Sturla Stålsett utdyper i et intervju med Klassekampen synspunkter han fremførte i en kronikk i Vårt Land, der det het at det er den som bærer hijab og niaqab som skal få definere hva det betyr, ikke omgivelsene.
Uttalelsen falt samtidig som Vårt Land avslørte at Livssynsutvalget, som Stålsett leder, trolig vil gå inn for å tillate hijab både innen politi og dommerstand. Hvilket i praksis vil måtte bety i offentlig sektor generelt.
Stålsetts nye definisjon på hvem som har definisjonsmakt over niqab og hijab får dermed en større betydning enn den ellers ville hatt.
Det er en radikal nyfortolkning av hva som foregår mellom avsender og mottaker.
I kristen og humanistisk tenkning er det et Jeg-Du- forhold, der den ene aldri kan sees løsrevet fra den andre. Det moderne frigjøringsprosjektet har motsatt seg den ene partens dominans. Her introduserer Stålsett at den ene part skal kunne være den dominerende premissgiver for hva en handling eller et plagg betyr. Det reiser en rekke spørsmål om frihet og tvang, for mennesket er ikke endimensjonalt, det kan hevde å være fritt, mens det i virkeligheten er underlagt tvang, det vet vi ganske mye om etter det 20. århundredes ideologier. Nå sier leder av et regjeringsoppnevnt utvalg at det plagg som vekker sterke følelser i det sekulære Europa, skal bærerne få definere, ikke omgivelsene.
Han gjør det i toleransens navn. Sjelden har veien fra en toleranse bygget på relativisme til totalitære holdninger, vært tydeligere demonstrert.
Åse Brandvold har intervjuet Stålsett, men gjør eller ingen forsøk på å ramme inn hans utspill med kritikk.
Den snille introen: Sturla Stålsett meisler ut en ny norsk religionspolitikk: MÅ ikke frykte tro.
- Et symbol har alltid flere meningslag, og er derfor uløselig knyttet til den som velger å gå med det. Det må første og fremst være den som bruker det som må tolke det. Utenforstående kan ikke bruke sin egen fortolkning av symbolet til å begrense bruken av den, sier Sturla Stålsett til Klassekampen.
Det er en herredømmetenkning forkledt som toleranse. At Stålsett kaller niqab-damenes omgivelser for “utenforstående”, sier sitt. Stålsett ville aldri brukt en slik reduserende, tingliggjørende betegnelse hvis rollene hadde vært byttet om.
Tenkningen er ultra-egosentrert, rettigheter tatt ut i det ekstreme: omgivelsene er redusert til kulisser, og individet er suverent. Ikke bare suverent, det er despotisk.
Stålsetts forkledning er for dårlig, legitimering av ufriheten er for synlig.
Man undres over hvilket ærend Stålsett er ute i. Han vet godt hvor sterke reaksjoner disse plaggene vekker. Hvor langt er han villig til å gå for å holde publikum i sjakk, og ikke bare publikum, arbeidsgivere, naboer, kolleger? Slike tanker må han ha gjort seg. Har han fått resten av utvalget med på sitt nye advokatur for det som bare kan bli et samfunn dominert av religion?
Det er noen tiår siden kristendommen mistet sitt grep. Her går noen av kirkens mest liberale teologer inn for at islamisme og salafisme skal nyte “fulle rettigheter”.
Bakgrunnen for intervjuet er reaksjoner fra Lisa Christoffersen (Ap) og Inga Marte Thorkildsen (SV) på at Aisha Shezadi Kausar reiser rundt på skolene og propaganderer for niqab.
At de blir provosert mener Stålsett ikke er en god nok begrunnelse.
- At man reagerer sterkt følelsesmessig og synes det er vanskelig å se kvinner i niqab, fordi det uttrykker et kvinnesyn man ikke liker, det mener jeg er en problematisk begrunnelse, sier Stålsett.
Grenas for religiøse symboler må settes der symbolene krenker andres frihet, eller andre grunnleggende rettigheter, mener Stålsett.
Eventuelle begrensninger må gå sikkerhetshensyn (farlige maskiner, upraktiskhet, hygiene). De vanskelige tilfellene blir der niqab hemmer jobbsjansene, skal man likevel kunne få trygd på ubegrenset tid?
Det er utrolig at en venstreradikal, sosialistisk avis kan lansere slike tanker uten å sette dem i et riktig perspektiv. Det som måtte være igjen av kulturradikale, opplyste mennesker må rotere, døde eller levende.