Massakren på koptere 9. oktober har konsekvenser for forholdet mellom USA og Egypt. I USA pågår en kampanje for at Kongressen skal legge økonomisk press på Egypt.
USA gir hvert år Egypt 1,3 milliard dollar i økonomisk bistand til de militære. Hvis ikke Det øverste militære rådet, SACF, som nå styrer Egypt, viser vilje til å gå i seg selv etter 9. oktober, bør USA vurdere å innstille hjelpen, heter det i brevet som sirkulerer blant NGO’er.
Det som opprører menneskerettsmiljøer er at hæren gikk til angrep på kopterne samtidig som statlig TV oppfordret folk til å dra til Maspero-plassen for å forsvare hæren mot kopterne. Det lyder for mange som en planlagt provokasjon. Et tredje element er svile “bøller” som angrep kopterne. Det hele minner om et koordinert angrep på kristne og vennligsinnede muslimer.
During this violence, Egyptian state media falsely reported that three members of the military were killed by the protesters, and the the Egyptian Army (SCAF) used this as an opportunity to pit Egyptian against Egyptian, using state television to call upon Egyptians to “protect” the army from these attacks by Coptic protesters!
Under the rule of Egypt’s Supreme Council of the Armed Forces (SCAF), 12,000 Egyptians were sentenced to military court since last January. During Mubarak’s rule, only 500 Egyptians were sentenced by military court. More churches were burned and the perpetrators un-sentenced under this military rule. The hated Emergency Law has been renewed, and heavy-handed censorship has brought upon the arrest of journalists and the storming of the offices of independent news media.
In the meantime, lawlessness rules the streets in Egypt, and it seems that SCAF is only uses its security forces to attack protesters and independent media, rather than to do its job to protect its citizens.
I ettertid har ikke det offisielle Egypt vist vilje til å etterforske og komme til bunns i hva som skjedde. Tvert om har toneangivende aviser skrevet at det er kopterne som har seg selv å takke.
Det advares mot å trekke utenlandske krefter inn i konflikten. Dette later til å være et ytterst følsomt punkt: det tolereres ikke at utenforstående blander seg inn i indre forhold.
At utenlandske stemmer uttrykker sympati med og støtte til kopterne kan vendes mot dem.
USA er et religiøst land, og kopterne vil ikke bli overlatt til sin egen skjebne. Det vil også bli et innenrikspolitisk problem i USA. Onsdag var det demonstrasjon utenfor Det hvite hus og Capitol Hill.
Demonstrator Assad Shehada blamed President Barack Obama for the recent sectarian violence, saying the U.S. aid to Egypt was “supporting terrorists.” Several signs at the protest echoed his sentiment, asking “Where are you Obama?” The White House had responded to the violence by expressing deep concern and calling for restraint by all sides.
Egypt er et så viktig land, og kopterne så mange, at det som skjer ikke lar seg skjule.
As a result of the increased persecution of Christians since the overthrow of President Mubarak, Christians have been fleeing Egypt. The Egyptian Union of Human Rights Organizations (EUHRO) published a report on this emigration and notes that nearly 100,000 Christians have emigrated since March 2011. The report, which was sent to the Egyptian cabinet and the Supreme Council of the Armed Forces (SCAF), warned that this emigration has been prompted by the escalating intimidation and attacks on Christians by Islamists.
EUHRO director Naguib Gabriell said that “Copts are not emigrating abroad voluntarily, they are coerced into that by threats and intimidation by hard line Salafists, and the lack of protection they are getting from the Egyptian regime.”
The lack of worldwide Christian solidarity has encouraged Muslim attacks on Christians, including apostate Muslims. While Western Christians make “politically correct” gestures, always afraid to offend Muslims, the Salafists march along cleansing the Middle East of Christians, hoping to achieve with the Christians what they succeeded in doing with the Jews in the Middle East, who eventually fled to Israel.
At kopternes skjebne har potensial til å utløse konflikt også innad i Vesten, kan avleses i kommentarer til hendelsene 9. oktober.
Mens de dominerende mediene kjørte på en ekvivalens-linje, som behandlet alle involverte som “parter” med ansvar, og som brukte uttrykk som “sammenstøt” mellom koptere og hæren, var det andre som eksplisitt hengte bjella på katten. NRKS nye Midtøsten-korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen var blant dem som uttrykkelig nevnte at kopterne ble angrepet, både av muslimer og militære.
I Aftenposten skrev Ulf Andenæs en artikkel som viste nye toner. Andenæs etterlyste gjensidighet: muslimske land må gi den samme religionsfrihet til minoriteter som muslimer i Europa nyter godt av. Hva som bør skje hvis gjensidigheten ikke respekteres, utdypet han ikke, men spørsmålsstillingen var uvant krass og direkte.
Andenæs viser en genuin fascinasjon for kopternes historie og rolle i kristenheten.
