De voldsomme demonstrasjonene i Egypt i går bekrefter at frykten for at uroen i Tunisia skulle spre seg til araberverdenens folkerikeste stat, ikke var ubegrunnet. Spørsmålet er hva disse helt uvanlige protestene vil ende med. Slår myndighetene ned opprøret? (Trolig, men kanskje ikke med altfor mye brutalitet.) Iverksettes økonomiske reformer? (Neppe.) Vil det oppstå noe vakuum som islamistiske bevegelser kan fylle? (Ikke usannsynlig.)
Ved første øyekast ser ikke den muslimske fundamentalismen ut til å spille noen hovedrolle i dette dramaet. Mohamed Bou’azizi -- tunisieren som utløste opptøyene ved å sette fyr på seg selv -- var riktignok en uhyre from muslim som bad fem ganger om dagen, og han bodde i et område hvor det i 2007 var voldelige sammenstøt mellom jihadister og den tunisiske hæren. Men det er ikke nok informasjon til å trekke noen konklusjoner, og de nordafrikanske og øvrige arabiske samfunnene har uansett såpass alvorlige økonomiske problemer at det ikke nødvendigvis behøves noen islamisme for at den sosiale misnøyen eksploderer.
Under enhver omstendighet må man bare regne med at islamistiske bevegelser som det muslimske brorskapet vil se sitt snitt til å utnytte uroen for det den er verdt. Deres evne til å gjøre dette bør ikke undervurderes, selv om brorskapet har møtt hard motstand i Egypt de siste årene. Fra å være representert med 88 mandater i nasjonalforsamlingen, er bevegelsen i dag forbudt, og flere hundre av dens medlemmer er arrestert.
Ikke desto mindre har brorskapet mange sympatisører blant folk med fremtredende posisjoner i sivilsamfunnet, og mye tyder på at de også lykkes i å verve tilhengere blant studenter, blant annet gjennom kyndig bruk av internett. Populariteten blant folk er heller ikke liten. Deres maktpotensial er således betydelig, men de vil trenge lang tid for å komme noen vei, de må spille sine kort med omhu, og de er fremfor alt avhengige av allianser.
Og en allianse ser det ut til at de prøver å oppnå. Mohamed El Baradei -- tidligere leder for FNs atomenergibyrå (IAEA) -- er i dag opposisjonspolitiker i Egypt, og ifølge BBCs korrespondent oppfordret han egypterne til å delta i protestene i landet. Det kaster nytt lys over en nyhetsmelding fra juli 2010, hvor Det muslimske brorskapet via internett oppfordret sine tilhengere til å skrive under på et politisk initiativ fra El Baradei, hvor han krevde demokratiske og konstitusjonelle reformer, samt at unntakstilstanden som har pågått siden mordet på Sadat i 1981 skulle oppheves.
For det muslimske brorskapet kunne en langsiktig vei til større innflytelse således være å støtte opp om El Baradeis politiske ambisjoner. Eventuell ambivalens fra brorskapets side kan kanskje tilskrives intern uenighet mellom utålmodige brusehoder og mer strategisk tenkende om veien videre. Den lange veien til kalifatet kan trolig finnes lettere ved list enn ved vold. (For brorskapets slips-islamister er attentater mot kristne av Al-Qaedas merke således bare et hår i suppen.) For El Baradei kan demonstrasjoner og forbindelser til brorskapet være høyt spill, for begge deler kan brukes av regimet til å marginalisere ytterligere det som kan bli en farlig politisk motstander. Spørsmålet er om han har bedre alternativer.
