Temaet er så alvorlig og beklemmende at jeg velger å begynne med en vits:
Nordmannen, dansken og svensken foretok en reise sammen til et eksotisk land, gjorde noe de ikke burde ha gjort, og ble fakket. Dommen kom prompte: Døden ved giljotinering. Svensken måtte først legge hodet på blokken, men bladet kilte seg i rammen noen centimeter over nakken. Siden skjebnen og gudene åpenbart hadde grepet inn på en uvanlig og uforutsigelig måte, ble han umiddelbart benådet slik nå engang skikken var. Dansken var den neste, og til stor undring for alle skjedde det samme igjen. Altså nok en benådning. Da er det at nordmannen, som har observert det hele nøye, rekker hånden i været og brister ut: ”Jeg tror jeg vet hva som er feilen!” Han hadde rett, feilen ble rettet, og nordmannens behov for å vise seg flink kostet ham hodet.
Vi har de siste dagene sett enda et eksempel på det offisielle Norges verbale klåfingrethet paret med lyst til å blande seg inn i saker vi ikke burde ha noe med. Utenriksminister Jonas Gahr Støre - mannen som i år etter år er blitt kåret til regjeringens dux i avisspaltene - fikk under et møte med Salam Fayyad, omtalt som palestinernes statsminister, det for seg å karakterisere Israels holdning til overføringer av skatte- og avgiftsmidler til de palestinske selvstyremyndighetene som ”vanntortur mot økonomien.” Vanntortur er det norske ordet for ”waterboarding”, en form for liksom- eller nesten-drukning som er blitt kjent på nytt ved at amerikanske forhørsledere har benyttet den mot terrormistenkte.
Tortur er noe svineri, noe så inderlig nedrig at det trolig rangeres under drap i de aller fleste menneskers indre hierarki over gode og onde gjerninger. Israels utenriksdepartement var da heller ikke spesielt begeistret for ordvalget, forståelig nok, og reagerte skarpt. I norske medier har det derimot ikke vært noen oppstandelse eller bestyrtelse over karakteristikken det jeg har kunnet registrere. Hva er det som får Gahr Støre, som utvilsomt er en begavet mann både språklig og på andre måter, til å velge ord med nettopp en slik resonansbunn når han omtaler akkurat Israel? Dessuten: Det heter seg jo - og også vår nåværende utenriksminister bruker formuleringen hyppig - at ”Norge er et lite land i verden.” Hvorfor da denne voldsomme utenrikspolitiske virketrang, dette stadig tilbakevendende ønsket om ”å gjøre en forskjell” (Gahr Støres egne ord) eller endog ”punch beyond one’s weight,” kort sagt denne anmassende klåfingrethet i spørsmål som faktisk ikke er av direkte nasjonal interesse for oss?
Jeg vet selvsagt ikke svaret, men jeg vil våge meg frempå med noen psykologiserende betraktninger som kanskje ikke alle treffer, men som dessverre neppe er skivebom heller. Det er særlig tre begreper som umiddelbart dukker opp i bevisstheten når jeg reflekterer over Norges utenrikspolitiske profil i samtiden, og ingen av dem gjør meg stolt på mitt lands vegne: nyrikdom, mindreverdighetsfølelse og narsissisme.
Den nyrike, og Norge er utvilsomt nyrikt, vil typisk vise sin rikdom og bruker penger deretter, ikke minst på ting som andre ser. Kobler man dette med sinnelagsetikk, den dominerende etiske dimensjonen i norsk politikk, ligger alt til rette for riktig å knitre høylytt med sedlene når de legges i kollektbøssen. Vi vil svært gjerne bli sett på som gode av omverdenen og ønsker også å kunne gjenkjenne først og fremst godhet i vårt eget selvbilde; her kommer det narsissistiske elementet inn med full styrke. At Norge historisk har hatt et mindreverdighetskompleks i og med at vi har følt oss som lillebror i Norden, bidrar i samme retning. Nå skal vi ta vår mon igjen og som stat overta storebror Sveriges rolle; vi opptrer som om vi ønsker å være det nye moralske fyrtårnet i Europa, gjerne i hele verden, samtidig som vi årlig skvetter titalls milliarder kroner ut til ulike hjelpetiltak på overstatlig (FN), statlig og NGO-nivå. Enten det gjelder regnskogen i Indonesia, vaksinasjonsprogrammer for barn i den tredje verden eller palestinske statsfinanser, så skal den norske sjekken komme først og være størst.
Selvsagt bringer slikt resultater, i alle fall for givernes sosiale posisjon i det internasjonale godhetshierarkiet. Således ble statsminister Stoltenberg nylig i New York hedret med UN Foundations “Champion of Global Change Award” for ” sitt sterke personlige lederskap i verdenspolitikken og i internasjonale spørsmål, og for Norges eksemplariske støtte til FN”. I Midtøsten ser det ikke ut til at Norge bryr seg lenger med å vedlikeholde en ”honest broker” status som kan aksepteres av begge parter og som kunne tenkes å hjelpe til med å fremme forhandlingsløsninger dem imellom (kan hende like bra når man minnes Oslo-avtalens skjebne), men isteden nyter vi rollen som leder for giverlandsgruppen (altså de som gir penger til de palestinske selvstyremyndighetene).
