Den tyske satiriker Karl Kraus beskrev den ultimate vemmelse: Man blir så kvalm at man ikke greier spise så mye at man gjerne skulle spydd. Det er den følelsen man får av å se VGs intevju med Jan Guillou om Stockholm-terroren.
Intervjuet er gjort av Stockhoms-korrespondent Jacob Lund. Det er ikke et av disse kjendis-intervjuene hvor objektet kan si hva det vil, for han er relevant i kraft av sin berømmelse. Jan Guillou er ikke lenger berømt, han er beryktet etter avsløringen av hans fortid som mangeårig KGB-agent. Etter det kan man ikke late som om Guillous integritet er den samme.
Han har i alle år yndet å stikke fingeren i øyet på USA og Israel. Guillou har vært konsekvent i sin forakt for det samfunn og den livsform som har gjort ham rik. Men det som forandret seg med KGB-avsløringen, er at det for Guillous vedkommende ikke bare har vært prat. Han har også handlet. Han har gått i en fiendtlig makts tjeneste. Denne tjenesten, KGB, sto i ledtog med, finansierte og utnyttet palestinske terrororganisasjoner som DFLP og PFLP, og det er denne linken som for alvor kompromitterer Guillou.
Guillou tilhørte et militant maoistisk miljø som samarbeidet tett med DFLP.
Mønsteret var det samme som i Norge: Venstresiden identifiserte seg med palestinernes kamp og gjorde deres sak til sin. Det var ytre sett en frigjøringskamp, akkurat som vietnamesernes. Forskjellen var at palestinerne oppfant moderne terror. De valgte å skaffe seg verdens oppmerksomhet ved hjelp av terror. Det samme gjorde ekstremvenstre i Europa, Røde Arme Fraktion og Røde Brigader. Offisielt holdt Skandinavia seg utenfor voldsvenstre, men nye kilder har avslørt at det ikke stemmer.
Samarbeidet med palestinere som drev med terror var flytende, dvs. det var ingen klar grense mellom politisk solidaritet og terror. Det ene foregikk på solsiden, det andre på skyggesiden.
Det var samme organisasjoner som drev med solidaritet som med terror. Godtroende, idealistiske vesterlendinger kunne fungere som nyttige idioter.
Mønsteret er det samme idag med islamistiske veldedighetsorganisasjoner og “foreninger” av ymse slag, gjerne med offentlig støtte. Erfaringene fra 70-tallet burde tilsi skepsis og årvåkenhet. Men vi opplever det motsatte: Hawala-systemet roses, og advokat Frode Sulland triumferer over frikjennelsen av sin klient som samlet inn penger til al-Shabaab. Det er samme organisasjon som danske og svenske islamister har vervet seg til, og i noen tilfelle sprengt seg selv i luften for.
I stedet for lærdom er det som om man anvender de samme metodene som ble utviklet på 70-tallet. Men denne gang er det våre samfunn som er truet.
Grunnen til at vi vet så mye om venstresidens skyggeside, dens maskepi med palestinsk terror, er to bøker: Peter Øvig Knudsens monumentale bok om Blekingegadebanden og Gunnar Ekberg: De ska ju ändå dö. Ti år i svensk underrättelsestjänst.
Ekbergs bok kom tidlig 2009 på Fischer forlag. Det er en fortelling om et usedvanlig mot. Gunnar Ekberg var ung dykker, som tilfeldigvis ble bedt om å dykke ned til vraket av en sunket sovjetisk båt. Han og kameraten var spenningssøkende og påtok seg oppdraget. De fant chifferkoder av uvurderlig betydning for Sverige og NATO. Siden ble det mer. Ekberg hadde en psyke som tålte press. Han ble bedt om å infiltrere venstresiden, og gjorde det med hell.
Det viste seg at man bak solidaritetsarbeidet var involvert i samarbeid med DFLPs terrorvirksomhet. Palestinerne hadde agenter i Sverige og Danmark. Arbeidet dreide seg om penger, våpen, agenter, etterretning, aksjoner - man tok parti, gjorde tjenester og stilte ikke spørsmål. En av de mest aktive var Jan Guillou.
Ekberg var dyktig, han nøt full tillit både hos svenskene og palestinerne. Ekberg var en av dem som ble avslørt i den såkalte FIB-affæren, av Peter Bratt og Jan Guillou.
At venstresiden var infiltrert og at sosialdemokratene drev sitt eget informasjonsbyrå, IB, har senere fått mytiske proporsjoner. Lund-kommisjonen i Norge ga den samme historiske rettferdiggjøring: Venstresiden var urettmessig og ulovlig blitt overvåket.
Men hverken Lund-kommisjonen, Ketil Lund selv eller norske medier har vært synderlig interessert i å dekke avsløringene av at venstresiden var innblandet i terror og politisk undergraving. Selve begrepet undergraving har gått ut av vokabularet, symptomatisk nok.
Det at noen snakker om å styrte samfunnet var altså ikke bare prat. Man foretok seg ting på kammerset. Man omsatte ord til handling.
Den norske venstresiden var heller ikke uberørt. Det ble stjålet dynamitt som ble gravet ned. Da har man krysset en grense. Disse “forberedelsene” har ikke kommet frem. Man ville være forberedt.
