Kampen om det skal foretas en ny judisiell observasjon av Anders Behring Breivik er samtidig en kamp om historien. Om hvilken hovedfortelling som skal gjelde for 22/7.
Mediene og akademia befolkes av venstreorienterte/venstreliberale og for dem var 22/7 et bevis på at fienden alltid står til høyre. Dette er for dem både overbevisning og tro.
De har voldsom makt i det norske samfunnet. Hva kan stå imot når de mobiliserer for å omstøte et vedtak, slik det har skjedd med Husby/Sørheims rapport? For den som bedømmer samfunnet ut fra den offentlige debatt synes det usannsynlig at noen skulle kunne stå imot.
Men så er det likevel det som skjer. Statsadvokatene Svein Holden og Inga Bejer Engh sto klippefast på sin beslutning om ikke å be om ny judisiell observasjon, og var heller ikke redd for å si at det var sannsynlighetsovervekt for at Anders Behring Breivik ville bli kjent utilregnelig av Oslo tingrett.
Det fikk den ellers rutinerte og dyktige ankermann i Dagsrevyen, Jarle Roheim Håkonsen, til å utbryte: – Men skal ikke dere representere folket?
Holden blunket og trodde ikke helt det han hørte. – Eh, nei, vi skal representere rettssystemet.
Dette er 68′er-generasjonens ryggmargsrefleks: de representerer folket. Det er det de mener når de viser til “folks rettsfølelse”. Det er deres egen de snakker om. Og da er det ikke rettsfølelse, men politiske følelser. 60-tallsgenerasjonen har aldri satt spørsmål ved likhetstegnet mellom de to. De er fortsatt overbevist om at de har rett. Nå har de makt, de vil ha rett.
Man kan bare telle hvor mange tidligere maoister det er som deltar i debatten, som advokater, redaktører, psykologer. Men å si det høyt er ikke comme il faut. Det gjør man bare ikke.
Bak overbevisning om å tilhøre de opplyste, eliten, og ha et mandat fra folket og rett til å snakke på vegne av dem, ligger 68′er-generasjonens akkilleshæl: narsissismen. Man ser bare seg selv og sine egne behov. Man er for rettferdighet, men mangler den helt nødvendige forutsetnig for å håndheve den: integritet.
Integritet handler om profesjonalitet, om bevissthet om egne og andres grenser og om institusjonenes rolle og funksjon. 68′erne har aldri hatt denne respekten som er en forutsetning for ethvert rettssamfunn.
68′er-generasjonen representerer det grenseløse. Det har tatt et liv å bli seg bevisst hvor destruktivt dette er for omgivelsene. Hvordan det strider mot plikten til å bøye seg, innordne seg fellesskapet, i det store som i det små: familien og slekters gang. Det var ikke for ingenting at 68′erne angrep kjernefamilien.
Nå blåser det andre vinder.
Svein Holden og Inga Bejer Engh representerer en yngre generasjon. De står for profesjonalitet. De ønsker ikke å røre rundt i 68′er-gryta. Som profesjonelle rygger de tilbake. 68′er-gryta står for vilkårlighet, og profesjonelle hater vilkårlighet. Det er umulig å forholde seg til.
Derfor stritter de mot kravet om gjenopptakelse og ny judisiell vurdering. Gir de etter vil det åpne en Pandoras eske.
Den røde tråden i de fleste angrep på rapporten har vært at den ignorerer eller ikke går inn i Breiviks politiske forestillingsverden.
Mette Yvonne Larsen gjentok på TV igår at det jo finnes tusenvis av mennesker på internett med de samme ideer.
Men som Dagfinn Nordbø så treffende formulerte det: det er forskjell på å leke at man er tempeljustitiarius og være overbevist om at man er det.
Dette ser Yvonne Larsen/Stabell/Aftenpostens Per Anders Madsen, VG, NRK glatt bort fra. De har sett seg blind på “flokken” og meningene. For det er de de ikke tåler og som de har tatt et oppgjør med fra første stund.
Husby/Sørheim konsentrerte seg om det kliniske, det er der en observasjon begynner, og det de der så var nok til å konkludere med at Breivik lever i sin egen verden. De trengte ikke gå inn i hans politiske forestillinger.
De har en passus om at Brevik benyttet neologismer, og dette har kritikerne kastet seg triumferende over, for det er flere av ordene som benyttes både i spill og politikk.
Men når Anders Giæver i VG anfører at nasjonaldarwinisme benyttes av Michael Scheuer slår han bena under sin egen argumentasjon. Scheuer ledet på 90-tallet CIAs Osama bin Laden-gruppe. Han forlot organisasjonen og har siden skrevet flere bøker om terrorisme. Han er en skarp kritiker av krigen mot terror og USAs politikk. Han er slett ingen rightwinger. Så hva beviser det at Scheuer har benyttet ordet nasjonaldarwinist i en artikkel om USAs interesser? At ord kan bety mange ting, og at forsøket på å lage koblinger mellom ord og handling er ytterst risikabelt.
Det er profesjonelt sett en innlysende advarsel. Hvis mediene hadde lyttet til PST-sjef Janne Kristiansen i stedet for å jakte på hennes skalp, ville de kunne lært ting som dette.
Det ville gitt en mer interessant dekning, og et bredere perspektiv. Kildene ville kanskje også åpnet seg mer.
I stedet satte mediene i gang en jakt på syndebukker, innen regjeringen – (Knut Storberget), Politiet, og blogosfæren.
De andre yrkesgruppene har en definert profesjonalitet å forholde seg til. Medier og akademia har ikke samme grenser, dvs. de tror selv de har gitt seg slike gjennom Vær Varsom-plakaten og Redaktør-plakaten. Men håndhevelsen av disse reglene er småplukk mot de grunnleggende problemstillingene: kan mediene se seg selv utenfra, eller har de gitt seg selv immunitet?
Opprinnelig hadde journalister en maktkritisk funksjon. Men med 68′erne kom det inn en overbevisning om at man hadde rett, og at man representerte folket mot Makta. At man selv er blitt Makta, er utenkelig.
Med et slikt utgangspunkt blir mediene et demokratisk problem i en sak av en slik størrelse som 22/7.
At andre yrkesgrupper har bevart profesjonalitet og grenser er en redning. I dette tilfeller psykiatere og jurister.
Det er en alvorlig tvekamp som utspilles om Breiviks psykiatriske status. Det handler ikke bare om hans tilregnelighet, men samfunnets.