Utilslørt. Muslimske Råtekster
Av Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red).
Aschehoug 2011
Jeg har lest boka. Jeg tilstår at jeg i utgangspunktet var noe betenkt. Ikke fordomsfull, men skeptisk. Jeg visste fra før at muslimske kvinner pr. definisjon ikke nødvendigvis er undertrykte, men at noen er det. Og hadde disse kvinnene og jentene fått plass i boka?
I forordet skriver redaktørene Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan at de vet godt at disse kvinnene finnes. Men at det ikke har vært deres ønske å
“grave fram historier om tvangsekteskap, undertrykkelse og mishandling i denne antologien. Den delen av den muslimske virkeligheten er godt dokumentert gjennom bøker, dokumentarer, feature-reportasjer og nyhetsartikler. Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot muslimske kvinner som lever helt alminnelige liv, men som likevel representerer viktige stemmer fordi de kan formidle en annen virkelighet enn den media så ofte velger å formidle”.
Og det er nettopp denne unnfallenheten mot eksplisitt å gi de svakeste støtte, en stemme og et ansikt som også er svakheten ved denne tekstsamlingen. Men la meg ta konklusjonen til slutt, la oss nå vende oss til tekstene:
Historiene til disse 19, ganske forskjellige kvinnene berører, provoserer og opplyser. Jeg gråter hjertetårer av historien til Nadia Ansar. Vil simpelthen ikke forstå når Aisha Shezadi spør om jeg tør, kan og vil se henne iført niqab. Har store problemer med å skjønne at det å underkaste seg menn og religion kan frigjøre og styrke kvinners femininitet (konvertitten Valgerd og Sarah Selaihi). Jeg blir indignert og sliten av en identitetsforvirret Nazneen Khan-Østrem, som prøver å oppdra sine barn i et tokulturelt kaos. Jeg får respekt for Tina Shagufta Kornmo, for måten hun integrerer sin tro og kultur inn i en norsk, moderne tilværelse. Og jeg beundrer lesbiske Dua for hennes mot og opprørskhet.
Og boka byr på en del overraskelser. To av kvinnene er for eksempel gift med etnisk norske menn. Det er ikke vanlig blant muslimske kvinner. Ingen av disse 19 er blitt presset av foreldre og familie til å bruke hijab. De fem som av religiøse grunner har valgt å dekke seg til, har gjort det på et helt selvstendig grunnlag. Uten press fra foreldre, som helst så at de lot være. Det kan tyde på at det å være hijabie blant annet er et uttrykk for opprør mot foreldregenerasjonens tradisjonelle religionsutøvelse, slik Mahmona Khan tolker det.
Hvor mange varianter av islam finnes det egentlig?, spør jeg meg selv et sted midt i boka.
Kvinnenes forklaring av islam er entydig positiv. Islam er
“en livsfilosofi som formidler solidaritet med de svakeste, intellektuell åpenhet og kompromissløs nestekjærlighet. I praksis”. (Nazneen Khan-Østrem).
“Det finnes ingen tvang i religionen, står det i Koranen”, hevder konvertitten Valgerd. Sarah Selaihi og Ambreen Pervez snakker om tilstander av lys og beskriver sitt forhold til det guddommelige på en måte som best kan karakteriseres som ekstatisk. Flere relaterer sin tro til sufismen, islams mystiske retning, og henviser til Jalal-al-Din Rumi, en av sufismens store diktere og lærde.
Til og med lesbiske Dua, som står for den mest kritiske og feministiske teksten i boka, mener at “Allah gir meg styrke, håp og ikke minst støtte når jeg trenger det”. Dua har gått på Koranskole og blitt en alimaah, en som har lært Koranen utenat. Men Dua har også har satt seg inn i stoffet, ikke bare resitert teksten. Jeg lurer imidlertid om hun har lest den samme boka som eksempelvis Ayaan Hirsi Ali, men det får bli en annen diskusjon.
