Finnes det noen strategi for Norge?

Hans Rustad

Skal et land styres må det ha en strategi, dvs. viten om hvordan man ivaretar landets og folkets interesser. Noen ganger krever det tøffe avgjørelser.

Men dagens Norge styres ikke bare som en stat med interesser. Det styres i stor grad som et humanitært prosjekt som lever altruistisk, for andre. Denne humanitære siden truer med å spise opp og fortrenge den som bygger på stats-raison. De er ikke koordinert og samkjørt, de er ikke en gang erkjent som motstridende. Dvs.: Vi har både et styrings- og et erkjennelsesproblem.

Politikk og samfunn har noen tabuer hengende over hodet som Damoklessverd. Det er ikke lov å stille spørsmål ved forpliktelsen til å redde andre. Den er kategorisk. Livbåtene skal fylles, om det så betyr at de blir overbelastet og alle drukner.

(Et tankekors: Mennesker kan være engasjert i miljøbevegelsen og der snakke om bærekraft, men de samme menneskene ser ingen slike skranker når det gjelder sosiale og kulturelle ressurser. Som om de menneskelige og kulturelle ressurser var uuttømmelige. Den omsorgen man har for miljøet, gjelder underlig nok ikke det samfunn man selv lever i og er avhengig av. Det er en form for ekstrem individualisme, en frikobling fra det sosiale fellesskap, som er frapperende. I hvilke perioder av historien har et slikt overmot overlevd?)

Veiskille

Nå er historien “løs” og rører på seg. Det er ikke lenger Europa som avgjør hva som skjer. Revolusjonen i den muslimske verden stiller problemstillingen i relieff: strategi eller humanitet.

Mye tyder på at Europa står ved et veiskille. Det begynner å gå opp for stadig flere at den ikke-vestlige innvandringen ikke er bærekraftig. Gjeldskrisen har tvunget frem en slik erkjennelse. Selv dagens politikere har forstått at man ikke kan importere fattige mennesker når budsjettene må skjæres ned, i noen land til beinet. Det får holde med at man redder bankene.

Den norske stat har finansielle muskler til å betale seg ut av alle problemer. Men heller ikke Stoltenberg og sosialdemokratiet kan se på at oljeformuen forsvinner i trygd til ikke-vestlige.

Selve asylindustrien begynner å bli en kostbar affære. Aftenposten kunne nylig dokumentere at utgiftene til direkte asylsøkerbehandling har steget fra 6,7 til 13,7 milliarder på bare fire år.

Aftenposten i dag kan legge frem tall som viser at den rødgrønne regjeringens utgifter til innvandring og integrering har økt med 109 prosent fra 2007 til 2011.

Hovedforklaringen er at Norge de siste årene har opplevd tidenes største innvandring.

Hundrevis av nye saksbehandlere, et komplisert lovverk og økte kostnader til alt fra språkopplæring og tolker, til tvangsretur med fly og asylmottak, gjør at kostnadene stiger rett til værs:

Utlendingsnemnda er mer enn doblet.

Utgiftene til asylmottakene er tredoblet til 2,7 milliarder kroner siden i 2007.

Barnevernutgiftene til enslige mindreårige asylsøkere er mer enn doblet.

Politiets utlendingsutgifter er økt fra 266 til 461 millioner. Totalt økte kostnadene til integrering og innvandring fra 6,7 milliarder kroner til 13,7 milliarder kroner i denne perioden.

Journalist Per Anders Johansen burde hatt med i regnestykket at hans egen avis har vært blant pådriverne for en slik utvikling. Mediene har konsekvent arbeidet for asylsøkernes sak, for høyere standard, større generøsitet, for papirløse.

Humaniteten har ingen grenser, for det er ingen som betaler for den. Eller?

Nå venter en ny bølge:

Revolusjonene i Midtøsten og Nord-Afrika begynner å slå inn over Europa.

Asyllobbyen mener at Norge skal ta sin del – Aftenpostens uttrykk på lederplass – også av denne migrantstrømmen.

Ved Politiets utlendingsenhet i Oslo er det uvanlig travle dager, til å være så tidlig på sommeren. I mai søkte 859 personer asyl, en økning på 33 prosent fra måneden før. I et grenseløst Europa er det ikke uvanlig at strømmen varierer. Men samtidig er dette ett av de høyeste asyltallene for mai måned – med unntak av rekordåret 2009.

