M for Mord

Hans Rustad

Fritz Langs film M fra 1931 viser hvor­dan en barne­vold­tekt får en by til å gå amok. Mis­tan­ken er som en drift som kre­ver til­freds­til­lelse. Det er et far­lig behov, som kan manipuleres.

En bestemt per­son får mis­tan­ken kas­tet på seg, og han blir sirk­let inn uten at han selv kan gjøre noe. Alt han gjør bidrar til å stramme gre­pet. Det skal noe til å bevare roen under slike omsten­dig­he­ter. Man­nen greier ikke det. Slik bekref­ter han - i de and­res øyne - at han vir­ke­lig har noe å skjule. Ner­vene spen­nes på alle sider, og kan ryke!

Dette er en klas­sisk his­to­rie, like gam­mel som men­nes­ke­nes mor­gen. Den er skrem­mende å se uten­fra. Man opp­da­ger at men­nes­ker kan bli fan­get i kol­lek­tivt Mas­sen­wahn, som tys­kerne sier. Masse­hys­teri. Da går fel­les­ska­pet over til å bli en hop, og hoper er far­lige. Også for dem som ikke har noe å skjule, også for dem som mis­tan­ken ikke fal­ler på. De må også passe seg. Slik end­res sam­fun­nets reg­ler og nor­mer, og det kan skje fort.

Bestemte poli­tiske sys­te­mer har benyt­tet denne frykt­re­flek­sen og beho­vet for synde­bukk og hevn i utøvel­sen av poli­tisk makt. Nazis­tene anvendte den mot jøder, og visse andre ble hel­ler ikke tålt: han­di­kap­pede, men­talt under­ut­vik­lede, sigøy­nere og homo­sek­su­elle. Men det store fler­tall skjedde det ikke noe med - hvis de bare skik­ket seg og pas­set mun­nen sin. De levde selv­sagt under enormt press, men det var ikke dem sys­te­met var ute etter.

Verre var det i Sov­jet­unio­nen. Kom­mu­nis­men kre­ver en ster­kere grad av inter­na­li­se­ring av ideo­lo­gien, og for å jage men­nes­kene inn i en bedre frem­tid - Sta­lins ord - benyt­tet man seg av hat og mis­ten­ke­lig­gjø­ring. Det var sta­dig nye kam­pan­jer som mobi­li­serte til inn­sats. Fem­års­pla­nene var kon­ti­nu­er­lige mega­dug­na­der. For å holde folk i ørene og for­klare hvor­for para­di­set ikke ble rea­li­sert med en gang, fant man synde­buk­ker. Det var all­tid noen som hadde skyl­den. Da den første fem­års­pla­nen kom, fant man ut at det eksis­terte “sabo­tø­rer” innen­for indu­stri­pro­sjek­tene, folk som med hen­sikt ville stanse fremskrittet.

Det skulle ikke stort til. Det skjer all­tid uhell på en bedrift, store eller små. Det var nok. Det ble øyeblik­ke­lig kon­sta­tert at det skyld­tes sabo­ta­sje. Poli­tiet, som var poli­tisk og par­ti­ets for­len­gede arm, tok ved­kom­mende med seg, og det ble inn­le­det en pro­sess. I Sov­jet­unio­nen hadde dette ordet en helt spe­si­ell klang, for pro­sess betød at hju­lene begynte å rulle, og man ante ikke hvor mange de ville rulle over.

Sta­lin led av kon­spi­ra­tiv para­noia. Hat­pro­pa­gan­daen og mis­ten­ke­lig­gjø­rin­gen var poli­tiske red­ska­per bol­sje­vi­kene hadde utvik­let, og som viste seg nyt­tige. De eli­mi­nerte “fien­der” og holdt fler­tal­let i age .

Men når hat-hjulet først var satt i gang, var det vans­ke­lig å stanse. Og for Sta­lin var det uten­ke­lig. Han fant ikke bare ut at det ble kon­spi­rert mot ham innad i par­tiet, han stilte gamle parti­ve­te­ra­ner for ret­ten og ankla­get dem for å stå i led­tog med vest­mak­tene, som ville ødelegge ver­dens første sosia­lis­tiske stat. Dette var “sabo­tø­rer” på høyt nivå. Ver­den hadde vans­ke­lig for å tro det var sant. Hadde gamle kjente bol­sje­vi­ker hele tiden vært forrædere?