Det kan synes som om (flesteparten av) disse kvinnene tolker og praktiserer islam på egne premisser, og at religionen for dem er en spirituell kilde og ikke tvang og verktøy for sosial kontroll. Slik er inntrykket når jeg leser historiene en for en. I samspill med hverandre, og i troen utført i praksis, ser jeg dog at motsetningene finnes. Det mest eksplisitte eksempelet er lunsjmøtet mellom (nokså sekulære) Aesha Ullah og venninnen Fatima, som er blitt ”rettroende”. Hun går med hijab, har sluttet å høre på musikk og håndhilser ikke lenger på menn. Diskusjonen dem imellom er forfriskende lesning! Aesha utfordrer, og Fatima fordømmer.
Kritikk “innad i egne rekker”, mot mer ekstrem utøvelse av islam, forekommer. Betydningen, og nødvendigheten, av bruken av hijab diskuteres. Klarest er Dua:
“Skal et sjal rundt hodet virkelig definere om jeg er en god muslim eller ikke? Er jeg bare anstendig nok hvis jeg går rundt med et plagg som dekker håret mitt? Etter min mening har hijab ingenting med saken å gjøre, det er kun en måte å vise frem sin tro på. Noen av de mest fordømmende menneskene jeg har møtt i mitt liv har vært hijab-damer, og vi vet vel alle at fordømmelse ikke har noen plass i islam. Ikke rart at islam er blitt en vits rundt i verden!”
Tina Shagufta Kornmo er også tydelig på hvor hun står når hun skriver om sitt syn på den økende bruk av hijab:
“Det var i Norge jeg første gang så en hijab, et veldig fremmed plagg for en pakistansk jente som meg. For moren min er det vanskelig å forstå at tildekking, som hun selv ristet av seg på 70-tallet, er på full fart inn i unge jenters garderober 30-40 år senere. Min far sa noe viktig som som fikk meg til å engasjere meg i denne debatten: ”Hijab er et plagg som det er lett å ta på, men som det kan koste blod å ta av”. Et slikt plagg er derfor ikke så ubetydelig som noen vil ha det til, spesielt ikke for de som ofres på ærens alter. Det føles nesten som et svik mot våre mødre og tidligere kvinnegenerasjoner – som har kjempet for å fri seg fra klespåbud fra menn – når noen hevder at hijab er en avgjørende del av identiteten til muslimske kvinner. I så fall kan ikke kvinner som min farmor ha vært muslim ettersom hun aldri brukte hijab. Den syndige fristelsen som menns blikk blir påført, tar unge jenter på ny ansvar for, i stedenfor å plassere det der det hører hjemme; nemlig i øynene som ser”.
Vi aner også et snev av frustrasjon hos Mahmona Khan:
“Før ble man dratt i to - mellom det pakistanske og det norske, nå blir man i tillegg dratt i en tredje retning. Den som handler om å være rettroende muslim”.
Noen av kvinnene gir leseren innsyn i holdninger og “praksiser” som gjelder i muslimske miljøer. Asma Chaudhry forteller om sin åtte år gamle sønn, som får høre av en kamerat på skolen at “moren din skal brenne i helvete fordi hun ikke dekker til hodet sitt”. Fatima Elkadis mor ble advart av andre innvandrere i nabolaget, om at hun ikke burde la datteren sykle fordi det kunne føre til at hun mistet jomfruhinnen. Tina Shagufta Kornmos far ble uglesett av andre pakistanere, fordi han spiste av samme tallerkener som sine jødiske venner. Og Dua velger å være delvis anonymisert i boka, fordi hun er lesbisk.
Selv om islam framstilles som en fredelig, inkluderende og barmhjertig religion dukker det underveis opp flere ”avsløringer” som viser at tro og praksis ikke alltid går hånd i hanske. I hvert fall er det vanskelig for en utenforstående å skjønne, når konvertitten Valgerd hevder det står i Koranen at ”det finnes ingen tvang i religionen”. Samtidig som Mehda Ghalegolabi Zulfaqari skriver om hijabpåbudet som kvinnelige passasjerer må følge i flyet på vei til Iran. Mina Adampour opplyser sin religionslærer om at burka ikke er påbudt i islam, mens Aisha Shezadi skriver: “Etter å ha gått gjennom de forskjellige stadiene, føltes det bare naturlig og riktig å ta det siste steget: å dekke til ansiktet også”.
