Mediene bygger opp til et klimaks: USAs etterretning er ute av kontroll. Partiske talsmenn, med kjepphestene lett synlige, slipper til på rekke og rad i nyhetene, og man later som om de er relevante ut fra sakens natur. Aslak Sira Myhre, partiet Rødt, fragmentariske stemmer som gis tyngde pga journalistisk representasjon i NRK.
Det blir ikke bare sånn. Denne saken bærer preg av regi: den skal munne ut i en fordømmelse av USA og en korreks og disiplinering av norsk politi og etterretning. Disse enhetene skal fra nå av være underlagt det politisk korrekte, dvs. de skal ikke utføre sitt arbeid på faglige kriterier, men politiske.
Derfor er denne saken et alvorlig anslag mot norske interesser og det norske folk.
Den har selvsagt en basis i reelle forhold, men jo mer jeg hører av nyhetene jo mindre tiltro får jeg til at det virkelig er snakk om regelbrudd, eller “alvorlige krenkelser”, av samrøre og tillitsbrudd.
Det virker mer sannsynlig at det er snakk om en regulær kartlegging av potensielle risikopersoner, som kan tenkes å utgjøre en trussel mot amerikanske interesser. Mandatet til PST er allerede strengt. De driver ikke politisk overvåking lenger, takket være Ketil Lund og hans utvalg. Det har vi fått presisert gjentatte ganger. Man overvåker ikke islamistiske miljøer, kun der hvor tankene beveger seg i retning vold.
Det er begrensninger som Storting og regjering har lagt på norsk politi. Men det er ikke holdbart i vår verden. Motdemonstrasjonen i Oslo 8. januar i fjor, som utartet til den rene pogrom og vandalisering av McDonalds-butikker, viste hvilket voldspotensial det flerkulturelle Oslo rommer: venstreekstreme og muslimsk ungdom. Så fort det første sjokket hadde lagt seg, ble man opptatt av å forstå ungdommene. Raja holdt sine dialogmøter. Men de mer voksne voldsmennene går ikke på Litteraturhuset.
Selvsagt finnes det mennesker her som utgjør en sikkerhetsrisiko. Hvis ikke norsk politi får lov til å kartlegge dem, kan amerikanerne. Det må være en slik felles interesse som ligger bak registreringen. Norske pensjonerte politifolk og folk fra forsvaret er rekruttert. De har primært kunnet operere fordi de skaffer til veie opplysninger som norske kolleger er forhindret fra å innsamle.
Det er der diskusjonen burde begynne. Men denne siden er ikke en gang med i utrullingen av saken. Det gir en pekepinn om at oppslagene er styrt ut fra en regi med et bestemt mål: ødeleggelse av amerikanernes muligheter til å operere i Norge, og vingeklipping av kreftene som vil samarbeide med dem. Hvis regissørene lykkes, vil det være et formidabelt kupp. Det er den slags spill man drev eller forsøkte å drive under den kalde krigen. Man plantet en story og håpet på en viss effekt. Her er det en samlet norsk presse som velger å forfølge samme vinklinger, og anvende samme termer, og politikerne løper som skremte kaniner.
Ikke én minner om hvorfor vi har en etterretning, og hvilke oppgaver tjenestene fyller. Det er som om alle terrortrusler den senere tid ikke har skjedd.
En slik forbigåelse og taushet er ikke noe som skjer av seg selv. Noen har bestemt at denne saken skal kjøres for fullt, langs opptrukne linjer. Mange følger flokken, men noen fungerer som “harer” og noen legger ut åte.
En viktig del av operasjonen er terminologi: kartlegging blir til overvåking. Politisk registrering er illegitimt. Hvis man kan koble alt man ikke liker til ordet “overvåking” er mye vunnet. Dette har mediene konsekvent gjort feks. om Datalagringsdirektivet, selv om det handler om passiv oppbevaring av elektroniske logger. Ordet “overvåking” gir en helt annen effekt enn oppbevaring.
Denne terminologien består av belastede ord – overvåking, kontroll, parallelle systemer, stat i staten, sikkerhetsstaten. De gis en odiøs klang, og når de brukes konsekvent får de en kumulativ effekt: borgerne mister tilliten til landets kontrollorgan, og vår viktigste allierte blir en brysom partner, en vi ikke kan stole på. Venstresiden har hatt denne klisjeen i mange år; nå oppfører hele det politiske spekteret seg som om de deler denne oppfatningen.
Siv Jensen går i fella når hun sier at selvfølgelig skal vi samarbeide med USA, men det må skje innenfor fastsatte rammer. Problemet er at rammene som Stortinget har trukket opp og måten de anvendes på, er så restriktiv at de er utilstrekkelige. Ved å kritisere amerikanernes praksis som illegitim har Siv Jensen opptrådt som løpegutt for de som vil skade USAs kamp i krigen mot terror.
Dette er de samme kreftene som mente at invasjonen av Afghanistan var feil og ulovlig. Osama bin Laden & Co burde vært pågrepet i en politiaksjon og stilt for retten.
Den siste uken har Vesten opplevd flere alvorlige terrorhendelser, mest alarmerende fraktbombene, men også selvmordsaksjonen i Istanbul sist lørdag, og svensk politis aksjon mot fire personer i Gøteborg som var mistenkt for å ville sprenge et helt kjøpesenter i luften, er eksempler på at faren på ingen måte er over.
Men noen ønsker at vi skal tro det. Omkvedet i mediene er at Norge er ett av de minst terrorutsatte land i verden, og det med tre al Qaida-mistenkte i fengsel.
Vel består politisk korrekthet av en slags selvforføring: man anvender ord som fetisjer. Men måten amerikanernes “overvåking” blåses opp på er ikke noe som skjer av seg selv. Hensikten er helt klar, og den er rettet direkte mot Norges forsvar. Denne saken kan komme til å anrette ubotelig skade på Norges evne til å forebygge og avsløre terror på norsk jord.
Hvis resultatet blir at amerikanerne ikke lenger finner å kunne stole på oss, kan det få store sikkerhetspolitiske ringvirkninger.
At denne saken derfor kjøres frem som at det er amerikanerne som er ute av kontroll, byr på en stor dose sort humor.