Sta­lin stilte dem for ret­ten. Ver­dens­pres­sen var til stede og fikk høre at de til­talte til­sto de mest fan­tas­tiske ankla­ger. Ingen­ting var umulig.

Mange uten­landske jour­na­lis­ter lot seg bløffe. Bukha­rin, par­ti­ets ynd­ling, sto jo og sa det selv. Han kunne vel ikke lyve om noe som ødela hele hans livs­verk og hele hans ettermæle?

Hvor­dan ble de gamle bol­sje­vi­kene knekt? Hva fikk dem til å til­stå? Vi vet nå at det ble benyt­tet tor­tur. Men vik­ti­gere var den ideo­lo­giske skrue­stikke. Lenin og Sta­lin arvet og videre­ut­vik­let marx­is­men til men­tale tor­tur­red­ska­per: Man hadde ikke bare sub­jek­tiv, men også objek­tiv skyld.

Det er vans­ke­lig for et men­neske fra Ves­ten å for­stå hva det betyr: objek­tiv skyld. Det menes ikke at man gjør noe loven for­byr uten å merke det. Her snak­ker vi om alvor­lige for­bry­tel­ser: spio­na­sje, sabo­ta­sje, for­ræ­deri. Hvor­dan kan folk være objek­tivt skyl­dig i noe slikt uten å vite det?

Bol­sje­vis­men var sub­til og bru­tal på en gang. De som satt med mak­ten, kunne defi­nere hva som var par­ti­ets og nasjo­nens inter­esse. De som hand­let eller tenkte i strid med disse inter­es­sene, var forrædere.

Men ikke bare det, bare ved å til­høre en bestemt sosial gruppe var man tvil­som eller uten eksistensberettigelse.

Marx­is­men byg­ger som kjent på tan­ken om klasse­kamp. Lenin og Sta­lin laget en vul­gær­marx­isme, som var på den ene side utopi og på den andre poli­tisk ter­ror. Den fun­ket! Bare vil­jen var sterk nok.

Under Sta­lin ble dette utvik­let til et raf­fi­nert sys­tem med frykt og hat som drivkraft.

Var man kulak - stor­bonde - hadde man ingen eksis­tens­be­ret­ti­gelse. Kula­kene fikk ikke val­get om å bli små­bøn­der og senere kol­lek­tiv­bøn­der. De ble utslettet.

Slik var klasse­kam­pen. Det var kam­pen for til­væ­rel­sen på dyrisk vis: klasse mot klasse, og pro­le­ta­ria­tet satt med mak­ten. De var i sin fulle rett når de utryd­det sine fiender.

Den orto­dokse kir­ken var også en fiende. Den satt jo med store eien­dom­mer og rik­dom­mer, og hadde makt over sin­nene. Vekk med dem!

Opp­sum­me­ring

I bun­nen lig­ger et poli­tisk sys­tem som ser klasse­kam­pen som et objek­tivt feno­men, og som gir arbei­der­klas­sen moralsk rett til å for­svare seg. Det er all­tid en for­svars­krig. Til å for­svare seg har de par­tiet, eller ret­tere: Par­tiet hev­der det repre­sen­te­rer arbei­der­klas­sen. Hvis arbei­dere føler seg over­kjørt og pro­te­ste­rer, får de merke hvem som bestem­mer. Gas­tene i Kron­stadt fikk merke det.

Par­tiet har over­tatt sta­ten og sam­fun­net. I løpet av 70 år spiste det opp sam­fun­net. Til slutt brøt sys­te­met sammen.

Lær­dom­men

er at men­nes­ket er uhyre sår­bart for poli­tiske sys­te­mer som sys­te­ma­tisk angri­per sam­fun­net. Den vik­tige fak­to­ren er kom­bi­na­sjo­nen av ideo­logi og straff, av eli­mi­ne­ring og under­tryk­kelse av de uønskede.

Man kan si det er menin­ger man ikke liker, men menin­ger bæres av men­nes­ker. Skvi­ser man ut menin­gene, skvi­ser man også ut men­nes­kene. Fra job­ber, kar­rie­re­mu­lig­he­ter og sosial aktelse, omgangs­krets. Slik at det lille men­nes­ket med de gale menin­gene kan føle seg som M i filmen.

Paral­lel­ler

Den fler­kul­tu­relle ideo­lo­gien som svært mange vest­lige land har adop­tert, rom­mer selv­mot­si­gel­ser som er så sterke at det er fris­tende å se seg om etter synde­buk­ker. Det fin­nes jo mot­stan­dere. Er det kan­skje deres skyld at det går galt? Det at de er så negative?

