Revolusjon, Reform og Realisme i Midt-Østen

Anders Ulstein

Det er en his­to­risk kjens­gjer­ning at det ofte ikke er de som begyn­ner en revo­lu­sjon som avslut­ter den. Men med unn­tak av Libya så er det ikke revo­lu­sjo­ner det som nå utspil­ler seg i Midt-Østen, men refor­mer dre­vet fram av pro­tes­ter på gate­plan og arve­følge­pro­ble­ma­tikk innen­for regi­me­nes palasser.

Om det nå blir revo­lu­sjon eller reform, så vil Irans og isla­mis­te­nes mulig­he­ter for inn­fly­telse tro­lig styr­kes i regio­nen. Og om dette er pri­sen for en demo­kra­tisk utvik­ling så får det være. Vel­kom­men til demo­kra­ti­ets dilem­maer; til den iboende tvil og usik­ker­het som det moderne Europa har lang erfa­ring med. Ta plass.

Mens media helst vil selge revo­lu­sjons­ro­man­tikk og drama, er rea­li­te­tene like­vel dette: demo­krati er mulig, men vil kreve mange små skritt og kom­pleks navi­ga­sjon. Euro­pas egne demo­krati ble ikke til over nat­ten, hvor­dan kan det da skje i Midt-Østen? Det er der­for grad­vis­het som vil tjene men­nes­kene som bor der best.

For det inter­na­sjo­nale sam­funn er den største utford­rin­gen etter at røy­ken i gatene blå­ser bort like­vel Irans regio­nale stor­makts­spill. Et rea­lis­tisk per­spek­tiv på dette er dess­verre man­gel­vare i Norge. Om en kom­men­ta­tor kom­mer i skade for å drøfte regio­nal sta­bi­li­tet er USA’s støtte til de gamle regi­mene man er mest opp­tatt av.

Jan Ege­land, direk­tør NUPI har hatt dette som et av sine hoved­tema siste ukene. Han står for en sinne­lags­etisk til­nær­ming til geopo­li­tikk. En sinne­lags­etisk uten­riks­po­li­tikk er en poli­tikk der kon­se­kven­sene av hand­lin­ger ikke betyr noe. Det vik­tigste er sinne­la­get eller inten­sjo­nen. Det vik­tigste er å ha de gode tankene.

Bol­sje­vi­kene kommer

Først, revo­lu­sjo­ner er ikke ide­ell fram­gangs­måte om en ønsker å fremme demo­krati, men­neske­ret­ter og regio­nal sta­bi­li­tet i ver­den. Den rus­siske revo­lu­sjo­nen i 1917 er selve kjerne­ek­semp­let. I februar­re­vo­lu­sjo­nen tok par­la­men­tet (Duma) kon­troll. Kom­mu­nis­tene var like­vel bedre orga­ni­sert med sine arbei­der­råd og røde­gar­dis­ter. Så kom okto­ber­re­vo­lu­sjo­nen med Lenin og bor­ger­kri­gen mot de ”hvite” og det hem­me­lige poli­tiet som tok seg av den indre oppo­si­sjo­nen. Så kom Gulag.

Revo­lu­sjo­nen i Iran hadde et lig­nende for­løp. Det star­tet med en bred koa­li­sjon men ender med Aya­tol­lah Kho­meini. Den som er best orga­ni­sert er den som kla­rer å komme best ut av det kao­set som revo­lu­sjo­nen skaper.

Å gå fra en revo­lu­sjon til demo­kra­tiske insti­tu­sjo­ner og retts­stat uten at det fin­nes en makt som sik­rer over­gan­gen er vans­ke­lig. Der­for er refor­mer å fore­trekke fram­for revo­lu­sjon. Norge er jo selv et barn av en reform­pro­sess med et grad­vis regime­skifte og insti­tu­sjons­byg­ging mens Euro­pas stor­mak­ter stod fad­dere. Det tok 100 år (kan­skje mer).

Det en bør tenke over i Midt-Østen og Nord-Afrika i dag er der­for føl­gende: Hvem er best orga­ni­sert for å komme sei­rende ut der­som det blir revo­lu­sjon og kaos? Og om et enkelt regime fal­ler ned i kaos er dette ille nok for den enkelte, men det er tross alt de regio­nale impli­ka­sjo­nene som bekym­rer mest.

En sinne­lags­eti­ker vil selv­sagt legge stor vekt på at Mus­lim­brød­rene gir inn­trykk av å ha blitt litt mer prag­ma­tiske. Og det vir­ker sann­syn­lig at Mus­lim­brød­rene i Egypt har frak­sjo­ner som er nett­opp mer prag­ma­tiske. Det er fint. Så får vi se hvor­dan det går. Jeg tip­per de mode­rate bry­ter ut om de vil enga­sjere seg i det poli­tiske livet mens hard liners for­blir. Bol­sje­vi­kene var også først en liten hard kjerne – men godt orga­ni­sert og hensynsløse.