Ett navn som går igjen i Ekbergs bok er Peder Martin Lysestøl. Han var innblandet og kjente til det svensk-palestinske “samarbeidet”. Den som var aktiv i SUF på den tiden, vil huske at det var ting som foregikk som det ikke ble pratet om. Man ville være konspiratorisk og militant. Noen var mer betydningsfulle enn andre.
Øvig Knudsen skriver at Blekinggadebanden hadde kontakter både i Sverige og Norge, men de rakk å ødelegge materialet før de ble tatt. Han beskriver en tur til Fetsund for å stjele våpen.
Slik sett kommer dagens jødehat i et annet lys. Det brant lystig allerede den gangen.
Jan Guillou kommer i et særlig lys på grunn av et brev han skrev til den legendariske Demokratisk Folkefront-sjefen Wadi Haddad, der han ber om at Ekberg måtte få særbehandling, dvs. tortureres slik at alt han visste kom frem. Behandle Ekberg slik man behandler spioner, skriver Guillou, og ber samtidig om at Ekberg får leve fordi han er mer verdifull i live.
Men brevet var i praktiken inget annat än en dödsdom.
Skriver Ekberg, som mirakuløst nok overlevde siste turen til Beirut. Guillou skriver om “motstandsbevegelsen”, akkurat som om det var en krig. Ekberg hadde gått i fiendens tjenste, og måtte elimineres. Denne venn-fiende-tenkningen var også fremherskende i Norge, og det lå et alvor under som vanlige aktivister bare ante.
Guillou er derfor konsekvent når han idag forsvarer muslimer og islamister og bagatelliserer terroren. Han kjemper fortsatt i krigen.
Men det gjør hans uttalelser om at et “kyllingben er farligere enn terrortrusselen” til et stykke propaganda i fiendens tjeneste.
Tidspunktet er avgjørende. Jacob Lund lar Guillou latterliggjøre terrorfaren etter at Sverige har unngått en massakre med en margin som trolig var liten.
Jacob Lund kan ikke spille uvitende. Han gjør seg selv til mikrofonstativ for Guillous grove provokasjoner:
-Det eneste sikkerhetspolitiet i Sverige har gjort er å jage opp stemningen og forsøke å skremme innbyggerne ved å få dette patetiske forsøket på en terrorhandling til å fremstå som mye farligere enn det er.
--
- Det har stått 50 sider på to dager i de to kveldsavisene om noe som aldri skjedde. Det er veldig mye. Og denne overdimensjoneringen er veldig stimulerende for nye galninger.
Motivet
Hva er motivet til Guillou? Det er å lamme arbeidet for å bekjempe terroren. Å hindre at det utvikler seg til et oppgjør med radikalisering og ekstremisme blant muslimer. Guillou ser det som en krig. Han har tatt muslimenes parti. De er det nye proletariatet. Han forsvarer dem med alle midler.
Det spesielle er at VG ser seg tjent med en taktisk allianse. For VG handler det om å spre forvirring, usikkerhet om hva saken gjelder. Guillou fungerer som en som markerer et ytterpunkt - terroren er mindre farlig enn et kyllingben - og dermed kan avisen selv fremstå som klok og sindig når den advarer mot generalisering og mistenkeliggjøring av muslimer.
Heller ikke VG ønsker noen analytisk tilnærming og oppgjør med radikal islam. Det ville blitt for ubehagelig og skapt splid innad i avisen.
Det er situasjonen i mange mediehus. Man har adoptert en konsensusfilosofi om integrering av muslimer som gjør det umulig å si visse ting. Man har blokkert erkjennelsens porter.
Men denne blokkeringen skaper indre frustrasjon. Man har behov for en syndebukk. Syndebukken heter de høyreekstreme, ikke nazistene, de brukes bare som skremsel, men Sverigedemokratene og de islamofobe. De som har mulighet til folkelig oppslutning. Her kan VG gjøre felles front med Anders Malm, Klassekampen, Aftenposten, Mohammed Usman Rana og TV 2: De er blitt enig om et script. Man må hindre at befolkningen stiller spørsmål ved muslimers samfunnslojalitet. Derfor må folk skremmes med ord som islamofobi og rasisme. De samme journalister som anvender honnørord som personvern og advarer mot statlig overvåking, har ikke den minste betenkelighet med å manipulere opinionen.
Men dermed spiller man moralsk fallitt. Man slipper til mennesker som fremstår som støttespillere for islamske ekstremister, enten det er i Sverige og Norge eller i Midtøsten.
Jacob Lund har lenge markert seg som en som vinkler stoffet og unngår alt som kan reflektere ubehagelig på det flerkulturelle Sverige, enten det er hatet mot Lars Vilks, voldtektsstatistikken, ghettoene og volden mot det offisielle Sverige eller islamiseringen av det svenske samfunnet. Han har ikke gjort en dårlig jobb, han har bevisst gjort en dårlig jobb. Det er noe annet.
Etter hendelsene lørdag 11. desember får en slik journalistikk en helt annen omkostning. Lund og VG løper en risiko. Intervjuet med Guillou viser at de er villige til å ta den risikoen. Noen bør avsløre dem.