Inn i dette spen­nings­fel­tet trer Anders Behring Brei­vik. Hans gjer­nin­ger var så uhyr­lige at man leter etter for­kla­rin­ger. Man kan ikke tro at dette var en enkelt manns verk. I det minste fore­lig­ger en ideo­lo­gisk skyld.

Ons­dag 22. februar åpnet Dags­revyen med at for­svars­ad­vo­kat Vibeke Hein Bæra for­tel­ler repor­te­ren at ABB mot­tar og skri­ver mange brev.  Han vil vite hvor­dan hans hand­lin­ger opp­fat­tes. Om han blir for­stått og har støtte. Bæra utdy­pet ikke dette. Sa bare at det er det kli­en­ten vil vite. Hun sa også at det var det for­svars­ad­vo­ka­tene og ABB kom til å legge vekt på under retts­sa­ken: hvor­for han gjorde det han gjorde.

For­svars­ad­vo­ka­tene vir­ker noe brydd. Men de har hele tiden kom­met til­bake til hand­lin­gens mening. Nå vil de kon­sen­trere seg om den i retts­sa­len. Det føl­ger logisk av at ABB ønsker å bli tatt for tilregnelig.

Mediene leg­ger også opp til det. Inn­sla­gene som etter­fulgte inter­vjuet med Bæra, var et stykke instru­ert, kal­ku­lert pro­pa­ganda med sitt eget bud­skap og sin egen fiende. Man er nær­mest i en slags uhel­lig alli­anse med gjer­nings­man­nen: Man har fel­les inter­esse av at han blir reg­net som til­reg­ne­lig. ABB vil snakke poli­tikk. Det vil NRK og mediene også.

Neste inn­slag var Lars Gule som kunne for­telle at det var “titu­se­ner som mente det samme som ABB i Norge”. De er kan­skje ikke vil­lige til å for­svare eller benytte samme meto­der, men ideo­lo­gien er den samme.

Dette kom rett etter at Bæra hadde sagt at ABB var ute etter å finne ut om han hadde vun­net for­stå­else for sine handlinger.

For­sva­rerne har en vans­ke­lig opp­gave, men slik de nå age­rer, kjø­per de at ABBs ideo­logi er rasjo­nell og har en “mening”, hvor eks­trem den enn måtte være.

Men ABBs ideo­logi hen­ger ikke sam­men. Den har ikke den mening man gjerne vil lese inn i den. Moto­ren er ikke poli­tikk, men gal­skap. Det er et pro­sjekt med ham som sen­trum, og det er en under­lig dis­con­nect mel­lom alle artik­lene han har sitert som pro­ble­ma­ti­se­rer for­hol­det mel­lom islam og Ves­ten, og de hand­lin­gene han har begått. Det er ingen logikk i å gå løs på AUF.

ABB for­sto ikke at han ville bli dis­kre­di­tert og hatet. Den første tiden etter hand­lin­gen kunne man mis­tenke at han ønsket å krise­mak­si­mere og ramme alle som arbei­der for for­and­ring innen­for demo­kra­tiet. Nå ser det ut til at ABB har befun­net seg på en annen planet.

De som går inn i ABBs uni­vers, vil fort opp­dage gal­ska­pen. Han trodde at aksjo­nen ville bli for­stått, at han hadde sym­pati. ABB trodde han hand­let i et land­skap hvor man ville for­stå hans hand­lin­ger som ade­kvate, om enn eks­treme. Han var på en måte mange år forut for sin tid, men sam­ti­den kom til å erkjenne hans storhet.

Gal­ska­pen hans mani­fes­te­rer seg i at han hev­det det var 80 cel­ler av Knights Temp­lar i Europa, tre i Norge.

Poli­tiet har ikke fun­net noen orga­ni­sa­sjon, ingen tegn til møter.

Medier fort­set­ter like­vel som om intet har hendt: Det er ideo­lo­gien. Mediene er blitt aktø­rer i pro­ses­sen. De har ett over­ord­net fel­les mål: Er det ikke samme tan­ker som deles av “titusener”?

Med den utta­lel­sen viste Lars Gule at han fort­satt er den harde ideo­lo­gen. Den leni­nis­tiske og poli­tiske vol­den har all­tid hatt krise­mak­si­me­ring som modell, i lik­het med ABB.

