen på dyrisk vis: klasse mot klasse, og proletariatet satt med makten. De var i sin fulle rett når de utryddet sine fiender.

Den ortodokse kirken var også en fiende. Den satt jo med store eiendommer og rikdommer, og hadde makt over sinnene. Vekk med dem!

Oppsummering

I bunnen ligger et politisk system som ser klassekampen som et objektivt fenomen, og som gir arbeiderklassen moralsk rett til å forsvare seg. Det er alltid en forsvarskrig. Til å forsvare seg har de partiet, eller rettere: Partiet hevder det representerer arbeiderklassen. Hvis arbeidere føler seg overkjørt og protesterer, får de merke hvem som bestemmer. Gastene i Kronstadt fikk merke det.

Partiet har overtatt staten og samfunnet. I løpet av 70 år spiste det opp samfunnet. Til slutt brøt systemet sammen.

Lærdommen

er at mennesket er uhyre sårbart for politiske systemer som systematisk angriper samfunnet. Den viktige faktoren er kombinasjonen av ideologi og straff, av eliminering og undertrykkelse av de uønskede.

Man kan si det er meninger man ikke liker, men meninger bæres av mennesker. Skviser man ut meningene, skviser man også ut menneskene. Fra jobber, karrieremuligheter og sosial aktelse, omgangskrets. Slik at det lille mennesket med de gale meningene kan føle seg som M i filmen.

Paralleller

Den flerkulturelle ideologien som svært mange vestlige land har adoptert, rommer selvmotsigelser som er så sterke at det er fristende å se seg om etter syndebukker. Det finnes jo motstandere. Er det kanskje deres skyld at det går galt? Det at de er så negative?

Inn i dette spenningsfeltet trer Anders Behring Breivik. Hans gjerninger var så uhyrlige at man leter etter forklaringer. Man kan ikke tro at dette var en enkelt manns verk. I det minste foreligger en ideologisk skyld.

Onsdag 22. februar åpnet Dagsrevyen med at forsvarsadvokat Vibeke Hein Bæra forteller reporteren at ABB mottar og skriver mange brev.  Han vil vite hvordan hans handlinger oppfattes. Om han blir forstått og har støtte. Bæra utdypet ikke dette. Sa bare at det er det klienten vil vite. Hun sa også at det var det forsvarsadvokatene og ABB kom til å legge vekt på under rettssaken: hvorfor han gjorde det han gjorde.

Forsvarsadvokatene virker noe brydd. Men de har hele tiden kommet tilbake til handlingens mening. Nå vil de konsentrere seg om den i rettssalen. Det følger logisk av at ABB ønsker å bli tatt for tilregnelig.

Mediene legger også opp til det. Innslagene som etterfulgte intervjuet med Bæra, var et stykke instruert, kalkulert propaganda med sitt eget budskap og sin egen fiende. Man er nærmest i en slags uhellig allianse med gjerningsmannen: Man har felles interesse av at han blir regnet som tilregnelig. ABB vil snakke politikk. Det vil NRK og mediene også.

Neste innslag var Lars Gule som kunne fortelle at det var “titusener som mente det samme som ABB i Norge”. De er kanskje ikke villige til å forsvare eller benytte samme metoder, men ideologien er den samme.

Dette kom rett etter at Bæra hadde sagt at ABB var ute etter å finne ut om han hadde vunnet forståelse for sine handlinger.

Forsvarerne har en vanskelig oppgave, men slik de nå agerer, kjøper de at ABBs ideologi er rasjonell og har en “mening”, hvor ekstrem den enn måtte være.

Men ABBs ideologi henger ikke sammen. Den har ikke den mening man gjerne vil lese inn i den. Motoren er ikke politikk, men galskap. Det er et prosjekt med ham som sentrum, og det er en underlig disconnect mellom alle artiklene han har sitert som problematiserer forholdet mellom islam og Vesten, og de handlingene han har begått. Det er ingen logikk i å gå løs på AUF.

