Revolusjon, Reform og Realisme i Midt-Østen

Anders Ulstein

Det er en historisk kjensgjerning at det ofte ikke er de som begynner en revolusjon som avslutter den. Men med unntak av Libya så er det ikke revolusjoner det som nå utspiller seg i Midt-Østen, men reformer drevet fram av protester på gateplan og arvefølgeproblematikk innenfor regimenes palasser.

Om det nå blir revolusjon eller reform, så vil Irans og islamistenes muligheter for innflytelse trolig styrkes i regionen. Og om dette er prisen for en demokratisk utvikling så får det være. Velkommen til demokratiets dilemmaer; til den iboende tvil og usikkerhet som det moderne Europa har lang erfaring med. Ta plass.

Mens media helst vil selge revolusjonsromantikk og drama, er realitetene likevel dette: demokrati er mulig, men vil kreve mange små skritt og kompleks navigasjon. Europas egne demokrati ble ikke til over natten, hvordan kan det da skje i Midt-Østen? Det er derfor gradvishet som vil tjene menneskene som bor der best.

For det internasjonale samfunn er den største utfordringen etter at røyken i gatene blåser bort likevel Irans regionale stormaktsspill. Et realistisk perspektiv på dette er dessverre mangelvare i Norge. Om en kommentator kommer i skade for å drøfte regional stabilitet er USA’s støtte til de gamle regimene man er mest opptatt av.

Jan Egeland, direktør NUPI har hatt dette som et av sine hovedtema siste ukene. Han står for en sinnelagsetisk tilnærming til geopolitikk. En sinnelagsetisk utenrikspolitikk er en politikk der konsekvensene av handlinger ikke betyr noe. Det viktigste er sinnelaget eller intensjonen. Det viktigste er å ha de gode tankene.

Bolsjevikene kommer

Først, revolusjoner er ikke ideell framgangsmåte om en ønsker å fremme demokrati, menneskeretter og regional stabilitet i verden. Den russiske revolusjonen i 1917 er selve kjerneeksemplet. I februarrevolusjonen tok parlamentet (Duma) kontroll. Kommunistene var likevel bedre organisert med sine arbeiderråd og rødegardister. Så kom oktoberrevolusjonen med Lenin og borgerkrigen mot de ”hvite” og det hemmelige politiet som tok seg av den indre opposisjonen. Så kom Gulag.

Revolusjonen i Iran hadde et lignende forløp. Det startet med en bred koalisjon men ender med Ayatollah Khomeini. Den som er best organisert er den som klarer å komme best ut av det kaoset som revolusjonen skaper.

Å gå fra en revolusjon til demokratiske institusjoner og rettsstat uten at det finnes en makt som sikrer overgangen er vanskelig. Derfor er reformer å foretrekke framfor revolusjon. Norge er jo selv et barn av en reformprosess med et gradvis regimeskifte og institusjonsbygging mens Europas stormakter stod faddere. Det tok 100 år (kanskje mer).

Det en bør tenke over i Midt-Østen og Nord-Afrika i dag er derfor følgende: Hvem er best organisert for å komme seirende ut dersom det blir revolusjon og kaos? Og om et enkelt regime faller ned i kaos er dette ille nok for den enkelte, men det er tross alt de regionale implikasjonene som bekymrer mest.

En sinnelagsetiker vil selvsagt legge stor vekt på at Muslimbrødrene gir inntrykk av å ha blitt litt mer pragmatiske. Og det virker sannsynlig at Muslimbrødrene i Egypt har fraksjoner som er nettopp mer pragmatiske. Det er fint. Så får vi se hvordan det går. Jeg tipper de moderate bryter ut om de vil engasjere seg i det politiske livet mens hard liners forblir. Bolsjevikene var også først en liten hard kjerne – men godt organisert og hensynsløse.

