Overskriften reflekterer på ingen måte noen overdose av Eggum-musikk under helgen. Heller ikke er den et utslag av vanlig mandag morra blues selv om jeg ikke skal nekte for å ha mer enn min tilmålte andel av akkurat den folkesykdommen. Nei, saken er at jeg sveipet innom Vårt Lands elektroniske forside mens jeg lå i sengen i morges og forsøkte å la en søvnløs natt gli over i dag på minst mulig ubehagelig måte, og der leste jeg følgende overskrift:
”Ønsker hijab i politiet”
Det forholder seg slik at kulturminister Huitfeldt for halvannet år side satte ned et utvalg (ja, jeg vet det lyder både uvant og besnærende, men det kommer mer…) som skal utmeisle landets nye livssynspolitikk, intet mindre. Jeg siterer fra avisen:
”Vårt Land har gjennom korrespondanse og samtaler fått innblikk i arbeidet til utvalget, som altså vil rydde plass til hijab, kors og andre religiøse symboler i det offentlige rom.
Det kan bety at Tros- og livssynspolitisk utvalg vil konkludere med at både politi og dommere skal kunne bære hijab, noe som ikke er tillatt i dag.
– Vi må tåle å bli eksponert for andres religion, enten vi møter en imam i en sykehuskorridor eller politi med hijab, sier et medlem av utvalget.”
Når spurt om utvalget vil gå inn for en fransk, sekulær løsning, svarer lederen, Sturla Stålsett, følgende: ”Det vil prege konklusjonen vår at vi på ingen måte vil gjemme bort eller redusere nærværet av religiøse symboler. Vi ønsker å legge til rette for at mangfoldet kan være robust.” Ønsket om å beholde et mangfoldig, stort religiøst rom i Norge ser ut til å samle utvalget. Et annet, ikke navngitt medlem bekrefter utvalgets holdning: ”Ut i fra diskusjonen i utvalget føler jeg meg helt sikker på at religiøse hodeplagg må kunne kombineres både med dommerkapper og politiuniformer. Diskusjonene om denne saken har vært konkrete.”
Dette er sterk kost som meget vel kunne stått alene; folk på document.no så vel som i samfunnet for øvrig kan utmerket godt tenke selv omkring Tros- og livssynspolitisk utvalgs virksomhet og konklusjoner. Men jeg kan ikke dy meg for noen tilleggsrefleksjoner.
Det ene er den historiske dimensjonen: Norge har i tusen år vært et kristent land. Denne religiøse tilhørigheten er nedfelt i vår grunnlov. Islam og andre for Norge fremmede religioner er ikke å likestille med kristendommen i vårt land. Ei heller er et diskret kors som smykke rundt halsen å likestille med hijab hva symboleffekt angår i det norske samfunnet. Dette turde ikke trenge forklaring for andre enn mennesker som helt har gått seg vill i prinsipielle, ahistoriske politiske vurderinger.
Det andre er den uniformslignende effekten av klesplagg. Saken er jo at vi i etterkant av de til dels voldelige konfliktene og sammenstøtene mellom høyre- og venstresiden i mellomkrigstidens Norge fikk forbud mot uniformering på offentlige steder. Selvsagt er det en uklar grenseflate mellom hva som er en åpenbar uniform, og det som bare er lik kledsel (eksempelvis jeans, t-skjorter), men hijab kommer i alle fall for meg klart inn under uniformskategorien. Slikt ble altså ikke, og bør heller ikke i fremtiden bli, tillatt i Norge.
Det tredje er spørsmålet om hijab og lignende plagg er religiøse eller kulturelle symboler. Rett som det er ser man hevdet at Koranen slett ikke forskriver bruk av slik kledebon, men at den reflekterer moten/vanen i områder der islam er utbredt. Dette kan godt være riktig, selv er jeg langt fra noen ekspert på saken. Men i så fall får man ta innover seg at samme vane ikke gjelder her, i Norge. Man får ikke argumentere med ”religiøst plagg” når det passer og ”sekulært plagg” når det passer, selv ikke i hijabdebatter.
Til sist et hjertesukk om Religion- og livssynssutvalgets leder, Sturla Stålsett, og andre ledende kristne i det politiske Norge av i dag. Jeg noterer meg at pensjonert biskop Stålsetts sønn har bak seg en avhandling i såkalt frigjøringsteologi og nå er leder for Kirkens bymisjon. Han representerer neppe høyresiden i Norge, for å si det slik. Fra samme institusjon (altså Bymisjonen) kom også kirkens første preses, biskop Helga Haugland Byfuglien, som i følge pressen særlig hadde vært opptatt av saker som klima, asylpolitikk og samliv under sin embetsutøvelse. Slik prioriterer i dag Den norske kirkes ledelse hvilken tematikk de legger mest vekt på, velger å profilere seg på.
Jeg er langt fra noen spåmann, men min gjetning er at Livssynsutvalgets rapport og innstilling vil bli forsøkt lagt i skuffen av departementets politiske ledelse under minst mulig oppmerksomhet. Fra det hold ønsker man neppe noen reprise på folkestormen som blåste opp for få år siden da justisminister Storberget mer enn antydet at det var greit med muslimske symbolplagg i politiet og rettsvesenet.
Men ved høve blir nok Stålsett og kompanis rapport tatt fram igjen, eller det kommer ad andre veie enda et nytt fremstøt i den tilsynes evige kampen for å likestille alt, for å fjerne enhver særbehandling av det kulturelt norske eller det kristne i den postmoderne norske staten. ”Robust mangfold”, for å bruke utvalgets egne ord, skal trumfe tradisjonen. Man fristes til å konkludere at nettopp mangfoldet er blitt den nye guden.
Jeg registrerer at samtidens norske kirkeledere ikke ønsker å bevare kristendommens særstilling hos oss, men isteden vil legge til rette for at den blir bare en blant flere religioner i et livssynmessig supermarked. Man blir mollstemt av slikt. Det samme tror jeg de mange tusener av kristne blir som etter hvert føler seg mer og mer fremmedgjorte i kirken.
