Václav Havel

Roger Scruton

I dagens Europa er pre­si­den­ter, stats­mi­nistre og de euro­pe­iske insti­tu­sjo­ne­nes ledere van­lig­vis med­lem­mer av den poli­tiske klas­sen. Det er ikke mange av dem som utmer­ker seg på noen måte, bort­sett fra at de er poli­ti­kere, og det er helt umu­lig å tenke seg hva de skal gjøre som pen­sjo­nis­ter, annet enn å skrive ule­se­lige memoa­rer for å bevise hvor vik­tige de var.

Václav Havel var et lysende unn­tak fra denne rege­len. Hans livs­lange inter­esse for poli­tikk ble dyr­ket fra en posi­sjon uten­for poli­tik­ken. Han var en frem­stå­ende dra­ma­ti­ker og essay­ist, og ville blitt betrak­tet som en av de bety­de­ligste tsjek­kerne i moderne tid selv om han aldri var blitt valgt som president.

Med bega­vet ironi -- en ironi som føyer seg inn i en hel tra­di­sjon av tsjek­kiske skri­ben­ter, og da sær­lig Jaros­lav Hašek og Karel Čapek -- for­klarte Havel ver­den akku­rat hva den ideo­lo­giske maski­nen hadde fjer­net fra hans lands sjel. Og i 1970- og 1980-tallets for­budte skue­spill (spe­si­elt Largo Deso­lato) teg­ner han et ufor­glem­me­lig por­trett av det ingen­manns­lan­det hvor dis­si­den­ter ble holdt -- ste­det i utkanten av ting, fra­kob­let begi­ven­he­te­nes ver­den, men hvor ethvert søke­lys like­vel er sik­tet inn.

Havel var en dyk­tig tea­ter­mann, som i lik­het med sin venn Harold Pin­ter kunne iscene­sette ordi­nære og til­syne­la­tende menings­løse hen­del­ser, og sam­ti­dig gjøre dem både gri­pende og menings­fulle. Men han var også filo­sof, og han hadde lært mye av Jan Patoč­kas ille­gale fore­les­nin­ger. I sitt gjen­nom­tren­gende essay De mak­tes­lø­ses makt viser Havel hvor­dan tota­li­ta­ris­men til de gra­der tren­ger inn i sine ofres sjel, at den ikke len­ger må bruke makt for å bestå. Folk smir sine egne len­ker, og viser dem lydig frem for sine her­rer. De lever i løg­nen, for til­væ­rel­sen er kom­for­ta­bel på inn­si­den av løg­nen, og ingen tren­ger seg inn der, bort­sett fra andre løg­nere hvis beveg­grun­ner de deler. Det er ikke vold eller under­tryk­kelse som hol­der Potemkin-fasaden på plass, men ideo­lo­gien som kon­fis­ke­rer språ­ket folk kunne ha brukt til å beskrive tin­gene som de er.

Dette essayet ble til som resul­tat av en ånde­lig for­vand­ling i Havels liv, da han i 1974 over­var retts­sa­ken mot musikk­grup­pen The Plas­tic People of the Uni­verse. Kort tid etterpå under­teg­net Havel Charta 77, for siden å stifte VONS, komi­teen til for­svar av de urett­mes­sig for­fulgte. Begge deler var en utøvelse av «de mak­tes­lø­ses makt» -- den moralske kraf­ten som blir igjen når all annen makt blir fra­tatt en, slik det raskt skjedde med Havel da han ble fengslet.

De mak­tes­lø­ses makt ble i 1984 fulgt opp av Poli­tikk og sam­vit­tig­het, og disse to essay­ene var kan­skje de mest inn­fly­tel­ses­rike lit­te­rære pro­duk­tene av kom­mu­nis­mens Tsjek­ko­slo­va­kia, siden de ikke bare i klart språk gav et bilde av den sær­egne erfa­rin­gen som var essay­enes opp­hav, men også fore­slo et bote­mid­del, nem­lig den indre sann­he­tens disi­plin. Med sann­het mente ikke Havel klar tale, men sna­rere «tro­skap mot erfa­rin­gen» -- kon­fron­ta­sjo­nen med livets vir­ke­lig­het som hans els­kede lærer Jan Patočka hadde som tema for sine fore­les­nin­ger. Bud­ska­pet ble fan­get opp over hele den kom­mu­nis­tiske ver­den, og inspi­rerte revo­lu­sjo­nen som til slutt skulle rive ideo­lo­gi­ens maske vekk fra Euro­pas ansikt.

