Dette er en av de nye tingene man blir anklaget for. Synden er en generell form av det å snakke om ”oss og dem”, fremholdes det, man ”skaper avstand mellom mennesker.” Men om man vil tenke seg om et øyeblikk: Hva består egentlig anklagen i? Er det meningsløst eller etisk feil på et eller annet vis å gjøre seg tanker om grupper av mennesker - for det er vel det det dreier seg om - i stedet for å tenke på individer hele tiden?
Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, så upresist er dette språklige slagtreet. Først kan vi etablere en slags enighet om grensene, om at det er enkeltindividet som er grunnelementet i all tenkning om mennesker, mens motsatt menneskeheten er den største relevante enhet. Det er åpenbart at mye vettug tale dreier seg om enkeltindivider, som det andre ganger er opportunt å omtale gruppen av alle mennesker. Men derimellom finnes jo mange subenheter med et temmelig selvsagt avgrenset betydningsinnhold, grupper som den nye språklige korrekthet altså later til å ville luke ut av samtalen, om man skal ta påbudet bokstavelig. I gitte sammenhenger er det klart at eksempelvis fagottspillere utgjør en meningsfull egen mengde (i logisk eller matematisk språk) eller gruppe av mennesker, mens diabetikere med rimelighet kan oppfattes som en distinkt gruppe i medisinske sammenhenger. At grensetrekkingen mellom gruppene kan være vanskelig til tider (se også kommentaren ”Lodne mengder og essens”), er i denne sammenheng både uviktig og irrelevant. Antallet andre nøytrale, relevante gruppebetegnelser er i praksis uendelig, så anklagen om eller advarselen mot ”gruppetenkning” er altså i beste fall upresis.
Men selvsagt skjønner også jeg at det bare er noen typer gruppetenkning som ønskes tabubelagt, dummere er jeg ikke. La oss da se på noen andre grupper som jeg ville tro er mer meningstunge enn de ovenstående fagottspillerne og sukkersyke. Om heller ikke disse eksemplene er velvalgte, så får faktisk de som snakker om ”gruppetenkning” som en allmenn vederstyggelighet, ta skylden. Et visst minimum av språklig presisjon må man kunne forvente selv når man irettesettes av De Gode.
Sikkert kvalifiserer motsetningen mellom nordmenn og utlendinger som et typisk eksempel på gruppetenkning, og følgelig noe styggedom som man må få slutt på. Det må man jo gjerne synes, men faktum er at forskjellen finnes. Gruppen nordmenn skiller seg fra gruppen ikke-nordmenn språklig, kulturelt, historisk og utseendemessig, selvsagt ikke absolutt (igjen viser jeg til ”Lodne mengder og essens”), men like tydelig for det. Man kan like det eller la være, men forskjellene oppleves som virkelige og viktige av de berørte og kan også registreres utenfra. Å fornekte noe ved å ikke snakke om det er neppe noen god strategi for å få det til å forsvinne, men ikke desto mindre er det nettopp slik adferd som de politisk korrekte krever av oss.
Selvsagt innebærer ikke ovenstående noen tillatelse til utidig diskriminering av verken nordmenn eller ikke-nordmenn, det være seg i vårt land eller andre steder. Men dersom det er DET man ønsker å sikre seg ved å ”forby” bruk av gruppehenvisninger i språket, så får man faktisk si det.
Forholdet mellom nordmenn og utlendinger kan også tjene som eksempel på det mer generelle forholdet mellom gruppen innfødte og gruppen innvandrere (når vi møtes i staten Norge), eller det kan være det stikk motsatte (norske emigranter i andre land). Uansett reflekterer gruppebetegnelsene meningsfulle realiteter, og jeg har rikelig personlig erfaring med begge deler. I utlandet er vi gjester, også som fastboende, og plikter å rette oss iallfall sånn noenlunde etter lokal skikk, lov og sedvane, ellers får vi reise derfra. Som innfødte har vi av historiske grunner spesielle rettigheter i eget land, det vil si i alle fall indianere og samer og andre registrerte urfolk har det der generasjoner av deres forfedre bodde, mens det derimot ser ut til å være mer tvilsomt hva gjelder hvite europeere. For meg er det selvsagt at nasjonen Norge, og følgelig nordmenn, har spesielle rettigheter i staten Norge (og vennligst merk vel at dette IKKE er i motstrid med allmenne menneskerettigheter som faktisk, i likhet med demokratiet, er utviklet i nettopp nasjonalstater), rettigheter som vi plikter å dele med nasjonen av samer. En slik rettighet, og jeg mener også plikt, er å verne vårt eget slik at det ikke forsvinner i møtet med det større, mer tallrike ikke-norske.