Det finnes også noen eksempler på håpløs romantisering, som når Valgerd mener at ”vi trenger flere 1001 natt-fortellinger, og langt mindre pornografi”. De fleste vet at utgangspunktet for de arabiske eventyrene var en sadistisk konge, som krevde en ny jomfru hver natt - for så å henrette henne ved daggry. Takket være sin eksepsjonelt gode fortellerevne, greide visirens datter Sheherazade å holde på kongens oppmerksomhet i 1001 netter, og berget således livet. Pornoindustrien blir rene søndagsskolen i forhold…
Er så boka nødvendig? Ja, den er det. Den gir et godt innblikk i hverdagslivet til godt fungerende muslimske kvinner i Norge. Kvinner som representerer ulike stemmer, lever på egne premisser og velger å praktisere sin tro på sin egen måte.
Likevel sitter jeg igjen med en følelse at mye er usagt. Som nevnt innledningsvis, vet vi at det befinner seg muslimske jenter og kvinner i taushet og tvang bak sløret – i Norge. Sekulære muslimer og vestlige journalister har skrevet mye om dem, men det er frustrerende at slik ukultur ikke blir verifisert av ”alminnelige”, såkalt moderate muslimer. Eneste unntak er Dua, som åpent og modig deler sine bekjennelser som skeiv muslim, og kampen hun har måttet kjempe for sin identitet. For selv om boka gir et nyansert bilde av muslimske kvinner som klarer seg bra og lever gode liv i Norge, etterlater den i lesere som meg mange ubesvarte spørsmål: Hva med de muslimske jentene som søker tilflukt hos SEIF (Selvhjelp for innvandrere og flyktninger)? Hvem skal tale deres sak? Hvorfor overlater Khan-Østrem /Khan til media å dokumentere de negative sidene ved islam og muslimsk praksis? For så gjerne å kritisere mediene etterpå for å være unyanserte og islamofobiske? Tåler ikke muslimsk teori og praksis å belyses fra alle sider?
Jeg tror muslimer i vårt land hadde hatt alt å vinne på å ”tape ansikt” i slike saker. En av årsakene, tror jeg, til at folk flest i dagens Norge er skeptisk til islam og muslimer, bunner i nettopp fortielser og fornektelse av triggerpunkter som terrorisme i Allahs navn, æresdrap, tvangsekteskap og omskjæring – for å nevne de mest betente. Mahmona Khan bekrefter den unnfallende holdningen de fleste muslimer har, når hun skriver:
“Mediene har ikke gjort ting bedre. Nesten konsekvent har de gitt ordet til de mest ekstreme, enten de ultrakonservative, eller de superliberale muslimene”.
Kan det være fordi det er ytterfløyene som snakker, mens de på midten utgjør det tause flertall?
Det finnes i dag liberale, også kvinnelige, imamer, som har visjoner like som Sara Mats Asmeh Rasmussen, da hun brant hijaben sin 8. mars 2009:
“Jeg drømmer om en tid når Gud blir mild og god, og slutter å bry seg om kvinner viser hår eller lår!”
Disse tolkningene kommer neppe noensinne til å bli toneangivende i islam, men kan kanskje inspirere flere muslimer til å velge alternative måter å utøve sin tro på?
Men er jeg urettferdig nå? Er dette er bok om islam? Nei, det er en antologi ført i pennen av 19 norske, muslimske kvinner. De skal ikke behøve å stå til ansvar for galskap utført i islamsk regi på verdensbasis. De har i denne boken fått en mulighet til å vise hvem de er, hva de tenker og hvordan de ønsker å forme sine liv.
Eller som Nadia Ansar sier: “Men helst vil jeg bare være meg selv”.
Elin Sollid er rådgiver og nettredaktør i Funksjonshemmedes Studieforbund.