Utford­rin­gen for regio­nen er alli­an­sen: et sunni-islamistisk Egypt og et shia-islamistisk Iran. Hvilke kon­se­kven­ser vil det få om Iran om 5-10 år på ulike måter kon­trol­le­rer den Per­siske Gulf og Suez-kanalen sam­ti­dig som de er en atom­makt? Er det ten­ke­lig at dette er Ahma­dine­jads drøm? Hvor står vi da? Det er nok å minne om at omtrent 50% av ver­dens olje­re­ser­ver fin­nes i Gulfen.

Fokus Bah­rain

Der­for er dagens mest alvor­lige nyhe­ter de som kom­mer fra Bah­rain og ikke Libya. Ta en titt på kar­tet. Øya lig­ger midt i den Per­siske Gul­fen. De har en stor shia­be­folk­ning (70%) som knyt­ter dem til Iran, og de har en bro­for­bin­delse (fire felts motor­vei) som knyt­ter dem til Saudi Ara­bia som på sin side har en shia­be­folk­ning på 20%. Shia­ene i Saudi-Arabia befin­ner seg for det meste i områ­dene nær Bah­rain – de mest olje­rike områdene.

På top­pen av alt er Bah­rain base for USAs femte flåte. De fleste gulf­sta­tene har ame­ri­kanske mili­tære baser og instal­la­sjo­ner. Alli­an­sene med USA vil neppe over­leve revo­lu­sjo­ner. Selv med refor­mer er det en risiko for at USA tvin­ges til å trappe ned sitt nær­vær. Men en må huske at mange og sterke inter­es­ser i regio­nen vil tro­lig fort­satt ha USA som en balanse mot Iran.

En kan like­vel ikke se bort fra at Iran i dag er rela­tivt popu­lære rundt om i Midt-Østen. En stor­makt med atom­vå­pen som kan true USA og Israel vil helt skje­ma­tisk få respekt, ja fak­tisk en leder­rolle. Men i hvil­ken grad Iran kan appel­lere til andre enn shia­be­folk­nin­gen og diverse isla­mis­tiske og opport­u­nis­tiske grup­per er uklart.

Den geopo­li­tiske utford­rin­gen lig­ger hoved­sa­ke­lig i om Iran kla­rer å knytte bånd til shia-minoriteter på andre siden av den Per­siske Gul­fen. Mens det nå pågår for­hand­lin­ger mel­lom shi­a­op­po­si­sjo­nen og sunni­re­gi­met i Bah­rain for­sø­ker Tehe­ran å nøre opp under spen­nin­gen i lan­det.
Så langt ser det ut til at for­hand­lin­gene i lan­det tar en litt annen vei enn i Egypt. I ste­det for å skifte stats­le­der pres­ser demon­stran­tene på for kon­krete refor­mer. Man behol­der der­med tro­lig konge­hu­set der­som en får mer åpen­het og flere poli­tiske ret­tig­he­ter. Like­vel pågår det en intern makt­kamp innen konge­fa­mi­lien mel­lom hau­ker og duer og regi­met vil tro­lig måtte endre kom­po­si­sjon selv om kon­gen blir sittende.

Mens vi er redde for at sunni-islamister skal få inn­fly­telse i Egypt, er jo sunni-islamistene alle­rede i posi­sjon i Saudi-Arabia. Det er jo der de kom­mer fra, så å si. Faren i den Per­siske Gul­fen er jo en helt annen - at shia-islamister skal åpner en skarp front.

Selv om shia­ene ikke går til åpen kon­flikt vil de nå få større inn­fly­telse, først i Bah­rain. Der­etter er spørs­må­let Saudi-Arabia. Med større åpen­het kan det bli vans­ke­li­gere å hindre iransk inn­fly­telse. Det er nok at én av shia-grupperingene tar ordre fra Tehe­ran. Regi­met i Iran har alle­rede bety­de­lig inn­fly­telse i land som Liba­non og Irak. Om noen får år kan vi se en lig­nende inn­fly­telse i flere stater.

De små skritt

De fleste land vil tro­lig ikke synke ned i kaos. Libya er kan­skje unn­ta­ket. Vi bør like­vel tenke over hvem som er best orga­ni­sert og hen­syns­løs nok til å ta kon­troll om kao­set like­vel kom­mer. Det som få kom­men­ta­to­rer peker på er at libe­rale og demo­kra­tiske kref­ters beste sjanse fin­nes tro­lig i en situa­sjon med grad­vise refor­mer og ikke revo­lu­sjon og opp­tøyer. Like­vel heier de på revo­lu­sjo­nen.
Der­for er resul­ta­tene i Egypt for tiden det beste sce­ne­riet. Her fin­nes fol­ke­lige pro­tes­ter som tro­lig vil åpne for noe større åpen­het. Vi får se. Det vesent­lige som har skjedd er ikke dette, men at man har skif­tet leder­skap mens man beholdt regi­met. Det var der­for ingen ”revo­lu­sjon” i Egypt, men demon­stra­sjo­ner som ledet til at regi­met valgte et nytt leder­skap som ser ut til å ønske en reform­pro­sess. Der­for er det i dag ikke kaos i Egypt.