ABB forsto ikke at han ville bli diskreditert og hatet. Den første tiden etter handlingen kunne man mistenke at han ønsket å krisemaksimere og ramme alle som arbeider for forandring innenfor demokratiet. Nå ser det ut til at ABB har befunnet seg på en annen planet.

De som går inn i ABBs univers, vil fort oppdage galskapen. Han trodde at aksjonen ville bli forstått, at han hadde sympati. ABB trodde han handlet i et landskap hvor man ville forstå hans handlinger som adekvate, om enn ekstreme. Han var på en måte mange år forut for sin tid, men samtiden kom til å erkjenne hans storhet.

Galskapen hans manifesterer seg i at han hevdet det var 80 celler av Knights Templar i Europa, tre i Norge.

Politiet har ikke funnet noen organisasjon, ingen tegn til møter.

Medier fortsetter likevel som om intet har hendt: Det er ideologien. Mediene er blitt aktører i prosessen. De har ett overordnet felles mål: Er det ikke samme tanker som deles av “titusener”?

Med den uttalelsen viste Lars Gule at han fortsatt er den harde ideologen. Den leninistiske og politiske volden har alltid hatt krisemaksimering som modell, i likhet med ABB.

Én ting er hvilke dumheter Gule sier, noe annet er NRK som lar ham si det, igjen og igjen.

Lars Gule ble ikke bare medlem av Democratic Front for the Liberation of Palestine. Han påtok seg å utføre et terrorangrep i Israel på tiårsdagen for Seksdagerskrigen, ingen liten oppgave. Men ikke bare det. Gule sluttet seg til en organisasjon som bare tre år tidligere hadde tatt 100 israelske barn som gisler. 22 ble drept.

En mann med forbindelse til en hendelse som kan sammenlignes med Utøya, blir satt til å kommentere Utøya. Gule har endog fått stipend til å skrive bok.

Hvis Gule hadde vært en angrende synder, hvis han kunne kastet lys over terrorisme fra innsiden, ville han kunnet bidra til opplysning. Men Gule gjør ikke det. Han fører krig. Fra første stund har han snakket generaliserende og mistenkeliggjørende om bestemte “mennesker” og koblet disse til ABB. Reservasjonen om at bare morderen er ansvarlig betyr ingenting. I dag gjaldt mistenkeliggjøringen “titusener”.

Det er ikke tilfeldig at Gule får fremføre denne mistenkeliggjøring, som “ekspert”. Noen i NRK vil at han skal gjøre det.

De har – i likhet med mange andre journalister – kjøpt forestillingen om at det er samme ideologi. Det er det ikke. Hvis ABB hadde forstått de forfatterne han har stjålet stoffet til og publisert sammen med terrorhåndbøker, hadde han ikke begått slike handlinger.

Det finnes ingen logisk sammenheng. Ikke hos forfatterne han siterer flittig. Ingen av dem er i nærheten av å vurdere terror som middel.

Det er heller ingen logisk slutning å ville stanse islamiseringen av Europa med massemord på norske ungdommer.

Men fortsatt nekter mediene å slippe denne tråden. Den er blitt et rekkverk de støtter seg til.

De bevisene som taler mot en slik fortolkning, av ABB som rasjonell og med sammenfallende meninger med “titusener”, velger de å se bort fra. Derfor er psykiaterne Torgeir Husby og Synnøve Sørheim hundset og fratatt enhver ære. Når VG setter i gang sin krigsmaskin, har de ingen hemninger.

Det er forunderlig at mediene uten motforestillinger slipper til Lars Gule eller Øyvind Strømmen, som til Hamar Arbeiderblad sa at det fantes “200 kontrajihadister” i Norge som var potensielt voldelige.

Hvor har Strømmen dette tallet fra? Har han gransket deres hjerter og nyrer? Hvordan avgjør man voldspotensial? Det slapp Strømmen å svare på. Hamar Arbeiderblad ville ha en kommentar til vikarlæreren som laget voldsfilm på fritida og kom med hårreisende “morsomheter” om AUF på Utøya. De fikk hva de ville.