Andre har åpenbart avvikende oppfatninger. Biskop Georg Hille i Hamar bispedømme uttrykte det slik: ”Hvem har sagt at vi eier dette landet, selv om vi har bodd her i tusener år? Vi kan ikke sitte høyt til hest og storslagent bestemme hvem som skal slippe inn og hvem som skal vises bort. Innvandrerne har lik rett til dette landet og våre ting.” (sitert av Lasse Moer på Verdidebatt.no fra Dagbladet 21. mai 1988). Jeg siterer gjerne Moer videre: [Biskopen satte derved] ”en sterk rekord i naivitet og norskutslettende tankegang.” Det er mulig at det er utrivelig for de dumsnille at andre ikke bygger opp under deres retorikk, men det gjør vi altså ikke. I klartekst (jeg tar et lite forbehold om at sitatet ovenfor er korrekt): Det er svært skuffende og etter mitt syn totalt uakseptabelt at en av kirkens øverste ledere uttrykker slike meninger om eget land. Var/er han representativ for den øvrige kirkeledelsen?
Utsagn som biskop Hilles forstås best i en globalistisk sammenheng der man i god utopisk ånd fornekter alt som særtegner grupper av mennesker - og da særlig deres samhørighet i nasjoner - for på den måten å hindre konflikt og krig. Vi som mener at nasjoner og nasjonalstater bringer mer godt enn vondt med seg, og at de uansett finnes og ikke kan ”tenkes bort” ved noen intellektuelle kunstgrep, blir da bremseklosser i utopikernes verden. Vi står i veien for deres planer om det universelle, konfliktfrie samfunn. Helst skal vi lære å huke oss og holde munn for ikke å hindre det storslåtte prosjektet mer enn hva som følger av vår blotte eksistens. Hvordan man skal sikre at protestene forblir minst mulig hørbare, finnes det nok ulike oppfatninger om, men jeg tror ikke det akkurat er ”mer demokrati og mer åpenhet” som anbefales, for atter en gang å gripe til Stoltenbergs etter hvert berømte ord.
La meg avslutningsvis knytte noen betraktninger fra to helt ulike verdener, litteraturhistorien og biologien, til dette nye etiske forbudet mot å tenke eller snakke i ”oss og dem”-termer som nå vokser seg sterkere, for det er et de facto forbud de vil innføre, derom kan det ikke herske mye tvil. De Gode har en forestilling - nei, en overbevisning - om hvordan forholdene mellom folkegruppene burde være, og vil ved språkets makt så vel som med andre maktmidler se til at det blir slik.
I biologien, særlig i immunologien, er evnen til å skille mellom selv og ikke-selv den aller mest fundamentale egenskap. Klarer celler eller organismer ikke dette, så går de under og ender opp på den evolusjonære seleksjonens store søppelplass. Selvsagt er parallellen ikke direkte over i den kognitive verden, men også her vil biologiens grunnkrav gjelde. Evnen til å skjelne ”jeg” fra andre, og i forlengelsen ”oss” fra andre, er og forblir en nødvendighet. Det er klokere å erkjenne slike biologiske prinsipper enn å late som om de ikke eksisterer. Utopier som i alle fall ikke er i direkte motstrid med biologien, har vesentlig større sjanse for å kunne realiseres (eller i alle fall til ikke å skade for mye) enn de aller mest blåøyde luftslottene.
Det er noe underlig ved utopienes livskraft, både som litterære produkter og som politiske mål. ”They’re dead but they won’t lie down.” Forestillingen om at alle er like og at mennesker kan byttes ut med hverandre uten skade, eksempelvis i stater og nasjoner, er glitrende utopisk. Den er en ny manifestasjon av menneskenes evige følgesvenn, hybris. For å nå utopiene forvrenger folk med makt sannheten. Det er dette som er det politiske korrektes egentlige vesen, at man gir avkall på sannheten for å nå sine mål. Multikulturalistene forsøker dette på mange ulike måter og på ulike arenaer, ikke minst ved å endre godtfolks språkvaner. Helst ser de at man frivillig følger etter ledersauene, men i verste fall tilgripes andre metoder.
Jeg liker ikke slikt og vil ikke finne meg i det. Man skal etter beste evne snakke sant, beskrive verden som den er, ikke lage glansbilder. Den dagen man gir sannheten på båten som viktigste ledetråd for egen tenkning, da rutsjer det utfor på ordentlig.
