Årsaken til problemene i Hellas er politiske

Christian Skaug

Den dypere­lig­gende årsa­ken til de økono­miske pro­ble­mene i Hel­las er tretti år med en kor­rupt poli­tisk elite, skri­ver Apos­tolos Dox­ia­dis i The Guar­dian. Denne er kom­met til mak­ten ved å kjøpe stem­mer mot gjen­tje­nes­ter, hvil­ket har resul­tert i en over­di­men­sjo­nert offent­lig sektor.

Veien ut av kri­sen kre­ver der­for ikke bare en helt ny poli­tisk kul­tur, hvor folk ikke len­ger sel­ger stem­men sin for å skaffe seg urett­mes­sige for­de­ler, men også en meka­nisme for å bringe over­flø­dige stats­an­satte over i pro­duk­tiv sektor.

Inn­til videre er det ikke dette som skjer:

[A]lthough 750,000 people (15% of our work­force) have lost their jobs since the cri­sis began, not a single one is from the wider pub­lic sec­tor, which emp­loys one out of four Greeks.

The story behind this figure tells us all we need to know. First: what we call a cri­sis is the result of actions per­for­med over deca­des. Second: its crea­tor is an inef­fec­tive, incom­pe­tent and cor­rupt poli­ti­cal estab­lish­ment, which trans­for­med poli­tics into a mecha­nism for exchan­ging favours with votes, most of the for­mer having the effect of making the state more inef­fec­tive and costly. Third: the cri­ti­cal point came when this mecha­nism became so inef­fec­tive and costly that it brought down the rest of the economy.

Det er to aspek­ter ved denne ulykk­sa­lige situa­sjo­nen som hen­ger nøye sam­men, et individuelt/psykologisk og et kollektivt/politisk.

For indi­vi­det er det natur­lig­vis ikke noe hyg­ge­lig å vite at den urett­mes­sige for­de­len ved­kom­mende har skaf­fet seg ved å yte poli­tiske tje­nes­ter, er et ledd i sum­men av pro­ble­mer som truer med å velte hele lan­det. Sam­ti­dig er det ikke lett å gi avkall på denne for­de­len. Og så lenge det ikke brer seg en krise- og ansvars­fø­lelse blant de urett­mes­sig pri­vi­le­gerte, vil man vans­ke­lig oppnå den kol­lek­tive bevisst­he­ten som en ny poli­tisk kul­tur krever.

Hvor­dan kan man få folk til å gi avkall på en byrå­krat­stil­ling for å prøve seg i kon­kur­ranse­ut­satt sektor?

Det kan virke som om trus­ler om masse­opp­si­gel­ser i gresk offent­lig sek­tor vil resul­tere i en poli­tisk kamp og en sosial uro som kan gjøre vondt verre. Folk tvi­hol­der altså på sine til­kjempede pri­vi­le­gier av frykt for at de ikke vil klare seg på det pri­vate arbeidsmarkedet.

Heri lig­ger en kolos­sal poli­tisk utfordring.

Mon tro om det kunne være mulig å få flere offent­lig ansatte med på notene der­som man sna­rere enn tvang og opp­si­gel­ser hel­ler prøvde å incen­ti­vere dem til å godta andre, litt mindre rigide betin­gel­ser? Kan­skje man kunne prøve på noe i ret­ning av den danske model­len, kalt «flex­icurity»: Man behol­der visse økono­miske garan­tier, men for­ven­tes å ta det arbei­det som måtte passe. Spørs­må­let er om dette over­ho­det er poli­tisk mulig.

Dox­ia­dis’ ana­lyse er hel­ler ikke uten rele­vans for land som Spa­nia, Ita­lia og Por­tu­gal, selv om pro­ble­met ikke har rik­tig så store pro­por­sjo­ner i de lan­dene. For Hel­las er situa­sjo­nen deri­mot akutt, og hver­ken kon­kurs eller ny låne­ka­ru­sell er noen løs­ning. Tvert­imot er det stor fare knyt­tet til begge:

Today, poli­ti­ci­ans are bick­e­ring about who is doing more to save the coun­try: the loan-signers, who are agre­eing to more and more aus­terity measu­res, or the loan-deniers, pro­pos­ing what they call a “natio­nally proud solu­tion”, a catch­ph­rase that appears in various forms in the rhe­to­ric of extreme right and extreme left alike. But both sides are deny­ing a truth: the loan-signers that the rea­son more aus­terity measu­res are requi­red is that they are unable and unwil­ling to cut pub­lic spen­ding in ratio­nal ways; and the loan-deniers that their “proud solu­tion” is a syno­nym for the inde­scri­bable misery of default. Both are lying for pro­fit: the first to pro­tect their cli­ente­list networks, finan­ced by pub­lic money, the second to drive Gre­ece to the state of chaos and misery that forms the pre­ferred habi­tat of extre­mist politics.

 

The Guar­dian: Greece’s despair is the pro­duct of poli­ti­cal ignorance




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.