Én ting er hvilke dum­he­ter Gule sier, noe annet er NRK som lar ham si det, igjen og igjen.

Lars Gule ble ikke bare med­lem av Democra­tic Front for the Libe­ra­tion of Pale­stine. Han påtok seg å utføre et ter­ror­an­grep i Israel på tiårs­da­gen for Seks­da­gers­kri­gen, ingen liten opp­gave. Men ikke bare det. Gule slut­tet seg til en orga­ni­sa­sjon som bare tre år tid­li­gere hadde tatt 100 isra­elske barn som gis­ler. 22 ble drept.

En mann med for­bin­delse til en hen­delse som kan sam­men­lig­nes med Utøya, blir satt til å kom­men­tere Utøya. Gule har endog fått sti­pend til å skrive bok.

Hvis Gule hadde vært en ang­rende syn­der, hvis han kunne kas­tet lys over ter­ro­risme fra inn­si­den, ville han kun­net bidra til opp­lys­ning. Men Gule gjør ikke det. Han fører krig. Fra første stund har han snak­ket gene­ra­li­se­rende og mis­ten­ke­lig­gjø­rende om bestemte “men­nes­ker” og kob­let disse til ABB. Reser­va­sjo­nen om at bare mor­de­ren er ansvar­lig betyr ingen­ting. I dag gjaldt mis­ten­ke­lig­gjø­rin­gen “titusener”.

Det er ikke til­fel­dig at Gule får frem­føre denne mis­ten­ke­lig­gjø­ring, som “eks­pert”. Noen i NRK vil at han skal gjøre det.

De har - i lik­het med mange andre jour­na­lis­ter - kjøpt fore­stil­lin­gen om at det er samme ideo­logi. Det er det ikke. Hvis ABB hadde for­stått de for­fat­terne han har stjå­let stof­fet til og pub­li­sert sam­men med ter­ror­hånd­bø­ker, hadde han ikke begått slike handlinger.

Det fin­nes ingen logisk sam­men­heng. Ikke hos for­fat­terne han site­rer flit­tig. Ingen av dem er i nær­he­ten av å vur­dere ter­ror som middel.

Det er hel­ler ingen logisk slut­ning å ville stanse isla­mi­se­rin­gen av Europa med masse­mord på norske ungdommer.

Men fort­satt nek­ter mediene å slippe denne trå­den. Den er blitt et rekk­verk de støt­ter seg til.

De bevi­sene som taler mot en slik for­tolk­ning, av ABB som rasjo­nell og med sam­men­fal­lende menin­ger med “titu­se­ner”, vel­ger de å se bort fra. Der­for er psy­kia­terne Tor­geir Husby og Syn­nøve Sør­heim hund­set og fra­tatt enhver ære. Når VG set­ter i gang sin krigs­ma­skin, har de ingen hemninger.

Det er for­un­der­lig at mediene uten mot­fore­stil­lin­ger slip­per til Lars Gule eller Øyvind Strøm­men, som til Hamar Arbei­der­blad sa at det fan­tes “200 kon­traji­ha­dis­ter” i Norge som var poten­si­elt voldelige.

Hvor har Strøm­men dette tal­let fra? Har han grans­ket deres hjer­ter og nyrer? Hvor­dan avgjør man volds­po­ten­sial? Det slapp Strøm­men å svare på. Hamar Arbei­der­blad ville ha en kom­men­tar til vikar­læ­re­ren som laget volds­film på fri­tida og kom med hår­rei­sende “mor­som­he­ter” om AUF på Utøya. De fikk hva de ville.

Dette er begyn­nel­sen på en poli­tisk psy­kose. For at den skal opp­stå må det en dra­ma­tisk hen­delse til som gri­per inn i men­nes­ke­nes liv. Det har vi hatt. Til de gra­der. Sam­fun­net har behov for å for­stå hva som har hendt. Det er lett å se seg om etter syndebukker.