Dette er begynnelsen på en politisk psykose. For at den skal oppstå må det en dramatisk hendelse til som griper inn i menneskenes liv. Det har vi hatt. Til de grader. Samfunnet har behov for å forstå hva som har hendt. Det er lett å se seg om etter syndebukker.

Normalt skal mennesker i posisjon holde igjen. Men i Norge post 22/7 skjer det motsatte, og det er særlig mediene og akademikere som går amok. De nekter å gi slipp på forestillingen om at vi står overfor en høyreekstremisme som truer Norge og hele Europa. Finnes ikke Sverigedemokrater, Dansk folkeparti, Fremskrittspartiet, Front National, Vlaams Belang, Jobbik, Lega Nord, Geert Wilders’ Frihetsparti kanskje? Er ikke dette bevis nok? Derfor har mediene systematisk benyttet ord som høyreekstrem om Dansk Folkeparti og Geert Wilders, og mistenkeliggjort og brennmerket vårt eget Fremskrittsparti: for å lage en referanseramme. Når alle benytter den, blir den selvrefererende. ABB gjorde retorikken om til et potent instrument. Man hadde selv lagt premissene, og da tempelridderen dukket opp, var det som oppfyllelse av alle stereotyper om det høyre man ikke tåler. Det begynner med Thatcher, Reagan og over til George W. Bush, og i bakgrunnen romler korstog, imperialisme, rasisme og kolonialisme.

Fristelsen til å plassere ABB inn i en slik sammenheng var uimotståelig. Hadde han ikke selv sitert mange islam-kritikere? Var ikke det bevis godt nok? Hvis man kobler ut den kritiske fornuft, er det selvinnlysende at det er nok. Men man gir da etter for noe som kan få alvorlige følger. 22/7 er brannfarlig også i ettertid.

Det viste de tre innslagene i Dagsrevyen, som var bygget opp som politisk pedagogikk. For å utløse den emosjonelle reaksjon hadde Ida Dahl Nilssen laget et innslag om en familie fra Telemark som tilfeldigvis befant seg i Oslo 22/7, nærmere bestemt i Slottsparken. NRK hadde filmet jentungene som løp over broen til Sonjas dam, og NRK-stemmen fortalte om det som disse uskyldige små var lykkelig uvitende om. Vi så og hørte det. Drønnet.

Disse tre innslagene etter hverandre hadde ingen logisk indre sammenheng nyhetsmessig. Forsvarsadvokatene kom med en opplysning. NRK kunne valgt å problematisere advokat Bæras uttalelse: Vil det redde ABB i rettssalen å snakke ideologi hvis han fremstår som gal, å si ting som at han fortjener Krigskorset med tre eikeløv og at de etterlatte bør takke ham? Det kunne vært et naturlig spørsmål. I stedet gjør NRK det motsatte: Man kapitaliserer på opplysningene om at ABB skriver for å høre om han er populær, og går til en – på toppen av alt – tidligere terrorist, som kan fortelle at det finnes “titusener” med samme mening som ABB i Norge.

Da er man totalt uten hemninger. Man har gitt seg propagandaen i vold. Ida Dahl Nilssen har tidligere vist slike tendenser, i sterkt sentimentale reportasjer for den gode sak. Men er NRK et leketøy for politiske journalister?

En av venstresidens klisjeer er at høyresiden spiller på frykt. De skremmer folk med islam og muslimer. Men hvem er det som benytter frykt og skremsler?

Kampanjen som er satt igang etter 22/7, preges av antipatier og grenseløshet, og man er uimottakelig for rasjonell argumentasjon. Derfor spiller det ingen rolle hva som står i psykiaterrapporten. Svaret var feil, og både rapporten og forfatterne skal ødelegges.

Dette minner sterkt om de metodene som leninismen utviklet på marxismens skuldre. Den definerer mennesker som fiender, og har ingen moralske skrupler med å ødelegge dem.

Idag kalles det feil meninger. Men til syvende og sist er det mennesker man ødelegger.

Thomas Heine forsto denne sammenhengen da han sa: Der man brenner bøker, brenner man også mennesker.

 





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.