Václav Havel

Roger Scruton

I dagens Europa er presidenter, statsministre og de europeiske institusjonenes ledere vanligvis medlemmer av den politiske klassen. Det er ikke mange av dem som utmerker seg på noen måte, bortsett fra at de er politikere, og det er helt umulig å tenke seg hva de skal gjøre som pensjonister, annet enn å skrive uleselige memoarer for å bevise hvor viktige de var.

Václav Havel var et lysende unntak fra denne regelen. Hans livslange interesse for politikk ble dyrket fra en posisjon utenfor politikken. Han var en fremstående dramatiker og essayist, og ville blitt betraktet som en av de betydeligste tsjekkerne i moderne tid selv om han aldri var blitt valgt som president.

Med begavet ironi — en ironi som føyer seg inn i en hel tradisjon av tsjekkiske skribenter, og da særlig Jaroslav Hašek og Karel Čapek — forklarte Havel verden akkurat hva den ideologiske maskinen hadde fjernet fra hans lands sjel. Og i 1970- og 1980-tallets forbudte skuespill (spesielt Largo Desolato) tegner han et uforglemmelig portrett av det ingenmannslandet hvor dissidenter ble holdt — stedet i utkanten av ting, frakoblet begivenhetenes verden, men hvor ethvert søkelys likevel er siktet inn.

Havel var en dyktig teatermann, som i likhet med sin venn Harold Pinter kunne iscenesette ordinære og tilsynelatende meningsløse hendelser, og samtidig gjøre dem både gripende og meningsfulle. Men han var også filosof, og han hadde lært mye av Jan Patočkas illegale forelesninger. I sitt gjennomtrengende essay De maktesløses makt viser Havel hvordan totalitarismen til de grader trenger inn i sine ofres sjel, at den ikke lenger må bruke makt for å bestå. Folk smir sine egne lenker, og viser dem lydig frem for sine herrer. De lever i løgnen, for tilværelsen er komfortabel på innsiden av løgnen, og ingen trenger seg inn der, bortsett fra andre løgnere hvis beveggrunner de deler. Det er ikke vold eller undertrykkelse som holder Potemkin-fasaden på plass, men ideologien som konfiskerer språket folk kunne ha brukt til å beskrive tingene som de er.

Dette essayet ble til som resultat av en åndelig forvandling i Havels liv, da han i 1974 overvar rettssaken mot musikkgruppen The Plastic People of the Universe. Kort tid etterpå undertegnet Havel Charta 77, for siden å stifte VONS, komiteen til forsvar av de urettmessig forfulgte. Begge deler var en utøvelse av «de maktesløses makt» — den moralske kraften som blir igjen når all annen makt blir fratatt en, slik det raskt skjedde med Havel da han ble fengslet.

De maktesløses makt ble i 1984 fulgt opp av Politikk og samvittighet, og disse to essayene var kanskje de mest innflytelsesrike litterære produktene av kommunismens Tsjekkoslovakia, siden de ikke bare i klart språk gav et bilde av den særegne erfaringen som var essayenes opphav, men også foreslo et botemiddel, nemlig den indre sannhetens disiplin. Med sannhet mente ikke Havel klar tale, men snarere «troskap mot erfaringen» — konfrontasjonen med livets virkelighet som hans elskede lærer Jan Patočka hadde som tema for sine forelesninger. Budskapet ble fanget opp over hele den kommunistiske verden, og inspirerte revolusjonen som til slutt skulle rive ideologiens maske vekk fra Europas ansikt.

På 1980-tallet prøvde jeg og noen få andre å hjelpe den tsjekkiske og slovakiske intellektuelle undergrunnen. Havels essays var av største betydning for vår virksomhet, i likhet med hans symbolske tilstedeværelse, som stod i sentrum for alt vi foretok oss. Han overbeviste oss om at motstandskampen var verdt anstrengelsen, at selv en mislykket opposisjon mot systemet var bedre enn å bli en del av det, og at det i undergrunnens mørke kunne finnes et annet slags lys enn den blendende propagandaen som skinte lenger opp — lyset av menneskelige øyne. Han var den sanne skaperen av dissidentkulturen — der høye idealer og alvorlig læring ble kombinert med rufsete hårstil og nattlige diskusjoner i røykfylte rom. Janáček stod side om side med The Beatles, og Goethe med Vladimír Holan, på altrene satt opp i katakombene, og kristne prester, freudianske analytikere, ateistiske filosofer og forvirrede diktere sluttet seg alle sammen til én enkelt religion: menneskelighetens.

Under Patočkas innflytelse kom Havel til å mene at den politiske tilnærmingen til erfaringen helt av seg selv gir et feilaktig bilde av det den dreier seg om, uansett hvilket system det skjer under. Hva enten han er en demokrat eller en diktator, betrakter politikeren verden som et sett av «interesser». Hans tilnærming er vitenskapelig, objektiv og ufølsom for det som virkelig teller: et liv som er meningsfylt å leve. Havel tok derfor til orde for en «anti-politikk»: en politikk nedenfra, som skulle respektere tilværelsens mål og gjenopprette meningen med hverdagslivet. Og han gav denne «anti-politikken» noe av det overdådige og bohemaktige særpreget som kjennetegnet disse dagene i 1968, da det for en stakket stund så ut som om en hel nasjon over natten kunne bestemme seg for å leve på en annen måte.

Som president beholdt Havel troen på «anti-politikken». Mye av det han oppnådde i sitt embede skyldtes denne troen — særlig den tålmodige nedrivningen av Warszawa-pakten, samt hans vellykkede presentasjon av Tsjekkia på den internasjonale scenen som Europas kulturelle og åndelige hjerte. Men anti-politikken har også sine kostnader, og en av dem er et godt forhold til politikere. Spenningen mellom Havel og Václav Klaus var en følge av dette. Som konservativ og tilhenger av Klaus var jeg aldri særlig fornøyd med Havels stil som president. Jeg skulle ønsket at han klarere hadde anerkjent nødvendigheten av opposisjon i politikken, og at motstanderen skal verdsettes nettopp i den grad han er uenig med deg. Alle varige politiske beslutninger er kompromisser, og i tillegg til de perfekte idealene i våre hjerter, som gir oss inspirasjon i de mørke dagene av undertrykkelse, finnes det et annet ideal — et ufullkommenhetens ideal av en sosial orden hvor vanlige mennesker kan finne fred i sine omgivelser og trygghet i verden omkring, til tross for alt som er galt med den. Det idealet gav liv til Čapeks skrifter, og det er opphavet til mye av storheten i Tsjekkias kunst, litteratur og musikk. Men det kan ikke oppnås uten politikk, eller uten å stå opp mot de ordensforstyrrende kreftene som straks inntar ethvert vakuum, slik de stormet inn i det rettslige vakuumet som oppstod i 1989.

Ingen kan nyte stor autoritet uten å være kontroversiell, og Havel var intet unntak. Selv om jeg var uenig med ham i mange ting, forble han for meg et symbol på intellektuelt liv, og en representant for et uforglemmelig øyeblikk i sitt hjemlands historie. Heller enn å avsi noen dom, la det derfor være sagt at Havel forble tro mot sitt kall som intellektuell og døde som han hadde levd: som en tsjekkisk patriot og en vakker sjel.

Roger Scruton

 

Artikkelen er skrevet for en tsjekkisk publikasjon, og ble tilbudt document av Scrutons gode hjerte. Redaksjonen takker.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.