Utfordringen for regionen er alliansen: et sunni-islamistisk Egypt og et shia-islamistisk Iran. Hvilke konsekvenser vil det få om Iran om 5-10 år på ulike måter kontrollerer den Persiske Gulf og Suez-kanalen samtidig som de er en atommakt? Er det tenkelig at dette er Ahmadinejads drøm? Hvor står vi da? Det er nok å minne om at omtrent 50% av verdens oljereserver finnes i Gulfen.

Fokus Bahrain

Derfor er dagens mest alvorlige nyheter de som kommer fra Bahrain og ikke Libya. Ta en titt på kartet. Øya ligger midt i den Persiske Gulfen. De har en stor shiabefolkning (70%) som knytter dem til Iran, og de har en broforbindelse (fire felts motorvei) som knytter dem til Saudi Arabia som på sin side har en shiabefolkning på 20%. Shiaene i Saudi-Arabia befinner seg for det meste i områdene nær Bahrain – de mest oljerike områdene.

På toppen av alt er Bahrain base for USAs femte flåte. De fleste gulfstatene har amerikanske militære baser og installasjoner. Alliansene med USA vil neppe overleve revolusjoner. Selv med reformer er det en risiko for at USA tvinges til å trappe ned sitt nærvær. Men en må huske at mange og sterke interesser i regionen vil trolig fortsatt ha USA som en balanse mot Iran.

En kan likevel ikke se bort fra at Iran i dag er relativt populære rundt om i Midt-Østen. En stormakt med atomvåpen som kan true USA og Israel vil helt skjematisk få respekt, ja faktisk en lederrolle. Men i hvilken grad Iran kan appellere til andre enn shiabefolkningen og diverse islamistiske og opportunistiske grupper er uklart.

Den geopolitiske utfordringen ligger hovedsakelig i om Iran klarer å knytte bånd til shia-minoriteter på andre siden av den Persiske Gulfen. Mens det nå pågår forhandlinger mellom shiaopposisjonen og sunniregimet i Bahrain forsøker Teheran å nøre opp under spenningen i landet.
Så langt ser det ut til at forhandlingene i landet tar en litt annen vei enn i Egypt. I stedet for å skifte statsleder presser demonstrantene på for konkrete reformer. Man beholder dermed trolig kongehuset dersom en får mer åpenhet og flere politiske rettigheter. Likevel pågår det en intern maktkamp innen kongefamilien mellom hauker og duer og regimet vil trolig måtte endre komposisjon selv om kongen blir sittende.

Mens vi er redde for at sunni-islamister skal få innflytelse i Egypt, er jo sunni-islamistene allerede i posisjon i Saudi-Arabia. Det er jo der de kommer fra, så å si. Faren i den Persiske Gulfen er jo en helt annen – at shia-islamister skal åpner en skarp front.

Selv om shiaene ikke går til åpen konflikt vil de nå få større innflytelse, først i Bahrain. Deretter er spørsmålet Saudi-Arabia. Med større åpenhet kan det bli vanskeligere å hindre iransk innflytelse. Det er nok at én av shia-grupperingene tar ordre fra Teheran. Regimet i Iran har allerede betydelig innflytelse i land som Libanon og Irak. Om noen får år kan vi se en lignende innflytelse i flere stater.

De små skritt

De fleste land vil trolig ikke synke ned i kaos. Libya er kanskje unntaket. Vi bør likevel tenke over hvem som er best organisert og hensynsløs nok til å ta kontroll om kaoset likevel kommer. Det som få kommentatorer peker på er at liberale og demokratiske krefters beste sjanse finnes trolig i en situasjon med gradvise reformer og ikke revolusjon og opptøyer. Likevel heier de på revolusjonen.
Derfor er resultatene i Egypt for tiden det beste sceneriet. Her finnes folkelige protester som trolig vil åpne for noe større åpenhet. Vi får se. Det vesentlige som har skjedd er ikke dette, men at man har skiftet lederskap mens man beholdt regimet. Det var derfor ingen ”revolusjon” i Egypt, men demonstrasjoner som ledet til at regimet valgte et nytt lederskap som ser ut til å ønske en reformprosess. Derfor er det i dag ikke kaos i Egypt.