Skal vi tro rap­por­tene fra for­hand­lin­gene i Bah­rain er det dette som fak­tisk nå ser ut til å skje også der. Kon­gen blir sit­tende, noen i regi­met skif­tes tro­lig ut, oppo­si­sjo­nen slip­per mer til. I Saudi-Arabia står regi­met uan­sett foran et vakt­skifte. Kong Abdul­lahs gene­ra­sjon er gam­mel. Med alli­an­ser med de sterke kla­nene er det mulig at dette vakt­skifte kan foregå i ord­nede for­mer men det vil måtte gi større fri­het og økono­miske refor­mer langs veien.

Risi­koen ved en revo­lu­sjon er stor for at en ender opp med tyran­ner, blod­bad og et Iransk impe­rium. Så langt ser det ut til at det fin­nes en mel­lom­vei pre­get av økono­miske og demo­kra­tiske refor­mer på en side og regime­ut­skift­nin­ger på den andre. Nis­sen på las­set er isla­misme, i første rekke iransk innflytelse.

En glem­mer da at det var de gamle regi­mene som lot anti­se­mit­tisme og isla­misme blomstre – under en viss kon­troll, i et kynisk spill. Isla­mis­tene fikk mye av sin popu­la­ri­tet fordi de var på fol­kets side mot myn­dig­he­tene og fordi de yter vel­ferds­tje­nes­ter på områ­der der sta­ten svik­ter. Noe av denne dyna­mik­ken kan nå bli borte.

En glem­mer også at fol­ke­lig enga­sje­ment vil kunne styrke nasjo­nal til­hø­rig­het – og klan­til­hø­rig­het, noe som kan bli den vik­tigste bar­rie­ren mot Teheran.

Er vi hel­dig er det grad­vis reform vi nå ser begyn­nelse på i regio­nen. Men opp­rø­ret er bare uker gam­melt og det er alt for tid­lig å spå. Nylig er Tuni­sia igjen på kan­ten av kaos etter at stats­mi­nis­te­ren i inte­rims­re­gje­rin­gen trakk seg etter flere dager med vol­de­lige opptøyer.

I Bah­rain har den radi­kale shia-opposisjonspolitiker Has­san Mus­haima kom­met til­bake fra eksil og kre­ver monar­kiet avskaf­fet i en vold­som salve akku­rat mens for­hand­lin­gene med mer mode­rate shia­grup­per begyn­ner å gi resultater.

Mod­nings­sce­na­riet

Vest­lig media og kom­men­ta­to­rer har pre­sen­tert demo­krati som en ret­tig­het man bare får eller tar. Da over­ser man to fun­da­men­tale for­ut­set­nin­ger: hele den kulturelle/historiske dimen­sjo­nen bak demo­krati­byg­gin­gen. Og dette at selv om mange ønsker fri­het ønsker også mange makt. Ikke alle ønsker å dele. Ingen fødes som demo­kra­ter.
Saad Eddin Ibra­him, sosio­logi­pro­fes­sor og dis­si­dent fra uni­ver­si­te­tet i Kairo som selv var år i feng­sel under Muba­rak, utta­ler til Wall Street Jour­nal at han helst ville ven­tet to år med valg i Egypt for at poli­tiske par­tier skal få ”tid til å mod­nes”. Men ”tid til å mod­nes” er ikke en del av reper­toa­ret til around the clock news eller sinne­lags­eti­kere fra sørvestlandet.

Siste dagene ser vi reform­vin­den spre seg til både Oman, Qatar, Kuwait og UAE . Det norske kom­men­ta­to­rer ikke snak­ker stort om er hvil­ken betyd­ning smitte­ef­fek­ten fra Irak kan ha. Folk i gulf­sta­tene ser at Irak har et plu­ra­lis­tisk demo­krati. Og mer enn det, de ser hvor­dan det gjø­res. Ide­ene om hva demo­krati er får kjøtt på beina. Noe mod­nes.
Det fin­nes der­med et annet sce­na­rio enn fram­ti­dig iransk sub­ver­sjon og domi­nans og det er at Iran selv nå omrin­ges av regi­mer under demo­kra­tisk reform. Det vi ser i gatene er ikke face­bo­oks logo, eller Twit­ters, nei det er egyp­tiske flagg i Kai­ros gater og libyske flagg i Libya. Et hav av flagg.
Sam­ti­dig som vi bør være uro­lige for hvor­dan Iran desta­bi­li­se­rer sine naboer i vest kan det være at regi­met i Tehe­ran uroer seg like mye for hvor­dan reform­be­ve­gel­sene i regio­nen vil iso­lere regime og styrke oppo­si­sjo­nen. Alt er i spill.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.