Nor­malt skal men­nes­ker i posi­sjon holde igjen. Men i Norge post 22/7 skjer det mot­satte, og det er sær­lig mediene og aka­de­mi­kere som går amok. De nek­ter å gi slipp på fore­stil­lin­gen om at vi står over­for en høyre­eks­tre­misme som truer Norge og hele Europa. Fin­nes ikke Sve­ri­ge­de­mo­kra­ter, Dansk folke­parti, Frem­skritts­par­tiet, Front Natio­nal, Vlaams Belang, Job­bik, Lega Nord, Geert Wil­ders’ Fri­hets­parti kan­skje? Er ikke dette bevis nok? Der­for har mediene sys­te­ma­tisk benyt­tet ord som høyre­eks­trem om Dansk Folke­parti og Geert Wil­ders, og mis­ten­ke­lig­gjort og brenn­mer­ket vårt eget Frem­skritts­parti: for å lage en refe­ranse­ramme. Når alle benyt­ter den, blir den selv­re­fe­re­rende. ABB gjorde reto­rik­ken om til et potent instru­ment. Man hadde selv lagt pre­mis­sene, og da tem­pel­rid­de­ren duk­ket opp, var det som opp­fyl­lelse av alle ste­reo­ty­per om det høyre man ikke tåler. Det begyn­ner med Thatcher, Rea­gan og over til George W. Bush, og i bak­grun­nen rom­ler kors­tog, impe­ria­lisme, rasisme og kolonialisme.

Fris­tel­sen til å plas­sere ABB inn i en slik sam­men­heng var uimot­ståe­lig. Hadde han ikke selv sitert mange islam-kritikere? Var ikke det bevis godt nok? Hvis man kob­ler ut den kri­tiske for­nuft, er det selv­inn­ly­sende at det er nok. Men man gir da etter for noe som kan få alvor­lige føl­ger. 22/7 er brann­far­lig også i ettertid.

Det viste de tre inn­sla­gene i Dags­revyen, som var byg­get opp som poli­tisk peda­go­gikk. For å utløse den emo­sjo­nelle reak­sjon hadde Ida Dahl Nils­sen laget et inn­slag om en fami­lie fra Tele­mark som til­fel­dig­vis befant seg i Oslo 22/7, nær­mere bestemt i Slotts­par­ken. NRK hadde fil­met jent­un­gene som løp over broen til Son­jas dam, og NRK-stemmen for­talte om det som disse uskyl­dige små var lyk­ke­lig uvi­tende om. Vi så og hørte det. Drønnet.

Disse tre inn­sla­gene etter hver­andre hadde ingen logisk indre sam­men­heng nyhets­mes­sig. For­svars­ad­vo­ka­tene kom med en opp­lys­ning. NRK kunne valgt å pro­ble­ma­ti­sere advo­kat Bæras utta­lelse: Vil det redde ABB i retts­sa­len å snakke ideo­logi hvis han frem­står som gal, å si ting som at han for­tje­ner Krigs­kor­set med tre eike­løv og at de etter­latte bør takke ham? Det kunne vært et natur­lig spørs­mål. I ste­det gjør NRK det mot­satte: Man kapi­ta­li­se­rer på opp­lys­nin­gene om at ABB skri­ver for å høre om han er popu­lær, og går til en - på top­pen av alt - tid­li­gere ter­ro­rist, som kan for­telle at det fin­nes “titu­se­ner” med samme mening som ABB i Norge.

Da er man totalt uten hem­nin­ger. Man har gitt seg pro­pa­gan­daen i vold. Ida Dahl Nils­sen har tid­li­gere vist slike tenden­ser, i sterkt sen­ti­men­tale repor­ta­sjer for den gode sak. Men er NRK et leke­tøy for poli­tiske journalister?

En av venstre­si­dens kli­sjeer er at høyre­si­den spil­ler på frykt. De skrem­mer folk med islam og mus­li­mer. Men hvem er det som benyt­ter frykt og skremsler?

Kam­pan­jen som er satt igang etter 22/7, pre­ges av anti­pa­tier og grense­løs­het, og man er uimot­ta­ke­lig for rasjo­nell argu­men­ta­sjon. Der­for spil­ler det ingen rolle hva som står i psy­kia­ter­rap­por­ten. Sva­ret var feil, og både rap­por­ten og for­fat­terne skal ødelegges.

Dette min­ner sterkt om de meto­dene som leni­nis­men utvik­let på marx­is­mens skuldre. Den defi­ne­rer men­nes­ker som fien­der, og har ingen moralske skrup­ler med å ødelegge dem.

Idag kal­les det feil menin­ger. Men til syv­ende og sist er det men­nes­ker man ødelegger.

Tho­mas Heine for­sto denne sam­men­hen­gen da han sa: Der man bren­ner bøker, bren­ner man også mennesker.

 




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.