La Stampa skriver at de tiltagende religiøse spenningene i Egypt i kjølvannet av revolusjonen på nyåret, ser ut til å ha gjort livet adskillig vanskeligere for den koptisk kristne minoriteten i landet. Ifølge den egyptiske unionen av menneskerettsorganisasjoner har mer enn hundre tusen kristne forlatt landet siden mars. De fleste har reist til USA, men mange er også endt opp i Canada, Australia og Europa. Denne masseflukten antas å kunne skade den egyptiske økonomien, gitt at mange kristne har sentrale roller i landets produksjonsliv.
Det skal være de lenge observerte gnisningene mellom salafister og koptere som har forverret seg. Salafistene føler seg politisk og moralsk styrket etter at revolusjonen gav en større islamsk innflytelse i samfunnet, og de tar rett og slett sikte på å fortrenge de kristne, som betraktes som fremmedelementer. Vatikanets utenriksdepartement sier at «det internasjonale samfunnet ikke kan sitte stille og se på et drama av et slikt omfang».
Forfatteren Adel Grigis sier at de kristnes exodus kunne ha vært av enda større proporsjoner:
«Grunnen til at utvandringen ikke er økende, er at veien praktisk talt er sperret. Det er bare en av hundre som klarer å skaffe seg visum fra en av de utenlandske ambassadene.»
Selv om tallrike kristne (og muslimer for den del) rømmer landet av økonomiske årsaker, er frykten ifølge Grigis en medvirkende faktor hos mange:
«Endel har på følelsen at kopterne kan havne i siktet, særlig etter de religiøst motiverte sammenstøtene man har sett i landet i det siste.»
Forfatteren trekker en sammenligning med revolusjonen i 1952, og tilføyer at kaoset og det generelle klimaet av frykt utnyttes av personer som vil fremme sine egne interesser på bekostning av andres. Den i utgangspunktet religiøst motiverte forfølgelsen har ikke nødvendigvis det største omfanget, for kopterne blir også prügelknabe i egenskap av minoritet -- sågar med større profesjonell suksess enn andre.
Dårlige tider kan med andre ord utløse et religiøst hat som ikke var tilstede i samme grad i bedre tider. For endel av dem som har en voldelig islamistisk agenda av det utålmodige slaget, kan altså en økonomisk shakedown av territoriet være av interesse. For muslimer av god vilje er det således maktpåliggende at disse motsetningene dempes og at de kristne forblir i landet og fortsetter å spille sin konstruktive rolle i landets økonomi. Kun tiden vil vise hvilke krefter som er sterkest, men det lover ikke godt.
--