På 1980-tallet prøvde jeg og noen få andre å hjelpe den tsjek­kiske og slo­va­kiske intel­lek­tu­elle under­grun­nen. Havels essays var av største betyd­ning for vår virk­som­het, i lik­het med hans sym­bolske til­stede­væ­relse, som stod i sen­trum for alt vi fore­tok oss. Han over­be­viste oss om at mot­stands­kam­pen var verdt anstren­gel­sen, at selv en mis­lyk­ket oppo­si­sjon mot sys­te­met var bedre enn å bli en del av det, og at det i under­grun­nens mørke kunne fin­nes et annet slags lys enn den blen­dende pro­pa­gan­daen som skinte len­ger opp -- lyset av men­nes­ke­lige øyne. Han var den sanne ska­pe­ren av dis­si­dent­kul­tu­ren -- der høye idea­ler og alvor­lig læring ble kom­bi­nert med ruf­sete hår­stil og natt­lige dis­ku­sjo­ner i røyk­fylte rom. Janáček stod side om side med The Beatles, og Goethe med Vla­dimír Holan, på altrene satt opp i kata­kom­bene, og kristne pres­ter, freu­di­anske ana­ly­ti­kere, ate­is­tiske filo­so­fer og for­vir­rede dik­tere slut­tet seg alle sam­men til én enkelt reli­gion: menneskelighetens.

Under Patoč­kas inn­fly­telse kom Havel til å mene at den poli­tiske til­nær­min­gen til erfa­rin­gen helt av seg selv gir et feil­ak­tig bilde av det den dreier seg om, uan­sett hvil­ket sys­tem det skjer under. Hva enten han er en demo­krat eller en dik­ta­tor, betrak­ter poli­ti­ke­ren ver­den som et sett av «inter­es­ser». Hans til­nær­ming er viten­ska­pe­lig, objek­tiv og uføl­som for det som vir­ke­lig tel­ler: et liv som er menings­fylt å leve. Havel tok der­for til orde for en «anti-politikk»: en poli­tikk neden­fra, som skulle respek­tere til­væ­rel­sens mål og gjen­opp­rette menin­gen med hver­dags­li­vet. Og han gav denne «anti-politikken» noe av det over­då­dige og bohem­ak­tige sær­pre­get som kjenne­teg­net disse dagene i 1968, da det for en stak­ket stund så ut som om en hel nasjon over nat­ten kunne bestemme seg for å leve på en annen måte.

Som pre­si­dent beholdt Havel troen på «anti-politikken». Mye av det han opp­nådde i sitt embede skyld­tes denne troen -- sær­lig den tål­mo­dige ned­riv­nin­gen av Warszawa-pakten, samt hans vel­lyk­kede pre­sen­ta­sjon av Tsjek­kia på den inter­na­sjo­nale sce­nen som Euro­pas kul­tu­relle og ånde­lige hjerte. Men anti-politikken har også sine kost­na­der, og en av dem er et godt for­hold til poli­ti­kere. Spen­nin­gen mel­lom Havel og Václav Klaus var en følge av dette. Som kon­ser­va­tiv og til­hen­ger av Klaus var jeg aldri sær­lig for­nøyd med Havels stil som pre­si­dent. Jeg skulle ønsket at han kla­rere hadde aner­kjent nød­ven­dig­he­ten av oppo­si­sjon i poli­tik­ken, og at mot­stan­de­ren skal verd­set­tes nett­opp i den grad han er uenig med deg. Alle varige poli­tiske beslut­nin­ger er kom­pro­mis­ser, og i til­legg til de per­fekte idea­lene i våre hjer­ter, som gir oss inspi­ra­sjon i de mørke dagene av under­tryk­kelse, fin­nes det et annet ideal -- et ufull­kom­men­he­tens ideal av en sosial orden hvor van­lige men­nes­ker kan finne fred i sine omgi­vel­ser og trygg­het i ver­den omkring, til tross for alt som er galt med den. Det idea­let gav liv til Čapeks skrif­ter, og det er opp­ha­vet til mye av stor­he­ten i Tsjek­kias kunst, lit­te­ra­tur og musikk. Men det kan ikke opp­nås uten poli­tikk, eller uten å stå opp mot de ordens­for­styr­rende kref­tene som straks inn­tar ethvert vakuum, slik de stor­met inn i det retts­lige vaku­umet som opp­stod i 1989.

Ingen kan nyte stor auto­ri­tet uten å være kon­tro­ver­si­ell, og Havel var intet unn­tak. Selv om jeg var uenig med ham i mange ting, for­ble han for meg et sym­bol på intel­lek­tu­elt liv, og en repre­sen­tant for et ufor­glem­me­lig øyeblikk i sitt hjem­lands his­to­rie. Hel­ler enn å avsi noen dom, la det der­for være sagt at Havel for­ble tro mot sitt kall som intel­lek­tu­ell og døde som han hadde levd: som en tsjek­kisk patriot og en vak­ker sjel.

Roger Scru­ton

 

Artik­ke­len er skre­vet for en tsjek­kisk pub­li­ka­sjon, og ble til­budt docu­ment av Scru­t­ons gode hjerte. Redak­sjo­nen takker.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.