Skal vi tro rapportene fra forhandlingene i Bahrain er det dette som faktisk nå ser ut til å skje også der. Kongen blir sittende, noen i regimet skiftes trolig ut, opposisjonen slipper mer til. I Saudi-Arabia står regimet uansett foran et vaktskifte. Kong Abdullahs generasjon er gammel. Med allianser med de sterke klanene er det mulig at dette vaktskifte kan foregå i ordnede former men det vil måtte gi større frihet og økonomiske reformer langs veien.

Risikoen ved en revolusjon er stor for at en ender opp med tyranner, blodbad og et Iransk imperium. Så langt ser det ut til at det finnes en mellomvei preget av økonomiske og demokratiske reformer på en side og regimeutskiftninger på den andre. Nissen på lasset er islamisme, i første rekke iransk innflytelse.

En glemmer da at det var de gamle regimene som lot antisemittisme og islamisme blomstre – under en viss kontroll, i et kynisk spill. Islamistene fikk mye av sin popularitet fordi de var på folkets side mot myndighetene og fordi de yter velferdstjenester på områder der staten svikter. Noe av denne dynamikken kan nå bli borte.

En glemmer også at folkelig engasjement vil kunne styrke nasjonal tilhørighet – og klantilhørighet, noe som kan bli den viktigste barrieren mot Teheran.

Er vi heldig er det gradvis reform vi nå ser begynnelse på i regionen. Men opprøret er bare uker gammelt og det er alt for tidlig å spå. Nylig er Tunisia igjen på kanten av kaos etter at statsministeren i interimsregjeringen trakk seg etter flere dager med voldelige opptøyer.

I Bahrain har den radikale shia-opposisjonspolitiker Hassan Mushaima kommet tilbake fra eksil og krever monarkiet avskaffet i en voldsom salve akkurat mens forhandlingene med mer moderate shiagrupper begynner å gi resultater.

Modningsscenariet

Vestlig media og kommentatorer har presentert demokrati som en rettighet man bare får eller tar. Da overser man to fundamentale forutsetninger: hele den kulturelle/historiske dimensjonen bak demokratibyggingen. Og dette at selv om mange ønsker frihet ønsker også mange makt. Ikke alle ønsker å dele. Ingen fødes som demokrater.
Saad Eddin Ibrahim, sosiologiprofessor og dissident fra universitetet i Kairo som selv var år i fengsel under Mubarak, uttaler til Wall Street Journal at han helst ville ventet to år med valg i Egypt for at politiske partier skal få ”tid til å modnes”. Men ”tid til å modnes” er ikke en del av repertoaret til around the clock news eller sinnelagsetikere fra sørvestlandet.

Siste dagene ser vi reformvinden spre seg til både Oman, Qatar, Kuwait og UAE . Det norske kommentatorer ikke snakker stort om er hvilken betydning smitteeffekten fra Irak kan ha. Folk i gulfstatene ser at Irak har et pluralistisk demokrati. Og mer enn det, de ser hvordan det gjøres. Ideene om hva demokrati er får kjøtt på beina. Noe modnes.
Det finnes dermed et annet scenario enn framtidig iransk subversjon og dominans og det er at Iran selv nå omringes av regimer under demokratisk reform. Det vi ser i gatene er ikke facebooks logo, eller Twitters, nei det er egyptiske flagg i Kairos gater og libyske flagg i Libya. Et hav av flagg.
Samtidig som vi bør være urolige for hvordan Iran destabiliserer sine naboer i vest kan det være at regimet i Teheran uroer seg like mye for hvordan reformbevegelsene i regionen vil isolere regime og styrke opposisjonen. Alt er i spill.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.