Å kjøpe seg venner eller status anses ikke vanligvis for å være noen etisk høyverdig strategi, men passer dessverre alt for godt inn i bildet av den narsissistiske nyrike som vil opp og fram i verden. I det vi velger denne måten å opptre på er vi åpenbart mer enn villige til å lukke øynene for lite tiltalende sider ved framferden til våre nye ”venner”. Svært typisk er villigheten til å bære over med systematisk korrupsjon, for eksempel. Siden vi nå tok utgangspunkt i forholdet mellom Israel og palestinerne, så kan det være betimelig å ta eksemplene fra dette området.
Jeg husker et intervju med FNs visegeneralsekretær for Midtøsten, Terje Rød Larsen, en tid etter Yasser Arafats død. Rød Larsen hadde ved flere anledninger på en diskret måte forsøkt å påpeke for PLOs leder at korrupsjonen innen de palestinske selvstyremyndighetene utgjorde et stort problem både innad og i forholdet til den gavmilde omverdenen. Begge deler tok Arafat lett på, erfaren og slu som han var. Hans leende kommentar var som følger: ”But Terry, you must understand that I am an arab leader!” Så vidt jeg har forstått er det ingen tvil om at PLOs inngrodde korrupsjonskultur har spilt en vesentlig rolle for deres tap av tillit blant palestinerne og Hamas’ tilsvarende voksende makt. Det indre hykleriet brast før omverdenens tålmodighet gjorde det samme.
Misbruket var jo så åpenbart at man ikke behøvde å lete etter det. Man kunne jo se med det blotte øye hvordan Arafats unge kone Suha levde et rikt liv med særdeles dyre shoppingvaner både før og etter ektemannens død. Hvorfor grep ikke giverlandene inn og etterlyste kildene til rikdommen? Hvorfor så man gjennom fingrene med den massive korrupsjonen, spesielt grell fordi den utspilte seg mot en bakgrunn av betydelig fattigdom for de aller fleste i hans eget folk? For pengene kom jo fra oss, gjorde de ikke, så hvorfor tolererte og tolererer vi bortskuslingen av millioner på millioner av våre skattekroner? Når man ser slik korrupsjon uten å gripe inn, er man ikke da medskyldig? Norge og de øvrige giverland valgte og velger stort sett å snu seg vekk, å ikke se.
Etter Arafats død har det samme spillet fortsatt, også i norske relasjoner til makthaverne på Gaza-stripen, terrororganisasjonen Hamas: Dersom nøden virkelig er så stor der, hvilket jeg for øvrig ikke finner grunn til å tvile på, hvordan kan det aksepteres at betydelige midler går til å utbetale belønninger til familiene til selvmordsbombere, for eksempel? Eller fornekter norske myndigheter at så skjer? Unnskyldningen om at det ikke er norske penger som går til slikt, er jo åpenbart tøvete. Den minner om Marve Fleksnes’ besøk i banken for å ta en titt på akkurat sine penger.
Til min sorg og fortvilelse ser jeg at Norge i flere og flere sammenhenger er ved å havne i slett selskap i sine internasjonale relasjoner. Det skjer formodentlig med bakgrunn i et ønske om å spille stor koblet med overfladisk sinnelagsetikk, jeg kan ikke se annen forklaring. Oftere og oftere markerer vi avstand til våre tradisjonelle venner og militære beskyttere i Nato, ikke minst til USA, i spørsmål som åpenbart ikke burde være av primær betydning eller ens av interesse for oss som nasjon. Vi løper da en helt unødig risiko og sliter på de vennskapsbånd som vi er avhengige av. Slikt er uklok politikk.
Jeg skulle så ønske at sinnelagsetikken og behovet for å bli sett og heiet på av land med en helt annen bakgrunn og historisk-politisk tilknytning enn vår egen, både hva kultur og demokratisk tradisjon og evne angår, kunne bli erstattet med en lavmælt utenrikspolitikk tuftet på nasjonal egennytte. Det ville blitt færre utmerkelser i FN for våre ledende politikere på den måten, færre rosende ord fra globalister med en liksom-altruistisk agenda, men det skulle vi kunne levd godt med.
Det er klokt å vite hvem ens egentlige venner er, de som har hjulpet opp gjennom historien, også da det gjaldt som mest, og disse vennskapene må man vedlikeholde. Det er også klokt å være måteholden og ikke prøve å kjøpe seg popularitet i nye kretser. Dette gjelder for enkeltindivider som det gjelder for stater. Det vi driver med nå, derimot, tjener oss verken til ære eller gagn.