Den koptiske kirke i Egypt er et av verdens mest fascinerende kirkesamfunn, urkirken i urnasjonen, mystisk og makeløs. Den har vært der uten avbrudd siden første århundre etter Kristus, gjorde Egypt til et kristent land, ble invadert av Muhammeds arabere på 600-tallet, men 1400 år senere har denne verdens mest standhaftige kirke ikke latt seg knekke. Kopterne har tatt vare på Egypts opprinnelige språk fra Faraos tid og bruker det fortsatt som kirkespråk. Jeg har møtt muslimske arabere fra Egypt som en sen kveldstime har innrømmet for meg at det er nok sant å si kopterne som er de mest ekte egyptere. Kopterne ser på seg selv som direkte etterkommere av Faraos folk, med rette. De minner om at Egypt var landet jomfru Maria og Josef flyktet til med Jesusbarnet for å unnslippe drapsmennene til kong Herodes. Mange av dem vil gjerne vise en gjest utenfra veien hvor Maria vandret med Jesus.
Andenæs konstaterer at det er en trend: Samtidig som Europa har åpnet seg for muslimske innvandrere og gitt dem full likestilling, blir kristne forfulgt og diskriminert i den muslimske verden.
I landet som de fleste muslimske innvandrere i Norge kommer fra, Pakistan, lever de kristne i stadig større trengsel. Aller mest effektive i å presse ut de kristne var Kemal Atatürks folk i Tyrkia, til tross for at disse var verdensmestre i å hykle vestlige verdier. Et av verdens eldste kristne samfunn, i Irak, skrumper mot et nullpunkt etter terror. Tidligere president Bush, den meget kristelige, sitter med skammen over at hans invasjon i landet ble starten på de kristne irakeres undergang. Om det er soloppgang for islam i vest, er det skumringstid for den orientalske kristendommen.
Dette er usedvanlige klare og sterke ord til Andenæs og Aftenposten å være.
Ikke minst vil kopterne bli en prøve for Den norske kirke. Man vil sikkert satse på dialoglinjen. Men spørsmålet er hvordan den vil virke, hvis den ikke fungerer eller eksisterer i Egypt.
En stygg tendens i den arabiske verden er å se infiltratører under enhver busk. Hvis noe uventet og dramatisk skjer, må det skyldes skjulte krefter.
The head of the Journalists Syndicate, Makram Mohamed Ahmed, argues in his column in state-run paper Al-Ahram that some Coptic intellectuals and public figures are launching a campaign accusing military rulers of committing genocide against Copts. Ahmed claims that this campaign is misleading and will harm the Egyptian state, going on to say that the army has never been a racist one that targets its own people.
The whole incident is merely a mismanagement of a crisis that paved the way for infiltrators to dominate the scene and push for escalation, he writes. In adopting the state narrative of blaming protesters and absolving the Supreme Council of the Armed Forces (SCAF), Ahmed argues that the solution for sectarian strife is easy: enable Copts to build their own churches without administrative restrictions.
En annen kjepphest er anklagen om at de som bråker truer den nasjonale enhet. Det er en anklage som rettes mot koptere: de er illojale. Ut fra en slik tenking er det også illojalt å be utlandet om støtte. Støtte derfra blir et bevis på at kopterne er unasjonale, sabotører og fiender.
Emad Hussein, in his weekly column in the privately owned Al-Shorouk, directs his anger toward two Coptic priests, Flobataire and Naguib Gabriell, a lawyer for the Coptic Church, accusing them of threatening the unity of the country.
Hussein alleges Flobataire’s father urged people to break into the state TV building. Such statements are, according to Hussein, alarming and should be referred to court. Hussein also claims Gobraiel said Copts should hold a permanent sit-in if the SCAF doesn’t respond to their demands within a week.
But he doesn’t stop there, Hussein accuses the head of the Coptic Church, Pope Shenouda III, of devising a complicated strategy in which Coptic leaders play various roles. Shenouda’s strategy allegedly involves him rejecting foreign interference while Coptic intellectuals close to the pope call for it, according to Hussein.
In leftist party paper Al-Wafd, Mostafa Abdel Razek argues that the root of the Maspero crisis can be easily traced back to statements made by Coptic clergy during the march.
In an article written as a message to Pope Shenouda III, Abdel Razek alleges that one priest was threatening national unity. Abdel Razek quotes him as calling for the killing of Aswan’s governor, who some accuse of igniting the violence by seemingly defending an Upper Egypt church attack when he said it was constructed illegally.
Det hvirvles opp noen anklager som er vanskelig å forsvare seg mot, som er angrep som appellerer til fiendtlige instinkter. Beklageligvis er det anklager man også hører i debatten i Europa. Det åpner for en emosjonalisering av debatten som gjør fremtiden helt uforutsigbar.
Egypt’s Editorial Pages Now Blame Christians for the Maspero Massacre