De fleste har overlevd en livsfarlig overfart over Middelhavet. Nå søker de en fremtid i Norge.
– De fleste er fra Somalia og Eritrea, sier UDI-sjef Ida Børresen.
..
– Det vi ser nå er at strømmen fra Nord-Afrika begynner å nå Norge, sier generalsekretær i NOAS Ann-Magrit Austenå.

Austenå er blant de edle ridderne som mener at det alltid er plass, alltid penger, og at nordmenn pent får dele med andre.

Nå er 42 % av barna i grunnskolen i Oslo flerkulturelle. Det har vært fokus på stadig flere skoler der andelen er opp mot 90 prosent. Det har vært presentert som et problem, for når det blir så mange, flytter de norske.

Men hvis den åpne dørs politikk skal fortsette, vil hele Oslo få en utenlandsk majoritet i løpet av ganske få år.

Likevel sier ikke medier og politikere stopp. De vil ikke en gang diskutere en galopperende utvikling som endrer befolkningssammesetningen radikalt på noen få tiår.

Det synes som om selve forestillingen om en grense er tabu og utenkelig.

Man stirrer seg blind på velstanden, og ser ikke at det allerede knaker i de sosiale sammenføyningene. Når man kjenner de demografiske prognosene for Midtøsten – en vekst på 60 % i løpet av få år – forstår man at den strømmen vi nå ser, bare er begynnelsen.

Moral

Men drukner ikke folk? Er det ikke en moralsk forpliktelse å redde dem?

Noen blant de mest ideologiske – bl.a. innen kirken – mener åpenbart at det er bedre å drukne i flokk enn at noen overlever hvis andre dør.

Perspektivet er fuglens, for går man ned på bakken, blir valgene snart vanskeligere. Allerede nå drukner folk, pga spekulative menneskesmuglere som nettopp ikke bryr seg om liv. Skal man være konsekvent, burde marinen plukke opp alle “båtflyktningene”. Men da ville man bli stilltiende medspiller med en smuglermafia og diverse regimer som er glad for å få landsmenn i Europa som kan sende penger tilbake.

I denne verden har godheten en høy pris.

De gode menneskene har problemer med å innse at gode handlinger kan få dårlige konsekvenser.

De er utilitaristiske og moralistiske, en dårlig kombinasjon: Fordi vi teknologisk og ressursmessig har mulighet til å redde alle, bør vi gjøre det. Selv om livbåtene – dvs. de europeiske nasjonalstatene – skulle gå nedenom.

Lærde og kirken har tradisjonelt bevart kunnskapen om at ondskap kan følge av gode handlinger, at man ofte står overfor dårlige valg, og at vi ikke kan vite.

Disse menneskene skulle gi våre ledere styrke til å ta vare på norske interesser, menneskene i Norge, norsk kultur. Hvis de blir mer opptatt av mennesker i fjerne land, er noe fundamentalt galt.

Moralisme som luksus bare en oljenasjon kan tillate seg. Men moral handler til syvende og sist ikke om penger. Det tror bare den som mener at alt kan løses med penger.

Men vil det ikke gjøre noe med oss hvis vi lar dem drukne? Det gjør allerede noe med oss. Vi ser grufulle skjebner. Men det er en form for stormannsgalskap å tro at vi kan gjøre noe for alt og alle. I første rekke er de ansvaret til landene de kommer fra.

Vi blir klar over at verden krymper. Men et minimum av realisme tilsier at Europa ikke kan ta imot alle som vil hit. De må reddes, men sendes tilbake. Vekten må være på utvikling av landene de kommer fra.

Å hevde noe annet – at det er plass til dem i Europa – er en falsk humanisme. Det er å omgjøre samfunnet til en humanitær konvoi som plukker opp alle – inntil båten forliser.

Norge og store deler av Europa har allerede så store problemer at de synes å vokse ut av kontroll. Å hevde at Europa er forpliktet til å ta imot strømmen fra Midtøsten, er det samme som å insistere på at båten skal gå ned. Folk flest er ikke selvmorderiske. Det ligger et ganske stort element av overlevelsesinstinkt og barsk realisme i motstanden mot en grenseløs humanitet.

Nå kommer den nye asylbølgen
Statens utgifter til innvandring og integrering har eksplodert på fire år – fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner. Nå øker asylstrømmen igjen kraftig – bølgen fra Afrika er i ferd med å nå Norge.

 





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.